Min advent: «Duften av barmhjertighet»

Dagen har utfordret 24 personer som skriver om det som gjør advent til en spesiell tid for dem. Her kan du lese de andre adventslukene.

Jeg er ikke akkurat født med julestemning. Verken pepperkakeduft, lystenning eller julekonserter virker etter oppskriften. Stappfulle kjøpesentre gir meg klaustrofobi, og julevasken forteller meg bare at her skulle det ha vært vasket for lenge siden.

For meg er julestemning duften av barmhjertighet. Å kunne formidle noe av Guds grensesprengende omsorg - til noen. Handlinger som på en enkel måte forteller historien om inkarnasjonen, Ordet som ble menneske, Jesus som verdens lys, Skaperens identifikasjon med oss i vår litenhet.

Det finnes en helt spesiell åpenhet for akkurat dette budskapet i desember, og jeg har en mistanke om at vi ikke helt har forstått hvilket potensiale som ligger i dette.

Hvert år forsøker jeg å snike meg med på menighetens julebord i Oslo fengsel. Når pinnekjøtt, kalkun eller ribbe blir levert på gudstjenesten og tilberedt inne på fengslet. Når barske menn peker på pinnekjøttet og spør om det er svin. Når de lytter til sangen og juleevangeliet. Når de får et glimt av en annen verden. Det er lite som mer stemning enn dette.

Eller pakkedugnaden til «gatas folk» i Oslo. Når vi pakker inn et par votter, sokker, skjerf, kanskje en sjokolade eller et hyggelig kort. Når vi merker pakkene med «M» eller «K», mann eller kvinne, og tar det med ut i kulda. Når vi forteller at vi alle er i samme båt, at vi alle trenger Guds ufortjente godhet.

Da er stemningen der. Da er det snart jul.