Min advent: «Enkelhetens faste»

Dagen har utfordret 24 personer som skriver om det som gjør advent til en spesiell tid for dem. Her kan du kikke på de andre adventslukene.

Jeg våknet opp med stor spenning i kroppen. Det aller første som måtte skje var å trekke en fyrstikk til ut av poteten. Og når den var trukket ut ... Hvor mange var det igjen?

Appelsin med nellikspiker var for luksuriøst. Nei, her dugde en halv potet med fyrstikker mer enn nok som adventskalender. Ingen luker med godteri i, ingen kalender på veggen med en liten gave for hver dag. Men spenningen var like stor, om ikke større. For den store gevinsten ventet; pakkene som lille julaften ble sirlig plassert under juletreet. For et barn var advent en intens tid.

I de siste årene er poteten funnet fram igjen. Ikke som en konkret avskåret potet med fyrstikker i, men i form av en enklere tilnærming til høytiden. For adventstiden er kirkens andre viktige fastetid, i motsetning til handelsstandens og julebordenes eskalerende kultur av fråtsing. Å ta festen på forhånd fører bare til å redusere festens storhet.

Finnes noe mer radikalt i vår tid enn dette, å gå inn i enkelhetens faste i julebords og kjøpefestens tid? Som en protestbevegelse mot materialisme og hedonisme. Der de gode rytmene i livet får plass og festen blir virkelig fest. Å faste i advent betyr ikke nødvendigvis å avstå fra mat. Gjestfrihet kan overstyre fasten, og søndagene er uansett festdager. Men hva med å begrense det ekstravagante? Hva med å begrense input fra media slik at sinnet kan finne større ro?

For meg er advent uten dette perspektivet ikke lenger en sann advent. Uten i det minste noen elementer av faste, blir julefeiringen til noe ordinært. Med faste blir feiringen den festen den skal være. I år har jeg funnet fram poteten på nytt – ved siden av at julekrybben får en framtredende plass i hjemmet.

På tide å trekke en ny fyrstikk til ut av poteten. Nå er det bare åtte igjen. Velsignet adventstid!