Min advent: «Julens lys»

Dagen har utfordret 24 personer som skriver om det som gjør advent til en spesiell tid for dem. Her kan du lese de andre adventslukene.

Jeg skulle skrive noen ord som helst skulle inneholde et godt minne om julen. Det ble vanskeligere enn jeg trodde.

Jeg tenkte først på gutten Eyvind, prestesønnen som vokste opp på Askøy på femtitallet. Denne gutten befinner seg i min indre minnebank. Jeg ser ham for meg på julekvelden, stående ute på trappen av kommunehuset på Kleppestø, mens han speider etter lysene av drosjebilen. Om far har vært på Ask eller Tveit for julegudstjeneste, kan det ta tid før han kommer. Men hva husker den voksne Eyvind om gutten Eyvinds julekvelder for lenge siden? Veldig lite, er jeg redd.

Men selv om den voksne Eyvind ikke husker så mange konkrete minner, finnes det noe annet i hans indre. Det er noe som skinner der, en lysende erindring som gir dyp mening til selve ordet jul. Denne erindringen er skapt av alt det gutten Eyvind opplevde jul etter jul, men som han nå ikke så lett kan sette ord på.

Erindringen om julen kommer til den voksne Eyvind på en dobbel måte. Den bringer både glede og vemod, tilfredshet og savn. Slik rommer den hele menneskelivets register. Tid som var, tid som er og tid som kommer får sitt dybdeperspektiv i skinnet fra julens lys.

Den voksne Eyvind takker for dette. Han tenker på sin egen barndom og på menneskenes barn. Må det være slik at alle barn i denne julen opplever noe som kan bli en del av erindringens fortryllelse! Må de som har savn finne trøst, og de som har glede, dele den takknemlig med andre!

Barnet Eyvind visste ikke så mye om julens aller dypeste mysterium, det som handler om den guddommelige dimensjonen, at Gud trer i vår jordiske krets. Men noe ante han likevel, der han stod på trappen i den kjølige vinterkvelden og kjente den hjemlige duften av pinnekjøtt. Han så opp mot stjernehimmelen og like inn i det store mysteriet om menneskets tilværelse i universet. Kunne det virkelig være slik at barnet Jesus tilhørte denne ukjente dimensjonen og likevel ble født, som menneske på jord?

Den voksne Eyvind har lest teologi, filosofi, litteratur og poesi. De siste årene har han også blitt interessert i den virkelighet som omgir oss slik kvantefysikken nærmer seg gåtene om alt som er.

Dette betyr ikke at den voksne Eyvind har forstått så mye mer enn gutten Eyvind på femtitallets Askøy. I bunn og grunn er de begge fremdeles barn, og tilværelsens mange mysterier er alltid mye større enn deres tanke og ord kan gripe.

Men julens lys stråler for dem begge. Og ordene fra Johannesevangeliet står der fremdeles, men sine brådyp av erkjennelse og tro:

Ingen noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han er vist oss hvem han er. (Johannes 1,18)