Min advent: «Runar, du glemte å synge velsignelsen for oss»

Dagen har utfordret 24 personer som skriver om det som gjør advent til en spesiell tid for dem.Her kan du kikke på de andre adventslukene.

Adventstida bringer mange lyspunkter når dagene nå er på sitt aller mørkeste. For meg er de fleste lyspunktene knyttet til tradisjoner – det jeg gjør og får være med på år etter år etter år.

Da jeg kom som prest til Modum for 20 år siden ble jeg spurt om å overta en av tradisjonene som soknepresten hadde tatt del i: å lese juleevangeliet på avslutningen for de ansatte i hjørnesteinsbedriften ELKO.

ELKO er en bedrift i Åmot på Modum som produserer lysbrytere, kontakter, dimmere og annet elektromateriell. Det finnes nok ingen elektriker i Norge som ikke kjenner til ELKO sine produkter. Bedriften ble grunnlagt like etter krigen, men det er uklart når tradisjonen med adventsbesøk av presten startet. Som ny og nysgjerrig prest takket jeg gladelig ja til oppdraget. Det har jeg aldri angret på. For denne tradisjonen er blitt veldig kjær for meg.

Den årlige samlingen finner sted en formiddag like før jul. Ansatte og pensjonister møtes i et festlokale for å runde av etter et hektisk produksjonsår. Etter at alle har kommet og fått småpratet litt med hverandre over en kopp gløgg, er det tid for å gå rundt juletreet. De gamle sangheftene deles ut, og jeg får ansvaret for å velge sanger og lede allsangen. De gode og velkjente julesangene kommer på rekke og rad:

Du grønne, glitrende tre, god dag! Vi synger et par vers av Glade jul og Jeg er så glad hver julekveld. Smil og gode blikk deles mens de to ringene går hver sin vei. Stemningen er høy når vi drar i gang med O, jul med din glede, og vi bukker og neier. Til slutt blir stemningen mer andektig når vi synger alle tre versene på Deilig er jorden. Så samles heftene inn igjen, og folk setter seg til bordene for å nyte velsmakende snitter.

Etter litt trening kan jeg lese juleevangeliet utenat. Det er en helt spesiell opplevelse å la blikket vandre rundt på de ansatte mens jeg formidler fortellingen. Jeg merker også hvordan denne tradisjonen skaper en nærhet for meg til selve juleevangeliet og Guds lengtende hjerte etter å skape kontakt med oss mennesker. Det er flott med skolegudstjenester og andre julegudstjenester i kirkene våre, men det er noe eget å få dele de gode ordene for ansatte i en bedrift, på en helt annen arena enn et kirkerom.

Etter noen år utvidet jeg bidraget mitt med å synge Herrens velsignelse, slik jeg lærte av Olav Garcia de Presno i Storsalen i Oslo. Et år glemte jeg å synge velsignelsen og en av de ansatte sa skuffet etterpå: «Runar, du glemte å synge velsignelsen for oss!» Det har jeg aldri glemt siden.

I år er samlingen lagt til Skiflyvningskroa i Vikersund fredag 17.desember. Men det er lite oppdrift å spore ved bunnen av verdens største hoppbakke. Konsernledelsen i Schneider Electric vedtok å legge ned suksessbedriften i fjor, året hvor ELKO feiret 75 års jubileum.

Rett etter at de ansatte hadde fått den nedslående nyheten på allmøtet med ledelsen, inviterte de meg opp til bedriften. Det var sterkt å se og lytte til reaksjonene til folk som har jobba trofast for ELKO i flere tiår. Det hele føltes så utrolig meningsløst og urettferdig!

I ettertida har noen gått av med pensjon tidligere enn planlagt, mens andre har allerede skaffet seg en ny jobb. Andre igjen går en usikker fremtid i møte når dørene stenges til våren og lysene slukkes for godt. Så denne adventstida blir den aller siste som jeg leser juleevangeliet og lyser velsignelsen over de ansatte på ELKO.

I år vil jeg helt til slutt runde av med å sitere de aller siste ordene barnet i Betlehem delte mens han var her på jord: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,20) Et løfte som gir oss alle håp. For Jesus er lyset som ingen kan slukke!