Misjonærbarna: – Det var Gud som kalte oss, ikke Misjonssambandet

17. januar ble podkasten «Misjonærbarna» publisert på Fabel. Bak står Øystein Stene, forfatter, dramatiker og regissør.

I de sju episodene møter vi 11 misjonærbarn som forteller om årene på internat. Alle med bakgrunn fra Misjonssambandet.

Gjør sterkt inntrykk

Mona og Eivind Sætre er blant de mange som har lyttet til podkasten. De har selv bakgrunn som misjonærer fra Indonesia.

Historiene i podkasten og historier de har lyttet til i sjelesorg, gjør sterkt inntrykk på dem.

– Det er ikke vanskelig å forstå at det de har opplevd har vært traumatiserende, sier Mona.

De fordømmer det som skjedde av overgrep, krenkelser og omsorgssvikt, men synes likevel det er vanskelig å dømme den praksisen som var gjeldende den gangen.

Gunnar Bråthen om «Misjonærbarna»: – Adskillelsen fra foreldrene har hatt større konsekvenser enn vi var klar over

– Vi tar våre valg basert på den kunnskapen vi har til en hver tid. Trolig kommer det folk i ettertid som vil fordømme de valgene vi tok, sier Eivind.

Ekteparet har en svigersønn i hovedstyret og har arbeidet som sjelesørgere i organisasjonen i 13 år. Ingen av dem hadde oppveksten sin i NLM.

Ti timer unna sivilisasjonen

I perioden ute som misjonærer bodde familien fem år langt unna sivilisasjonen. De hadde kun brevkontakt med slektninger hjemme i Norge. Postgangen tok 14 dager hver vei.

– Daværende generalsekretær Egil Grandhagen sa til oss en gang at «dette er den mest uansvarlige plasseringen i nyere norsk misjonshistorie».

Årene nord på Sumatra, uten strøm og innlagt vann, ser de tilbake på som den beste perioden i livet.

– Vi har alltid hatt en leveregel. Vi tjener ikke Misjonssambandet, men Gud, sier Mona.

Hun husker godt noe en av lærerne på misjonsskolen sa til dem: «Husk, familien er ditt første og fremste kall.»

Det ble en rettesnor for livet videre.

Sår og traumer

De siste årene har de daglig lyttet til livshistorier som omhandler sår og traumer. Det har fått dem til å reflektere over hva de selv kan ha påført sine barn.

– Det finnes ingen fullkomne foreldre. Også vi har gjort mange feil, erkjenner de.

– Hvorfor tror dere at det er så mange misjonærbarn som ikke blir ferdige med sin historie?

– Vår erfaring er at mange lukker ned historien sin som kan inneholder traumer, overgrep og omsorgssvikt. Så kommer det tilbake i fullt monn når de nærmer seg 40.

Ifølge ekteparet er det «enormt mange 40-åringer som plutselig møter seg selv i døren.»

Støttegruppen for misjonærbarn: – Vi rigger ikke en kollektiv rettssak

– Man må trø varsomt

Eivind beskriver traumefølelsene som «hudløse».

– Når man skal bevege seg inn i det terrenget, må man trø varsomt. Et feil ord eller formulering kan utløse sterke reaksjoner. Uten fagkunnskap blir det vanskelig å møte traumer på en tilfredsstillende måte.

Mona har tenkt mye på misjonærbarna, som har fått flere beklagelser fra Misjonssambandet, men som likevel ikke opplever dette som tilstrekkelig i forhold til sine erfaringer.

– Hva handler det om? Det er vanskelig å peke på en enkelt årsak til at det ikke oppleves tilstrekkelig, sier hun .

Internasjonal skole

Mona og Eivind Sætre har tre barn. Etter første periode dro de hjem til Norge. Der begynte den eldste i første klasse.

Da de dro tilbake til Indonesia, flyttet de fra landsbygda til provinshovedstaden Medan og startet et arbeidet der. I Medan var det en internasjonal skole.

Fra før hadde barna lært seg indonesisk, stammespråket batak og norsk. På den nye skolen ble de introdusert for et fjerde språk: engelsk.

De første månedene ble svært vanskelige, minnes de.

– Eivind sa at hvis det fortsetter sånn, så pakker vi kofferten og drar. Men så endret situasjonen seg. De fikk nye venner og trivdes godt.

– Slet med å tilpasse seg

– Hvorfor var det helt uaktuelt for dere å sende barna på internatskole?

– Det var en total vurdering fra vår side. Vi hadde bodd i isolasjon fra omverden i fem år. For å sitere Egil Grandhagen igjen: våre barn var de mest integrerte misjonærbarna han hadde sett.

– De levde i landsbyen fra morgen til kveld. De var i skogen og hentet ved og var med i arbeidet på rismarkene. De red på vannbøfler og kunne stammespråket. Å ta dem direkte fra dette til Penang, ville blitt en for stor overgang. Det viste seg jo at overgangen til internasjonal skole i Medan var tøff nok. Særlig ett av barna slet med å tilpasse seg sivilisasjonen, sier Eivind og legger til at de er usikre på om de uansett ville sendt barna til Malaysia.

Oppmuntret barna til å snakke

Da de kom hjem til Norge etter endt misjonstjeneste, oppmuntret de barna til å snakke med sjelesørgere, voksne og venner om egen oppvekst og bakgrunn.

– Blant våre er det nok den eldste som har kjent mest på oppbruddene. Det kan være vanskelig å knytte seg til noen når man vet at de snart kan bli borte.

Ekteparet forteller at de kjenner «ekstremt mange misjonærbarn i 40-årene som opplever at tiden ute var en god tid».

– Det vi også vet er at de hadde venner på samme alder, og at de hadde det gøy. Så hersker det liten tvil om at også de lå på kveldene og savnet mor og far.

Kallet

Den første av de sju episodene i podkasten «Misjonærbarna» har fått tittelen «Kallet».

Ekteparet Sætre stiller noen kritiske spørsmål etter å ha hørt podkastens budskap om kall. Det var ikke bare kallsforkynnelsen som gjorde at foreldrene sendte barna på internatskole. Det var rett og slett en annen tid, mener de.

Mona fikk sitt misjonærkall på en barneforening i regi av Santalmisjonen. Eivind fikk et kall like etter at han ble kristen. Da gikk han på videregående.

Familien - ditt første kall

Senere, da han skulle begynne på misjonsskolen, sto valget melllom Misjonshøgskolen i Stavanger eller Fjellhaug i misjonsskole i Oslo. Han gjorde en avtale med Gud om at han skulle velge den skolen som svarte først. Det ble Fjellhaug.

– Vi kom til Misjonssambandet med et kall, og de tok imot oss, sier de.

Mona husker godt Ommund Lindtjørn som underviste på misjonsskolen og det han sa om kallet: «Husk, familien er ditt første og fremste kall».

– Dette var vel på slutten av 70-tallet og ble ble utgangspunktet for min måte å tenke om kallet på, sier hun.

Eivind legger til at de har fått bruke sine nådegaver og sitt kall på en god måte.

– Vi er evig takknemlige for det, sier han.

Dagen har kontaktet Øystein Stene. Han ønsker ikke gi noen kommentar utover følgende: «Jeg håper denne problematikken nå belyses med ulike stemmer fra ulike hold i den kristne pressen, både innenfra og utenfra Misjonssambandet».