Misjonshelter på vidda

18 år gammel tråkker sørlendingen Alf Kristian Tellefsen avgårde med en lånt sykkel. Han er langt hjemmefra. Et tau er festet i sykkelen hans, og i andre enden befinner det seg en annen sykkel som styres av misjonær Johannes Halderaker.

De to er på vei inn til den samiske bygda Soahtefielbmá, der de skulle ha husmøte. Helsen gjør at misjonæren må taues. Men traktorveien de kjører på har dype spor, og plutselig befinner de to syklende misjonærene seg i hvert sitt spor. Den yngste river den eldste overende.

Tvangsflyttet

– Det gikk etter forholdene godt, sier Tellefsen og ler litt når han tenker tilbake på sin første erfaring med Finnmark. Nå er Tellefsen snart 80, og sitter i en bergensstue med mange misjonsvenner rundt seg.

Sammen med kona Astrid har han nylig besøkt gamle trakter og vært over grensa til Russland for å se på Samemisjonens arbeid der. Samer i Russland har fått sine tradisjonelle bosted demmet opp, og er tvangsflyttet inn i byggefelt med blokkhus. Den sosiale nøden er formidabel og Samemisjonen serverer et varmt måltid til 95 barn tre ganger i uken.

Selv om han nå er 80 år banker Alf Kristian og og konen Astrids hjerter fortsatt for det samiske folket.

– Har ikke ord

Blant dem som er til stede når misjonsforeningen er samlet i stua er Ninni. Hun sitter der som et levende vitnesbyrd på hvordan norske misjonærer som Tellefsen trosset kulde og lange avstander for å nå det samiske folket med evangeliet. Hun er reindriftssame fra det sørsamiske området i nærheten av Mo i Rana.

Ninni vokste ikke opp i et kristent hjem, men fikk likevel et møte med det kristne budskapet tidlig i livet. Det var en misjonær som reiste i det sørsamiske området som jevnlig besøkte familien hennes.

– Han kunne komme på vinteren og var veldig kjekk å prate med. Jeg hadde stor tillit til ham og var alltid veldig glad for at han kom.

– Så din tro i dag er et resultat av misjonens arbeid?

– Absolutt. Det er Samemisjonen jeg kan takke for det, sier Ninni.

– Hva tenker du om at misjonærer dro så langt for å forkynne evangeliet?

– Jeg har ikke ord for det. Det som Tellefsen har gjort i Finnmark, jeg finner ikke ord, sier Ninni. Hun fortsetter:

– Det er så stort og fantastisk å tenke på alle de menneskene som har hørt om Jesus fordi han ville reise. Det vet Alf Kristian, for det har jeg sagt mange ganger. Og kona, som har arbeidet som sykepleier og oppfostret mange barn. Hun har sikkert vært redd når han har vært ute og kjørt, sier en beveget Ninni og kikker bort på kona Astrid. Hun nikker bekreftende:

– Ja, mange ganger, sier Astrid og smiler lunt. Kvinnene som sitter rundt henne i sofaen smiler megetsigende.

Ikke til samene

Misjon blant samer har en lang historie, men framstår mest organisert fra 1700-tallet og fremover. Thomas von Westen var sogneprest på Veøy i Møre og Romsdal og var blant de første som ledet an et formelt misjonsarbeid blant samer – eller «finnene» som de ble omtalt som den gang.

Han var opptatt av at samene skulle få forkynnelse på sitt eget språk, men sies også ha gått hardt frem. Historikere mener at den harde fremgangsmåten man noen ganger brukte på denne tiden skyldtes en blanding av misjonsiver og sikkerhetspolitiske hensyn.

Alf Kristian Tellefsen legger vekt på at de ikke «reiste til samene». Han ser det heller som at han har hatt sitt virke blant og sammen med det samiske folk.

Tellefsen kom i fred, og ble tatt godt imot med gjestfrihet på de mange turene han hadde ut på den hvite vidda.

– Hvordan endte du opp som samemisjonær?

– Det var Johannes Halderaker som ba meg å bli med ham til Finnmark. Han hadde vært lærer der i 20 år og trengte hjelp fordi helsen var dårlig.

– Hva husker du?

– Jeg husker at jeg tenkte han var steingammel. Han var jo 58 år og jeg var 18, sier Tellefsen til utbredt latter fra de noe aldrende misjonsvennene rundt kaffebordet.

Vekke operatøren

Det var på denne sommerlige misjonsturen i 1956 at han dro misjonær Halderaker overende på sykkelen. Etter det festet Tellefsen alltid tauet i bagasjebrettet. Fjæringen sikret mer slakk, og slik kom de to seg frem der de skulle. Han har fortsatt kontakt med mennesker han traff på denne sommerlige ilddåpen.

Tellefsen og Halderaker var mange steder i Finnmark. Han husker en ferjetur over Tanaelva for å ha husmøter i Austertana. De bodde på gamlehjemmet der. En kveld de kom hjem ble Halderaker så syk at det var åpenbart at han trengte helsehjelp. Men i sveivetelefonens tid trengte man en telefonsentral. Den var nattstengt. Kokka på gamlehjemmet nølte med å sende den unge misjonæraspiranten på sykkel helt til telefonsentralen for å vekke operatøren.

– Hun ba meg i stedet om å sykle ut langs fjorden til en handelsmann. Jeg vekket ham, han stod opp og syklet inn til sentralen og fikk ordnet med telefon til legen.

Legen var i Vadsø, 12 mil unna. Det var ingen vei til Austertana. Ikke egentlig. Tellefsen husker at drosjen som likevel kjørte inn på et tidspunkt kjørte på noen sanddyner. Men Halderaker ble fraktet til Vadsø og fikk helsehjelp. Mens misjonæren kom seg var unge Tellefsen med i høyonna i bygda.

– Han kom seg og fungerte som leder for misjonsbibelskolen det året. Men det ble hans siste år som leder, minnes Tellefsen.

I det skjulte

Fra 1850 og frem til slutten av 1900-tallet ble samene utsatt for det som vi i dag kaller «fornorskingspolitikk». Den har hatt religiøse undertoner, men har også vært preget av rasetenkningen som vokste opp i kjølvannet av Darwin.

Samer har blitt målt og studert for å finne ut sammenheng mellom kraniestørrelse og sjelsevner. I etterkrigstiden ble denne politikken forklart med et ønske om fremgang og velstand for det samiske folk. I 1997 erkjente og beklaget kong Harald måten den norske stat har gått frem overfor samene. Men etter 100 år med denne politikken var uttrykkene for samisk religion godt skjult.

– I starten var jo dette helt i det skjulte. Men det er ikke det at, vel, jeg hadde jo merket det mange ganger. Men en snakket aldri om det.

– Hvordan merket du det?

– Jeg hørte litt her og litt der.

– Det ble mer synlig etter hvert?

– Absolutt, det er jo kommet mer frem i lyset nå.

Går til alle

Den samiske religionen ble dermed ikke et viktig tema for Tellefsen. Men han husker da de oversatte programmet «Veien gjennom Bibelen» til samisk, og kom til avsnittet der kong Saul oppsøker en spåkone for å få kontakt med de døde.

Spåkonen sier at det er det ingen som kan, for Saul har tatt livet av dem alle. Men kong Saul vet at denne spåkonen kan kontakte de døde, og får kontakt med den avdøde profeten Samuel.

– Jeg brukte lang tid da vi oversatte dette for å få frem at dette er noe som frarådes i Bibelen.

– Det var det behov for?

– Ja, jeg følte det.

– Men når vi drar inn for å ha møter så spør vi ikke om det er et kristent hjem vi har kommet til. Vi går til alle. Jeg kan huske en gang eller to at det ikke passet. Det var åpent over alt både til møter og overnatting.

Snøscooter

Gang på gang har Tellefsen begitt seg ut på den nærmest endeløse Finnmarksvidda. I starten gikk han på ski, men det ble mye reisetid.

– Det er jo Norges to største kommuner dette, på størrelse med fylker i Sør-Norge. Vi kunne gå på ski en hel dag og da vi kom frem var kreftene nærmest brukt opp.

Så Tellefsen satt seg ned og skrev brev til landsstyret, og lurte på om det var mulighet for å kjøpe en snøscooter. Han må innrømme at svaret som kom har moret ham flere ganger. De skrev at «Vinteren er snart slutt og føret er jo straks ferdig for i år.»

– Jeg vil ikke henge ut landsstyret, men det hjalp meg jo ikke så mye, smiler han.

Tellefsen tok kontakt med en kristen mann hjemme på Flekkerøya og spurte om de kunne se på dette når de kom hjem til sommeren. Selvsagt kunne de det, men hva med å se på det nå, var svaret.

Til tross for at en snøscooter kostet nesten en årslønn var konklusjonen at Tellefsen gikk og kjøpte scooter, mens vennen fikset beløpet. Samemisjonen sa ja til å drifte.

– 14 dager etter den telefonen var jeg i Kautokeino med skuteren. Da ringte Astrid og sa at det var kommet postanvisning på 9.000 kroner.

Det er da vidda åpner seg for den unge misjonæren. Den vinteren, som landsstyret altså mente at snart var over, kjørte han mellom 200 og 300 mil før snøen gikk. Ved å følge i postmannens 25 mil lange løype kunne han besøke de fleste bosetningene ute på vidda.

Når de dro ut på vidda slik kunne de lett besøke 25 forskjellige plasser. Slike turer har han hatt mange av.

– I den tiden så vet jeg ikke om noen plass der det bodde folk som vi ikke var.

På lufta

Den andre gangen vidda åpnet seg var da Samemisjonen startet med nærradioen Radio DSF. Radiomonopolet ble opphevet og lokalradioene spratt opp som paddehatter over hele Norge. Grunderarbeidet som skulle til for å etablere nærradio på Finnmark inkluderer alt fra å grave kabelgrøfter for hånd til å heise radiomast på plass med talje.

Men når Tellefsen ser tilbake på tiden i Finnmark er det dette som står aller høyest på listen. Det skyldes ikke minst arbeidet med å oversette bibelgjennomgangen «Veien gjennom Bibelen», som sendte Bibelen ut i både stuer og telt.

– Det var som om vidda åpnet seg en gang til. Nå kunne vi nå ut to ganger om dagen seks dager i uka og en gang på søndager.

I tillegg til bibelgjennomgangen sendte lokalradioen gudstjenester og møter. Tilbakemeldingene Tellefsen har fått viser at lokalradioen har berørt mange. For eksempel siterer han en prest som viser til at mennesker som ellers ikke besøker kirken, lyttet til lokalradioen.

– Synes du at Kristen-Norge glemmer den nordlige delen av landet?

– Nei, det har jeg aldri tenkt på. Vi har jo den lille Samemisjonen som har sett dette som sin oppgave. Jeg tror vi har løst en god del. Ikke at vi har gått til dem. Sammen med og blant det samiske folk har vi hatt vårt arbeid, sier Tellefsen.