Mitt første minne med Bjørn Aslaksen

Da begrepet «lovsangsleder» ble kjent her i landet for noen tiår siden, var Bjørn Aslaksen en av dem som tidlig fylte en slik rolle. Han var en profilert sanger og musiker, utga flere album og ledet lovsang på store konferanser. Han var opptatt av musikalsk kvalitet, og leverte et rikholdig musikalsk uttrykk med flere lag og nyanser enn man tradisjonelt fant i moderne lovsang.

I de senere årene har vi også her i avisen kunnet lese at livet møtte også ham på uventede måter, blant annet med utfordringer i samlivet. Desto mer gledelig har det også vært å lese om forsoning og gjenforening.

Mitt tidligste minne med Aslaksen er fra Ungdom i Oppdrags 25-årsjubileum i en av OL-hallene på Hamar i 1997. Der var han gjesteartist med sanger fra albumet «Mitt kjæreste eie» som kom ut året etter. En av de sterkeste sangene på dette albumet er fortsatt i bruk, blant annet i menigheten jeg tilhører. Teksten begynner med noen linjer fra kapittel 57 hos profeten Jesaja i Det gamle testamente.

Her får vi, med noen få ord, presentert en talende beskrivelse av spennet i Guds karakter. «I det høye og hellige bor Herren, Israels Gud», synger Aslaksen i en lett parafrasert gjengivelse av vers 15. «Der freden råder og lyset regjerer, det høres hellig, hellig er du», synger vi videre.

I Jesaja-teksten leser vi kort og klart: «I det høye og hellige bor jeg». Her møter vi allmaktens Gud, den veldige og fryktinngytende.

Men så fortsetter beskrivelsen. I sangen lyder det slik: «Men du har sagt i ditt ord at du også vil bo i det sønderknuste hjerte.» Hos Jesaja leser vi at Gud også vil bo «hos den som er knust og nedbøyd i ånden».

Da kan vi tenke på kong David, som i Salme 51 utbryter: «Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet, stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet! (...) For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.» Eller vi kan tenke på tolleren i Lukas 18 som «sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’»

Vi kan vel nokså trygt fastslå at begrepet gudsfrykt har en mer sentral plass i Bibelen enn det har i moderne forkynnelse. Men stilt overfor den allmektige Gud, er det en naturlig reaksjon. Hvis vi betrakter Gud som en jevnbyrdig, eller som en slags terapeut, er det behov for korreksjon.

Men det er godt for et menneske å kunne søke tilflukt hos den allmektige. «I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly», heter det i Salmenes bok. Når vi innser vårt eget behov for hjelp, blir det naturlig å finne sitt hjem hos Gud.

For den Gud som er stor og overveldende er også helt nær. Som vi leser i Apostlenes gjerninger: «Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss.»

Vi kan ikke ta Gud til inntekt for vår egen fortreffelighet. Det ville være gudsbespottende å opptre slik. Guds frelsesplan hadde ikke til hensikt at vi skulle kunne rose oss av vår egen fromhet. Men vi kan få bøye oss for Gud i trygg forvisning om at han tar imot oss. Det er en uendelig stor gave.