Mona bruker alle ferier på å lage teltmøter: – Jeg har vokst opp med dette

– Vi er egentlig helt idioter, Per Harry og meg. Det er bare idioter som gjør slikt, ler Mona.

Det er første kvelden i «Vekkelsesteltet» for sesongen, og en time til møtet starter.

Ekteparet på over 60 har jobbet døgnet rundt for å få alt på plass til åpningshelgen som er på Øiesletta i Kvinesdal.

Ettermiddagssola steker på teltet, men Per Harry har kjørt på med akkurat passe kaldluft til at tempen inne er behagelig.

Nå sitter han med iPaden for å stille lyden til kveldens møte.

Han har lært seg opp også på dette.

På åpningskvelden har de fått med seg evangelist Arthur Robertsen fra vekkelsen på Vigeland.

Mona og Arthur skal kaste seg på med gitaren i hverandres sanger, og tenker det vil gå fint uten særlig øvelse. Det meste går jo i to fjerdedelstakt, og det er snakk om tre, toppen fire akkorder i hver sang.

Men Per Harry sliter med å få lyd på Arthur.

– Kan vi ikke bare be da? foreslår Arthur.

Mona svarer ikke, men går umiddelbart i gang med bønnen.

Den inkluderer Per Harry og lyden.

De går i gang med instrumentene igjen.

Jo da, nå har alle lyd.

Alltid kjent på kall

«Vekkelsesteltet» er plassert bare et par kilometer unna Sarons dal, stedet hvor Monas far, verdensevangelist Aril Edvardsen, bygget et misjonssenter som i dag ledes av hennes bror, Rune Edvardsen.

Men for Mona er det teltmøtene som er kallet.

– Jeg har alltid kjent på et kall. Jeg er jo vokst opp med at vi reiste med mamma og pappa og holdt teltmøter. Det startet jo i disse traktene, forteller Mona.

Hun har satt seg utenfor bobilen.

Ekteparet bor i Kvinesdal, men hele sommeren tilbringes i bobilen, om det så bare er et steinkast unna hjemmet de skal være.

Men Mona og Per Harry har ikke «vanlige» bobilferier.

Siden 2016 har de brukt alle ferier på å sette opp egne teltmøter.

Hun som sangevangelist, han som altmuligmann.

– Pappa var jo først sangevangelist. Han hadde telt fra 1961, og da var det vekkelse i disse traktene. Jeg har fått det i blodet, forteller Mona.

Hele familien var med da Aril Edvardsen dro rundt med teltmøter.

I Nord-Norge var de i flere måneder av gangen.

– Jeg husker folk ble frelst, men det var jo masse styr også. Teltet blåste ned, minnes hun, og kjenner nå på kroppen hvor mye det krever å drive teltkampanjer.

Men hun mener det har noe for seg.

Ingen talere

– Jeg brenner for at de som satt der i teltet med meg, som var brennende ungdommer, skal komme tilbake. Mange av dem er ikke frelst i dag, og jeg tror det er lavere terskel å komme inn i et telt, enn inn i en menighet.

Mona mener å se at det i dag ikke er så mange ufrelste i møtene i menighetene.

– Hvor mange møtefremmede ser vi i møtene våre? spør hun.

Og for Mona har det med sangen blitt mer og mer viktig.

– Vi inviterer ikke talere på teltmøtene våre lenger. Det er ikke mange som kan tale til ufrelste. Vi satser på sang og prat. Jeg tror de gamle sangene, de mange har vokst opp med, treffer helt spesielt, sier hun.

Og Mona har en helt spesiell sangkatalog.

Det er sanger skrevet av hennes far, Aril.

– De aller fleste sangene ble skrevet det året jeg ble født, i 1958. Da var han i siviltjenesten, og var i bønn og innvielse for sitt liv, forteller Mona.

Hun har funnet farens gamle dagbøker fra disse årene.

– Han skriver hvordan han ber åtte, ni timer hver dag. Mange av bønnene er også skrevet opp. «Gud, knus min vilje,» ba han i timevis hver dag, sier Mona rørt.

Det er dette hun også selv kjenner på.

Hun forteller at faren fikk tak i en skrivemaskin i siviltjenesten, og at han der skrev ned sangene.

– Dette er sanger som er født av den hellige ånd, sier hun.

Aril Edvardsen ble en av vår tids største evangelister, og reiste rundt hele verden med store kampanjer.

Da han døde, var hele førstesiden til VG ryddet, og han er en av haleheltene på flyene til Norwegian.

Ba for mannen sin

Mona har nå gitt ut en CD med sangene som er skrevet av hennes far.

– Det hadde jeg aldri tenkt jeg skulle gjøre. Men jeg kjente det var viktig. Og Per Harry har oppmuntret meg til det, sier hun.

Uten Per Harry hadde hun aldri kunne stå i denne tjenesten, sier hun.

De deler dette kallet, som på mange måter er et veldig praktisk arbeid.

– Den aller største utfordringen er det gamle utstyret vi har. Per Harry må selv drive å skru på disse gamle lastebilene for at de skal være EU-godkjent. Han får til alt, den mannen, smiler hun.

Men det har ikke alltid vært slik at hun har hatt Per Harry med seg i kallet.

De første 16 årene av ekteskapet var han ikke frelst.

Det var krevende for Mona, som selv var en brennende kristen.

Hun hadde spurt ham gang på gang om han ville gi sitt liv til Jesus, men alltid ble hun skuffet.

Helt til en dag.

– Jeg skulle reise på en evangeliseringstur, og skulle ha med det minste barnet vårt. Jeg var så lei av vente på at Per Harry skulle bli frelst. Jeg måtte bare tjene alene, forteller hun.

Men hun kjente på en rar følelse.

Hun visste at hun måtte pakke ferdig for reisen, men klarte ikke å dra.

Så gikk hun inn i stua til Per Harry.

– Jeg sa til ham: «Nå har jeg spurt deg så mange ganger, og alltid fått nei. Nå kommer jeg aldri mer til å spørre deg. Så jeg spør deg for siste gang; vil du ta imot Jesus?» Og tenk, da sa han «ja», forteller Mona, som fikk be med Per Harry til frelse den dagen.

– Vi bare bestemte oss

Ekteparet levde så et vanlig familieliv, men i 2016 opplevde Per Harry en sterk fornyelse i troen.

Det ble starten på tjenesten de to nå står i.

– Per Harry sa veldig ofte før at jeg skulle ha giftet meg med en predikant. Men det er jeg ikke enig i. En predikant hadde aldri klart det Per Harry gjør, ler Mona.

Og Per Harry er like dedikert i oppgaven som Mona.

– Vi bare bestemte oss for at «nå gjør vi det». Man må bare bestemme seg. Det nytter ikke å vente på at man skal få bedre tid eller mer penger. Da kommer man aldri i gang, sier Per Harry.

– Vi har sagt til Jesus at han må ta seg av økonomien, skyter Mona inn.

Det er en halvtime til åpningsmøtet, og alt er på plass.

Om lag 20 bobiler og campingvogner har slått leir på sletta som «Vekkelsesteltet» leier i pinsehelgen.

Det strømmer på med folk i teltet, og Per Harry må i gang med å finne ekstra stoler.

Mona er også møtevert, og ønsker velkommen i døra.

300 mennesker er pakket inn i lukten av grass og teltduk.

I mengden sitter det Mona anser som hedersgjester.

Helt bakerst, hennes mor, Kari Edvardsen.

Kari har hatt hele sitt voksne liv i misjonens tjeneste, sammen med mannen Aril, inntil han døde under en reise i Afrika.

For henne er det spesielt å kunne sitte på disse teltmøtene.

– Jeg kjenner det er den samme ånden. Jeg har vært på alle møtene de har her i regionen, sier Kari.

Ingen forstår bedre enn henne hva Mona og Per Harry står i.

Hun var selv med i den strevsomme, men givende jobben med å holde teltkampanjer.

Og ei av dem som tok imot Jesus under teltmøtene med Aril Edvardsen i 1961, var Anne Solfrid Moen.

Lørdag er hun på plass i teltet sammen med ektemannen Osmund Moen.

Han spilte kontrabass i husbandet til Aril Edvardsen.

Sangene var den gang helt nye.

Nå er det Mona som synger dem, over 60 år senere.

Endelig er teltmøtesesongen i gang for Mona og Per Harry.

– Når vi kjenner lukta av gress, så kribler det i sånne idioter som oss. Dere er så velkommen, alle sammen, sier Mona.