Monikas forløsende ord

Prekenarbeidet før allehelgensdag satte meg på sporet av tema for to ukers Dagen-andakter: Jeg vil stanse for tekster knyttet til døden og det kristne håpet.

La oss begynne i 1. Mos 23. Der fortelles det at Abraham kjøpte Makpela-hulen av hettitten Efron. Hans kjære Sara var nettopp død, og han ønsket et ærverdig gravsted for henne.

Kapittelet minner oss om noe viktig: Sorgen over mennesker som sto oss nær, skal tas på alvor. Vi skal vise respekt for dem og ære minnet deres.

I sine bekjennelser forteller Augustin gripende om morens dødsleie. Omstendighetene bød på en ekstra smerte: De var på vei til hjemstedet i Nord-Afrika, men skjønte hun kom til å dø før de nådde dit. Gravstedet hennes måtte bli i Italia.

Mor Monika sa selv de forløsende ordene: At de ikke skulle bekymre seg over at gravstedet hennes ble langt hjemmefra. For på den siste dag skal Jesus vite å hente henne fram. Hun tenkte nok blant annet på Jesu ord: « … den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst» (Joh 5,28). Ordene hans skal høres også i Italia!

Det er godt å få i et gravsted der slekt og nære venner kan ivareta minnet etter oss på en respektfull måte. Enda viktigere er det å dø i troen på Jesus: Uansett gravsted får vi da være i en salig tilstand hos ham. Han vil ikke slippe oss.

Han selv er garantien for at vi skal oppleve det glade klimaks. Da skal hans røst kalle oss fram og gjøre trosbekjennelsens ord til realitet: «legemets oppstandelse».