Møt noen av kirkehistoriens ukjente pinsevenner
Kirkehistorien er full av små gnister. Noen sluknet hen, andre skapte store branner.
På pinsedag starter en bevegelse som 2.000 år senere er i ferd med å spre seg over hele kloden. Kirken, som gjerne regner pinsen som sin fødselsdag, har vokst i rykk og napp. I perioder med stillstand og forfall har det stått frem enkeltmennesker eller bevegelser som har vekket kirken eller inspirert kirken til åndelig vekst. Noen ble drept, andre ble helgener. Andre igjen ble begge deler.
– Det finnes en slags alternativ kirkehistorie, som ikke har seierherrenes briller på. Om en leser den ser en mange spor opp gjennom kirkens historie som vi kanskje i dag ville kalle fornyelsesbevegelser eller vekkelsesbevegelser, sier Terje Hegertun. Han er professor i systematisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole og blant annet ekspert på pinsebevegelsen og Åndens rolle i kirken.
Annonse
Blåste liv
Baptistpastor og forfatter Bjørn Olav Hansen har skrevet mye om disse stemmene i kirkens historie som ofte har blitt viktige for det åndelige livet. På spørsmål om hvem han vil peke på, trekker han først frem en bevegelse som oppstod nær den greske byen Thessaloniki.
– På 1300-tallet sender Gud et pinsevær over Athos-fjellet, kalt det hellige berg. Dette er en monastisk stat, som består av 20 klostre som ble opprettet i år 963. Den Hellige Ånd blåste liv i bønnen. Denne vekkelsen gikk under navnet hesykasmen, et ord som betyr «fred og ro».
Hansen forteller at det ikke var snakk om en organisert bevegelse, eller en spesiell lære. Det handlet om mennesker som ble kalt til et liv i stillhet, kun konsentrert om den indre bønnen.
– Vi kan spore hesykasmen helt tilbake til kirkens første tid, og da særlig i ørkenene i Egypt og Syria på 300-tallet. Men bønnen fikk nå en fornyet betydning, ikke minst den såkalte Jesusbønnen.
Vekkelsesstemmer som munkene ved Athos-fjellet var tilsynelatende drevet av den samme ånd som disiplene på pinsedag, men de ble ikke alltid tatt imot med begeistring. Hesykasmen ble anerkjent i Den ortodokse kirke etter en del teologisk debatt, der den senere romersk-katolske biskopen Barlaam fra Kalabria var hovedmotstanderen.
Misforståtte vekkelsesbevegelser
Andre ble undertrykt eller utstøtt og atter andre ble rett og slett tatt av dage. Hva var det ved dem som gjorde dem så vanskelige å akseptere for majoritetskirken?
Annonse
Professor Hegertun tror mange av dem var gode vekkelsesbevegelser selv om noen av dem endte opp med å trå feil. Dels kunne det skyldes at de ble misforstått, dels at de ble marginalisert av forfølgelse.
– Det finnes mange gripende historier om hvordan kristne har søkt seg tilbake til det opprinnelige. Noen har blitt urimelig kritiske til det etablerte, men samtidig var nok noen av disse bevegelsene ærlige forsøk på det som ble Thomas Ball Barrats slagord: «Fram til urkristendommen».
De ville ha det opprinnelige, spontane åndelige livet som en leser om fra kirkens barndom. Og de kunne ikke finne det i den kirkelige virkeligheten der de befant seg.
Hellig ånd
Noen få hundreår tidligere finner Bjørn Olav Hansen frem Simeon den nye teologen. Han var ortodoks munk og senere prest i Den ortodokse kirken. Hansen bemerker at benevnelsen teolog på denne tiden ikke ble opptjent på læresalen, men i lønnkammeret.
Simeon kom fra provinsen Galatia, der dagens tyrkiske hovedstad Ankara ligger. Tolv år gammel ble han sendt til Konstantinopel for å studere.
– Tenåringen Simeon bar på en hemmelig lengsel etter Gud. Han hadde vanskelig for å konsentrere seg om studiene og søkte etter å finne seg en åndelig veileder. Han tilbrakte kveldene i bønn, ofte til sent på natten, ikke sjelden med tårer. Han ba om å få åpnede øyne.
Hansen forteller hvordan Simeon en kveld ble overveldet av Den hellige ånd så sterkt at tårene ble blandet med en ubeskrivelig glede.
Annonse
– «Kom ikke og si at man kan eie Ånden uten å være bevisst om det», gjentok han gang på gang og oppmuntret sine munker til å søke Åndens dåp, sier Hansen om Simeon, som siden har blitt kalt «Den hellige ånds teolog».
Seierherrenes briller
Ser man fra et vekkelseskristent perspektiv bør kanskje deler av kirkens historie skrives på nytt, mener professoren.
– Historien er til dels skrevet med seierherrenes briller. Jeg tror det finnes en strøm av åndelig liv som har gått gjennom hele kirkens historie, men som ikke alltid er anerkjent av kirkens ledere. Jeg vil også si at den pentekostale og karismatiske bevegelse, som også har fornyet miljøer i klassiske kirkesamfunn, er et uttrykk for at Ånden aldri har sluppet taket i sin egen kirke.
Herrens vake
Bjørn Olav Hansen hopper flere hundre år nærmere vår tid, for å velge sitt tredje eksempel på «pinsevær». 13. august 1727 skal være datoen for det som kalles den «herrnhutiske pinsen». Ifølge Hansen blåste denne bevegelsen liv i det som skulle bli den moderne bønnevekkelsen.
Født inn i den østerrikske adelen og oppdratt av bestemoren, viste Zinzendorf tidlig interesse for teologi og religiøst arbeid. Som greve ble det forventet av ham at han skulle følge i sin avdøde fars fotspor. Samtidig som han var kongens rettslige rådgiver i Dresden, kjøpte han området Berthelsdorf i håp om å danne en kristen kommunitet for undertrykte religiøse minoriteter.
Bevarte pietismen
Annonse
Denne artikkelen kan ikke romme den utrolige historien om hva som vokste frem fra dette av fellesskap, døgnkontinuerlig bønn i 100 år og en ekstremt sterk misjonsbevegelse. De ble viktige for moderne misjon såvel som pietismens overlevelse og framvekst, forteller Hansen.
– Pietismen spredte seg raskt og inspirerte protestanter over hele Europa - blant annet protestanter i Moravia og Böhmen, som i dag ligger i Den tsjekkiske republikk. Disse levde mer eller mindre under jorda på grunn av forfølgelse, men fant en trygg havn i Herrnhut, hos grev Zinzendorf.
Kirken og Bibelen
Hegertun for sin del peker på selve kirken som det fremste uttrykk for Den hellige ånds gjerning i kirken historie. Kirken, og det faktum at Bibelen er bevart gjennom krig og tider med kirkelig vanskjøtsel.
– Selv i mørke perioder med pavestrider ble mye av det diakonale arbeidet og tradisjonell kirkelig virksomhet drevet av et kall og et ønske om at Guds ord skulle slå rot og bevares, forteller han.
– Det er egentlig nok å se på nyere europeisk historie med ateisme, kommunisme og nazisme. Midt i dette har kirken vært der. Den har hatt sitt å slite med og mye å be om tilgivelse for, men i det store bildet så har Den hellige ånd våket over Guds verk, sier Hegertun og peker på at kirken i dag har store vekkelser.
– I dag snakker vi om at vi har en kirke som er mer vital og potent enn den noensinne har vært i kirkens historie. Millioner av unge kristne priser Gud og elsker Jesus. Hvis ikke det er Den hellige ånds verk, så skjønner jeg ingenting.
– Summen er at Den hellige ånd har vært på ferde til enhver tid.
