Møtte Jesus, mistet lysten på alkohol

– Jeg blir aldri kvitt det faktum at jeg er den jeg er, har gjort det jeg har gjort og drukket det jeg har drukket. Men Jesus har tatt vekk byrden og den dårlige samvittigheten, sier Morten Gjerløw Larsen.

Han var 15 år da han skrev sin første revy. Siden har han sunget og spilt i show, musikaler og revyer - ofte sammen med kona, Renate.

Jeg treffer ekteparet tidlig i desember. Morten og Renate har sunget og fortalt sin historie i Greåker frikirke tidligere på dagen. Når jeg ankommer byen, har gradestokken så vidt krøpet under null og mørket har senket seg. Folk har begynt å glede seg til jul, men ikke alle.

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at minst 90.000 barn gruer seg til å feire jul sammen med voksne som drikker. Forskning viser også at halvparten av alle nordmenn synes at de har familie eller venner som drikker for mye.

Drakk daglig

Han har satt middagen på kok når vi ankommer huset, og papegøyen Pepsi «passer grytene» på kjøkkenet.

Renate har korseminar, men er ventet hjem en time senere. Den kinesiske nakenhunden Pricilla er gammel og blind, men finner veien opp i sofaen og legger seg tett inntil meg en stakket stund, før den tripper over tastaturet på mac-en og finner veien ned på golvet.

I bakgrunnen leker Theodor (11) og William (7). To gode venner som merker at atmosfæren i huset har endret seg.

«Det er takket være Jesus at pappa ikke drikker lenger,» sa den ene av dem høyt i klassen en dag.

Etter en kort innledning om artistlivet, begynner Morten å snakke om årene som alkoholiker. Drikkeproblemet ble merkbart da han og Renate ble foreldre første gang for 11 år siden. Da det senere ble offentlig kjent at han var alkoholiker, var det flere som undret seg, for de hadde aldri sett Morten full.

«Det er takket være Jesus at pappa ikke drikker lenger»

Listig, gåtefull og mektig

– Sannheten er at jeg hadde et drikkemønster som ikke fungerer på fest en gang. Skulle jeg på fest måtte jeg drikke syv enheter før den begynte, eller la være å gå. I visse fellesskap lærer man at alkoholen er listig, gåtefull og mektig. Det er også min erfaring. Avhengigheten kommer snikende og drar deg sakte ned. Så sakte at man ikke skjønner hva som har skjedd før man plutselig ligger der.

Morten forsto at han hadde et problem, men så er det dette med at alkoholen er listig.

– Jeg flyktet fra virkeligheten og greide å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde et problem. En måte å gjøre det på, er å skape store problemer av noe veldig lite, som blir et påskudd for å ta seg et glass. Snappet jeg opp at noen hadde det trist, drakk jeg fordi det var så leit. Om noe var hyggelig, måtte også det markeres med å drikke. Etter hvert begynner man å drikke på vei hjem, for å fikse det å være seg selv sammen med familien.

Morten kjenner mange musikere som er det han vil kalle alkoholmisbrukere. De drikker jevnt over for mye, men kan godt leve uten i uker, måneder, kanskje år. Som alkoholiker greide ikke Morten å la være å drikke en eneste dag. De få gangene han prøvde, fikk kroppen skikkelig juling.

Selv om det er gått tre år siden han drakk sist gang, omtaler han seg fortsatt som en alkoholiker. I dag kan han sitte alene en hel kveld uten å tenke at det hadde vært godt med øl eller vin.

– Jeg er sikker på at det er takket være Jesus, sier han.

Han kjenner folk som har vært edrue i tolv år og som hver dag må jobbe hardt for å ikke begynne å drikke igjen. Han er glad han slipper å leve med den kampen.

Sønn av en alkoholiker

Morten forteller at han har snakket med begge sønnene om hvor farlig det er å begynne å drikke.

«Jeg vil be deg om å vurdere å aldri begynne,» har han sagt.

«Husk at du er er sønn av en alkoholiker og har fire ganger så store sjanser for å bli avhengig.»

Han har understreket at han ikke kommer til å bli sint om de tester ut alkohol, men har vært veldig tydelig på at det kan være farlig å ta det første glasset.

– Hvordan påvirket ditt alkoholproblem julefeiringen hjemme?

– Julaften var som alle andre dager. Jeg drakk, men det utartet seg aldri til noen fyllefest med barna. Jeg kjenner en klump i magen når jeg hører om hvor mange barn som gruer seg til julaften på grunn av de voksnes drikkevaner. Det er trist å tenke på at den dagen i året som symboliserer at Gud sendte sin sønn til jorda, blir en vond dag for mange. Hvorfor må de voksne drikke i det hele tatt? spør han, vel vitende om at han kaster stein i glasshus. Han mener likevel at han kan gjøre det, fordi han har gjort noe med problemet.

– Hvis jula ikke handler om barna lenger, da har vi kommet på skikkelig villspor, sier han.

Det skjedde fra tid til annen at venner gjorde et forsøk på å få Morten til å innse at han hadde et drikkeproblem. Han husker godt en venn som i en fortrolig samtale sa om seg selv at han kanskje hadde et alkoholproblem.

– Hensikten med samtalen var å få vridd det til at jeg skulle innse at jeg selv hadde et problem, men han lyktes ikke. For å få fokus bort fra meg selv kontaktet jeg i stedet felles venner og fortalte at denne vennen hadde et stort alkoholproblem.

Morten snakker om betydningen av å leve med «en åpen hånd» og være mottakelig for andres hjelp. Selv var han ikke mottakelig for rettledning. Om Renate hadde satt hardt mot hardt og truet med å gå fra ham, er han sikker på at han ville valgt alkoholen fremfor henne.

D et eneste riktige

– Hun så at jeg hadde et problem, men gjorde det eneste riktige, slik jeg ser det. I over ti år ba hun Gud om at han måtte gi henne styrke til å stå i det. Hun sto der helt til jeg innså at jeg var ille ute.

– Hva var det som åpnet øynene dine?

– Jeg fikk det for meg at jeg skulle prøve å slutte. Jeg ville bevise overfor meg selv at problemet ikke var så stort. Etter kort tid ble jeg fryktelig dårlig. Det var helt umenneskelig. Jeg så ut som en nittiåring med sterk revmatisme da jeg kom inn på Joker-butikken like ved der vi bor og fikk kjøpt noen øl. Jeg hadde store problemer med å slå inn koden, minnes han.

Redningen ble Kildevangen behandlingssenter for rusavhengige, et livssynsnøytralt behandlingssenter. Der møtte han Jesus. Eller som Morten pleier å si: «Jeg fikk Jesus midt i trynet.»

Egentlig begynner frelseshistorien noen måneder før det. Sangpedagogen til Morten er kristen og har etter det han sier en egen evne til å overtale folk. Hun visste at han «satt i klisteret» og oppfordret ham til å be frelsesbønnen. «Du trenger det», sa hun.

Morten kjente seg på ingen måte klar for det, men foldet hendene motvillig. «Nå gjentar du ordene etter meg», oppfordret hun, og så ba de. Hun først og han etterpå.

– Skjedde det noe?

– Ikke noe spesielt, men de neste ukene dukket det opp reklamer for Kildevangen behandlingssenter på radio og tv. Plutselig var de overalt.

Da han ringte i oktober, fikk han tilbud om å bli lagt inn dagen etter. Det var han ikke klar for, men de avtalte en oppmøtedato i begynnelsen av januar.

«Jeg fikk Jesus midt i trynet.»

2,5 i promille

En god venn kjørte ham til Kildevangen. Morten hadde med seg øl i bilen på vei opp.

– I mitt hode er historien sånn at jeg hadde med meg tre øl, men han som kjørte meg sa at jeg hadde mer.

Han hadde 2,5 i promille da han ankom.

– Det var min «edruelige» tilstand. Jeg gikk rett, sang godt og var sosial. Jeg anså meg selv som en kjærlig, omtenksom og god person. Problemet var bare at jeg måtte drikke.

Morten tilbrakte fire uker på Kildevangen. Det gikk en god stund før terapeuten fikk ham til å innse egoismen i å sette alkoholen og seg selv først.

«Kunne du tenke deg å leve sammen med deg selv?» spurte han en dag.

– Da skjedde det noe. Jeg begynte å tenke at hvis jeg hadde vært meg, så hadde jeg våknet og sett at jeg ikke var der om morgenen. At jeg lå på sofaen med en flaske ved siden av meg. Selvfølgelig kunne jeg ikke tenke meg å leve med den personen.

Etter tre uker hadde han ikke lenger abstinens, delirium og kramper. Han var forbi de stadiene og var sånn sett frisk. Jobben var å forbli slik.

Bønn til Gud

Ved Kildevangen ble han presentert for Minnesotamodellen, en psykososial behandlingsform som bygger på Anonyme Alkoholikeres 12 steg til helbredelse. Ett av stegene går ut på å skrive en bønn til Gud.

«Du som er kunstner kunne kanskje ha lyst til å skrive en bønn selv?» utfordret terapeuten. Morten tok utfordringen og prøvde å skrive ned det han syntes var en passende bønn.

– Men jeg fikk det liksom ikke til. Jeg prøvde å tenke på hva som kunne være riktig å si, og googlet sinnsrobønnen:

«Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»

Mens han skrev bønnen, hentet han litt herfra og derfra, som han sier. Da han kom til terapeuten hadde han med seg en bønn som inneholdt to vers. De satte seg på kne sammen og alvoret sank innover ham.

– Jeg tror aldri jeg har ment noe så inderlig i hele mitt liv, sier han i etterkant om bønnen han ba.

Da han kort tid etter satt på rommet og bladde i notatene sine, skjedde noe uventet. Det var som rommet ble fylt av et nærvær. I etterkant har han strevd med å forklare hva som virkelig skjedde.

– Det var som om noen sto utenfor døren med luftsprøyte og sprøytet inn nøkkelhullet. Det opplevdes som en tilstand, og i den tilstanden oppsto det mange ord; kjærlighet, godhet, fullkommenhet. Rommet ble fylt. Jeg var omgitt av en varme som fylte hele meg. I det øyeblikket følte jeg meg proppfull av kjærlighet. Jeg var i en tilstand av lykke. Ikke festlykke, men en tilfreds lykke. Så kjente jeg at rommet ble tømt, som om noen dro sprøyta opp.

– Jeg tenkte med meg selv: Hva i all verden var dette? Det eneste jeg kunne konkludere med var at det ikke var av denne verden. Det var et fantastisk «moment». Alt var godt. Det var ikke rom for bekymringer og mørke tanker. Senere forsto jeg at det var Den hellige ånd, sier han.

«Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»

Medavhengig

Mens Morten har fortalt sin historie, har Renate kommet hjem fra korseminar. Det begynner å lukte middag fra kjøkkenet, og Morten stikker ut for å gjøre de siste forberedelsene. Renate tar plass i sofaen og forteller litt fra livet som «medavhengig».

– Det er det man blir kalt når man ufrivillig ender opp med å legge opp livet etter en som er alkoholiker. Jeg kunne ikke fordra det ordet. Det opplevdes urettferdig, for det var jo ikke jeg som var avhengig. Men etter at Morten kom hjem fra Kildevangen har jeg sett nye ting. Som medavhengig tar man ofte på seg for mye ansvar. Det er ikke uvanlig at man påtar seg skyld for ting man ikke har gjort, sier hun.

Renate så tidlig at Morten hadde et alkoholproblem, men nektet å ta det innover seg de første årene. En gang tok hun mot til seg og ringte en fagperson. «Er man alkoholiker om man drikker hver dag?» ville hun vite. Hun visste svaret, men var ikke klar for å høre det i klartekst.

– Jeg tok skylappene av og på. Jeg så at Morten hadde et drikkeproblem, men greide ikke å endre på det.

Av og til ymtet hun frempå om han kanskje skulle ta noen «hvite uker» eller en «hvit helg» der han ikke drakk. Hver gang var svaret at han bare måtte komme seg gjennom helgen først, eller over ferien.

– Årene lærte meg at det kun er alkoholikeren selv som kan gjøre noe med situasjonen. Jeg var egentlig helt maktesløs.

I den perioden var det mange som sa at jeg måtte sette hardt mot hardt, og true med å forlate ham. Men jeg visste at det ikke hadde noen hensikt. Jeg kom uansett ikke til å gjøre det. Det var jo tider da jeg drømte om å sette meg på et fly og forsvinne, men jeg gjorde aldri alvor av det. Man gjør ikke det når man har barn, sier hun, og legger til:

– Det er viktig å huske på at alkoholisme er en sykdom. Hadde Morten fått kreft, så hadde vel ingen tenkt at man må «true» med å forlate ham. Vi har lett for å tenke at en alkoholiker bare kan skjerpe seg, men det er ikke sånn.

Ba om styrke

I stedet ba Renate om styrke. Hun kommer ikke fra et aktivt, kristent hjem, men hun gikk på søndagsskole da hun var liten. Der lærte hun å be.

– At det var kraft i bønn, visste jeg ikke. Jeg ba bare om styrke til å stå i det jeg måtte få servert. I ettertid har jeg undret meg over at jeg ikke ba om at Morten skulle slutte å drikke.

I likhet med ektemannen, har Renate lang erfaring fra showbusiness.

– Der er det ikke uvanlig at folk drikker på jobb. Hjemme hos oss var det alltid øl i kjøleskapet. I ettertid har jeg forstått at vi hadde øl på flere steder i huset. Det tyngste for meg var at han aldri tok noe ansvar på hjemmebane. Ba jeg ham om å hente ungene, måtte jeg alltid sjekke at det faktisk ble gjort. En periode føltes det som å være enslig forelder.

– På den andre siden var Morten aldri ravende full, og han var aldri slem eller ufin. Den siste tiden eskalerte situasjonen. Han drakk på kvelder og netter. Når jeg våknet på natta, lå han ofte ikke ved siden av meg. Da hadde han kanskje sovnet på sofaen. Det fylte meg med en lei følelse. Jeg måtte passe på å stå opp før ungene våknet og fjerne flaskene på bordet.

Al-Anon

– Når jeg jobber med musikk, glemmer jeg alt annet. Da får hodet og tankene fri, og jeg får påfyll og energi.

Tre uker før den eldste ble født, og fem uker etter fødselen, tok hun fri fra jobb. Men så måtte hun ut og synge.

– Jeg blir trist når jeg tenker på det i ettertid, for det ble for mye. Samtidig opplevdes det ikke godt å være hjemme.

Renate forteller at hun fikk en reaksjon etter at Morten kom hjem etter oppholdet på Kildevangen. Selv om han var blitt kristen, ble ikke alt bra «over natta».

– Han hadde sluttet å drikke, men en periode var han likevel veldig egoistisk. Han prøvde å finne sin plass i livet som en edru mann. Som tidligere alkoholiker må man komme seg gjennom det første året, høytider og bursdager.

Renate forteller at hun har fått god hjelp gjennom Al-Anon, et verdensomspennende fellesskap av familier og venner av alkoholikere. «Vi tror at alkoholisme er en familiesykdom, og at det å endre holdninger kan hjelpe i helbredelsen,» står det på nettsiden til organisasjonen.

– I Al-Anon møtte jeg andre som har mange av de samme erfaringene som jeg. Som medavhengig legger man seg for eksempel til tankemønstre som gjør at man blir sliten.

– Ikke menneskelig kraft

Renate sier at det nærmest har blitt en kampsak for henne at folk skal få vite at de som lever sammen med en alkoholiker blir skadelidende.

– Det er ikke unormalt at man trenger hjelp. Selv har jeg hatt god nytte av å snakke med en gestaltterapeut.

– På hvilke måter har Morten endret seg etter at han sluttet å drikke?

– Han er mer til stede - på alle mulige måter. Før kunne han være oppfarende. Det er han ikke lenger. I dag er han roligheten selv. Han virker klokere også, synes jeg. I tillegg er han flink til å lytte.

At Morten har sluttet å drikke, har blitt en redning for hele familien, mener Renate. Som musikklærer i skolen i 15 år, har hun møtt mange barn som sliter på grunn av foreldrene.

– Vi var vel i ferd med å gå i samme løypa. Uansett hva du tror barn ser eller ikke ser, så påvirkes de helt klart av å ha en forelder som er alkoholiker, sier hun.

Morten og Renate har sunget en del i kirker de siste årene, men går ikke fast i noen menighet. Morten går i en bibelgruppe og har stor glede av det fellesskapet. Enkelte har reagert negativt på at han gir Jesus æren for at han har sluttet å drikke, men Renate har stor forståelse for det.

– Vi som lever med Morten hver dag ser at det ikke er en menneskelig kraft som gjør at han greier å la være å drikke. Før han kom hjem var jeg redd for at jeg ville gå i stadig frykt for at han kom til å sprekke, men ikke nå lenger. Jeg stoler 110 prosent på ham, sier hun.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.