Motvillig biskop utfordret gryende gudløshet

Navnet plasserer Anselm i den kjente kirkebyen som i dag forbindes med den øverste lederen av Church of England. Men han kom langveis fra.

– Han ble født helt nord i Italia, omtrent da Olav den hellige døde på Stiklestad, påpeker høgskolelektor William Grosås ved NLA Høgskolen i podkasten «Ulest – kristne klassikere».

Utgangspunktet for episodene om Anselm er bøkene «Proslogion» og «Cur Deus homo». Den første handler om hvordan mennesket kan stole på at Gud er virkelig. Den andre handler om hvorfor Gud ble menneske.

Tvunget til bispestol

Anselm hadde vært i klostre i det som er dagens Frankrike og hadde utmerket seg som teologisk tenker. Men han hadde ikke lyst til å bli erkebiskop da han ble utpekt. Frykten var at han kom til å bli overkjørt av den engelske kongen.

Han stilte som forutsetning at reformprogrammet til pave Gregor 7. som blant annet innebar sølibat for prester, ble innført. Hensikten var å få bukt med en tendens til at kirkelige embeter gikk i arv og ble en vei til makt og rikdom.

Etter litt om og men aksepterte kong Vilhelm 2. dette, men Anselm var fortsatt motvillig.

– De bærer ham nærmest til kirken og presser hyrdestaven inn i hånden på ham, sier Grosås.

Advarte mot korstog

I denne rollen kom Anselm til å markere uenighet med både kirkemakt og kongemakt. Pave Urban 2. gikk inn for de første korstogene. Hensikten var å beskytte kristne pilegrimer og befri Jerusalem fra muslimene.

Anselm var ikke enig.

– Han så krig som ondskap, sier førstelektor Peder Solberg ved NLA Høgskolen.

Konflikt med den engelske kongen førte til at Anselm to ganger måtte i eksil. Den ene gangen oppholdt han seg tre år i Roma. Det var der han skrev «Proslogion». Hele boken med 26 kapitler er formet som en bønn.

– Den handler om hvordan vi skal nærme oss Gud med tanken. Hva er det å være en tenkende og en kristen, hvordan henger disse tingene sammen, sier Solberg.

Kristent verdensbilde utfordret

Samtiden var preget av økonomisk utvikling og befolkningsvekst. Det kom også nye tankemessige strømninger.

– Det er lett å tenke at alle trodde på Gud, men i denne tiden ser vi de første sporene til ateisme og sekulær tenkning, sier Grosås.

Solberg påpeker at det også var en intellektuell oppblomstring. Det var kontakt med blant andre jødiske og muslimske tenkere.

– I større grad enn tidligere måtte man forholde seg til andre verdensbilder enn det kristne, forklarer han.

«Tro søker forståelse»

For Anselm ble det et mål å vise at troen han hadde fått fra kirken, handlet om noe virkelig.

– Bønnen hans var: La meg få se den indre sammenhengen i troen, sier Grosås.

Prosjektet er blitt oppsummert i formuleringen «Tro søker forståelse».

– Å posisjonere seg som kristen tenker, er å gi seg over til noe jeg ikke kan kontrollere, noe som er absolutt og evig, som kan åpenbare seg for meg, forklarer han.

Forankret i Gud

I ettertid er dette til dels blitt parodiert: Gud er det høyeste som kan tenkes. Altså må Gud eksistere. Men det var ikke dette som var kjernen i Anselms poeng.

– Det han prøver, er å posisjonere den kristne rett for å kunne tale om Gud. Da må man begynne med å spørre: Hva er Gud? Det er det vesen som ikke kan overtreffes av noe større. Per definisjon overgår det min tanke. Med en gang jeg har sagt ordet «Gud», snakker jeg om noe som ikke kan tenkes å ikke være til, sier Grosås.

For Anselm er det nemlig viktig å forankre alle tings eksistens i Gud.

Når det finnes godhet i verden, vitner dette om at det finnes et perfekt gode, som er Gud selv. Når det finnes barmhjertighet, vitner dette om at det finnes en fullkommen barmhjertighet.

– Alt har sin fullstendige eksistens i Gud, i hans vesen, tanke og skapervilje, sier Grosås.

Mennesket som gud

Det som ble et alternativ på Anselms tid, var den såkalte nominalismen. Den bygde på en forestilling om at det er mennesket som definerer hva ting er.

– Da blir det ikke Gud som gir ting vesen, men menneskets språk og bevissthet. Og dette gjør mennesket til gud, sier Grosås.

Han mener nominalisme er starten på et Europa som ikke tror på Gud.

– Anselm prøver å motvirke en adskillelse mellom den menneskelige verden og fornuft, og Guds virkelighet, utdyper Solberg.

Det henger sammen med at mennesket og verden stadig er i forandring.

– Som menneske er jeg ikke ett med meg selv. Når jeg og alt annet forandrer seg, vitner det om at det står i relasjon til noe som er uforanderlig, sier Grosås.

Dyp gudslengsel

Anselms ønsker å kunne hvilke i vissheten om at Gud er uendelig i sin godhet, visdom og medlidenhet.

Solberg fremholder at hele boken er preget av en dyp lengsel etter Gud.

– Alt godt på jorden, er en avglans av Gud, tilføyer Grosås.