Mystisk erfaring om natten ga gnist til geniets gudstro

Hver eneste dag refereres den franske tenkerens navn når noen skal måle trykk. Måleenheten for dette er nemlig stadig pascal. Som 19-åring utviklet han tidenes første regnemaskin.

Den franske matematiske geniet, som levde fra 1623 til 1662, var sønn av en dommer som også var en dyktig matematiker. Moren døde allerede da Blaise var tre år gammel.

Levetiden hans var sterkt preget av trettiårskrigen. Den brøt ut i kjølvannet av reformasjonstiden og varte fra 1618 til 1648.

– På denne tiden dreper folk hverandre på grunn av ulike forståelser av religiøse spørsmål, sier førstelektor Peder Solberg ved NLA Høgskole i en episode av podkasten Ulest - kristne klassikere.

Økende skepsis i Europa

Solberg legger til at dette skapte en skepsis til religiøse spørsmål. I Europa hadde man i hundrevis av år tenkt at sannheten er den samme på alle steder til alle tider. Nå ble den definert av landegrenser.

Det rådende prinsippet ble at kongens tro var rikets tro. Hvis man bodde i ett land, var reformatorisk kristendom sann. Hvis man bodde i et annet, var katolsk kristendom sann.

Teologisk Twitter

Blaise Pascal var katolikk, men også preget av noen teologiske impulser som var viktige for Jean Calvin og andre reformatorer. Det gjaldt for eksempel i spørsmålet om fri vilje, og menneskets mulighet til å samarbeide med Gud.

I møte med tidens skepsis og gryende gudløshet, så han det som en oppgave å drive kristent trosforsvar. Verket fikk han ikke ferdigstilt, men i ettertid er de mange og stort sett korte refleksjonene samlet mellom to permer i «Pensées» (norsk: «Tanker»).

– Det er som Twitter, sier høgskolelektor William Grosås ved NLA Høgskolen når han skal beskrive teksten.

Betraktningene har ikke bare front mot ateismen, men også deismen - tanken om Gud som en verdensånd som har trukket seg tilbake og er passiv i menneskenes tilværelse.

Kastet ut i virkeligheten

For Pascal er virkeligheten ikke stabil og nærmest kjedelig, men tvert imot full av uforutsigbarhet og risiko.

– Mennesket er kastet ut i en virkelighet det ikke kan kontrollere, sier Grosås.

Når det eneste sikre mennesket kan vite om sitt eget liv, er at det skal dø, mener Pascal det er helt absurd hvis mennesket lar være å søke Gud.

Dyp omvendelseserfaring

Etter Pascals egen tidlige død fant man det som senere er blitt kalt minneseddelen innsydd i jakkeslaget hans.

Der beskriver han en dyp omvendelseserfaring i form av en mystisk opplevelse.

– Det er som om den skulle være nær hjertet hans og beskrive grunnlaget for hans vei med Gud, forklarer Solberg.

Selve erfaringen daterer Pascal til mandag 23. november 1654, altså da var 31 år gammel. Fra klokken halv elleve om kvelden til halv ett på natten.

«Ild. Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud, ikke filosofene og de lærdes. Visshet, visshet, følelse, glede, fred. Jesu Kristi Gud» er noe av det han skriver for å huske hva han erfarte.

– Det er en sterk tekst å lese. Det er tydelig at dette har gjort enormt inntrykk på ham og grepet ham i hjertet, sier Solberg.

Tro som forklarer virkeligheten

For Pascal ble det avgjørende å fremholde at troen først og fremst går gjennom hjertet. Det betyr ikke at den er i strid med fornuften, men at fornuften alene ikke er i stand til å gripe den.

– Det er en sammenheng mellom fornuft, erfaring, vilje og lengsler. Troen bygger i veldig stor grad på hva jeg har erfart som sikkert, forklarer Solberg.

Grosås legger til at ren fornuftstenkning kan være tilstrekkelig hvis målet bare er å utvikle filosofiske resonnementer. Men han mener Pascal viser at fornuften ikke klarer å romme hva det innebærer at mennesker er kroppsliggjorte vesener.

– Den apologetiske strategien hans er å vise at kristendommen er sann fordi den forklarer virkeligheten for meg, hva det er å være menneske, sier han.

Solberg påpeker at sannheten ifølge Pascal ikke lar seg finne før mennesket elsker den og virkelig leter etter den.

Uunngåelig veddemål

Pascal lar seg overvelde av spenningen mellom menneskets uendelige litenhet og storhet. På den ene siden befinner mennesket seg i et verdensrom som sprenger dets fatteevne. På den andre siden rommer mennesket selv uutgrunnelige mysterier.

I det mye omtalte «veddemålet» mener Pascal at mennesket ikke kommer unna å avgjøre om det vil satse på at Gud finnes og fyller tilværelsen med mening, eller at den er tom og meningsløs. Han mener det er opplagt hva som er det beste alternativet.

– Du kommer ikke unna å satse på at målet med livet enten er helvete og destruksjon, eller himmelen og glede, fred og kjærlighet, sier Solberg.

Han mener det er mer treffende å snakke om å satse enn å vedde.

– Satser du på Gud, så har du alt og vinne og ingenting å tape. Du får være hos Gud når du våkner opp i himmelen, og samtidig blir du et godt og elskelig menneske i denne verden. Du søker ikke bare din egen tilfredsstillelse og egen lykke, men finner den dype lykken i å være et menneske som andre kan glede seg over.