Nåde nok for alt og alle

Jeg har vært kristen hele mitt liv. Dermed er det enkelte begreper jeg har hørt så mange ganger at de kan bli en selvfølge. «Nåde» er et slikt begrep. Jeg vet hva det betyr, jeg synes betydningen er fantastisk, men så blir jeg liksom litt vant med det. Da er det godt å jobbe som lærer og ha elever som stiller gode spørsmål. Spørsmål som minner meg på hva jeg tror på og hvor stort det er.

I en «spørretime» om kristendom (en stor fordel med å jobbe på en kristen skole), kom vi inn på dette med nåde og tilgivelse. Jeg prøver å forklare at ingen fortjener å komme til himmelen gjennom egne gode gjerninger, fordi ingen av oss er uten synd. Det er kun gjennom Jesus vi kan komme til himmelen. Han bytter plass med oss, og vi kan møte Gud med hans syndfrie liv i stedet for vårt eget. Jesus dekker over alle våre synder, og han gjør ikke forskjell på folk.

Da kommer det fra en av mine elever: «Så hvis Hitler hadde bestemt seg for å tro på Jesus rett før han døde, hadde han kommet til himmelen da?» Det blir stille i klasserommet, og alle venter spent på hva jeg skal svare.

Jeg skjønner jo hva eleven tenker på. Det virker veldig urettferdig at Hitler kunne hatt den samme muligheten til å komme til himmelen som alle oss andre «normalt snille» folk. Men for min del ble jeg ikke frustrert av den tanken. Jeg kunne med glede svare: Ja! Så stor er Guds nåde at den kan dekke over Hitlers synder. Derfor er jeg trygg på at den også kan dekke over mine.

Vi mennesker har så lett for å sammenligne oss med hverandre. Vi kan tenke: «Jeg er hvert fall ikke en like stor synder som han», eller «jeg skulle ønske jeg var en like god kristen som henne». Ingen av de tankesettene er av Gud. Han gjør ikke forskjell på folk. Ingen av oss når opp til hans standard av godhet og hellighet. Men alle har vi samme mulighet til nåde og tilgivelse gjennom Jesus: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1. Joh. 1,9).

For å bekjenne syndene sine, er det viktig å innse at man faktisk har syndet. Det «å tro på Jesus», er ikke bare å tro at han eksisterer. Man må komme til ham med alle sine synder, i tro på at han er den eneste veien til Gud. Hitler kunne ikke bare ha sagt at han trodde på Jesus for å få en snarvei til Paradis. Han måtte ha innsett alt det gale han hadde gjort og omvendt seg til et nytt liv: «Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt» (Jes. 55,7).

Jesus ble korsfestet side om side med to forbrytere. Begge var skyldig i så store forbrytelser at de hadde fått dødsstraff. Nå ebbet tiden deres ut, uten at de hadde noen mulighet til å gjøre godt igjen det gale de hadde gjort. Der stilte de helt likt. Likevel fikk de helt forskjellig utgang på livet. Forskjellen lå i deres relasjon til Jesus.

Den ene røveren spottet Jesus og ønsket ikke å ha noe med ham å gjøre. Den andre erkjente sin synd og vendte seg til Jesus som sitt eneste håp: Men den andre tok til orde og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han har ikke gjort noe galt. Og han sa: Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike. Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis! (Luk. 23,40–43).

Jeg fortjener ikke Guds nåde. Det gjør ikke du heller. Vi stiller på lik linje med røveren på korset, uten mulighet til å legge noe til for å øke sjansene våre framfor Gud. Og på lik linje har vi tilbudet om å ta imot hans nåde. Den er stor nok for alt og alle.