Når Gerd Eli og Hallgeir snakker med barna om å reise ut, er de forsiktige med å si at «Gud vil det»

Det er fredag formiddag, en drøy måned før avreise. Det er skoleferie, og de tre barna på 13, 10 og 7 er hjemme.

Minde skole ligger et steinkast unna. Der går Jonathan og Kristoffer.

Mathea må gå litt lenger for å komme til sin skole.

Ettåring

Om en time kommer Lydia Sylta, ettåringen som skal følge familien og følge opp barna når de flytter til hovedstaden Dhaka i august.

De har aldri møttes ansikt til ansikt tidligere, men har blitt litt kjent med hverandre via FaceTime.

Misjonærbarn

Gerd Eli og Hallgeir Haaland er bosatt i hjembyen Bergen. Hun er lege, han er psykiater. De er begge misjonærbarn og tilbrakte deler av barndommen i Etiopia.

Det siste halve året har det vært mye fokus på misjonærbarna knyttet til Misjonssambandet og podkasten Misjonærbarna som ble lansert i januar. Ekteparet har fulgt med på debatten i etterkant.

– Som misjonærbarn og misjonærer opptar temaet oss. Det gjør at man kanskje går noen ekstra runder, sier Hallgeir, som legger til at hensynet til barna hele tiden har vært det viktigste.

– De er vårt primære kall. Kall og en betydningsfull hverdag i Bangladesh kan ikke gå på bekostning av dem, sier han.

Må forsvare valget

Etter alt fokuset på misjonærbarna opplever Gerd Eli at hun i sterkere grad må forsvare valget de tar når de nå tar med seg hele familien til Bangladesh.

Selv bodde hun litt på internatskole og vet litt om hva det vil si å nærhet til mor og far.

– Vi derimot, ser faktisk barna våre mer i Bangladesh enn i Norge. Det tøffeste for dem er avskjed med venner og at de kanskje ikke blir helt norske. Men det er ganske stor forskjell på det å være misjonær nå sammenlignet med tidligere, sier hun.

– Å vokse opp i Norge har sine utfordringer

Som et ledd i forberedelsene deltok de på en «før helg» i mai sammen med Misjonssambandets misjonærer. Der var det et spesielt fokus på overganger og det å være en familie.

– Organisasjonene tar det på stort alvor, opplever Gerd Eli og legger til at det å vokse opp i Norge også har sine utfordringer.

– I hvert fall hvis man ønsker å være en bevisst kristen familie. Her påvirkes de mye av miljøet de går i, skole og nabolag. Å disippelgjøre barn i norsk kontekst er utfordrende, sier hun.

Å modellere etterfølgelse

Begge tror det er viktig å modellere hva det vil si å leve i etterfølgelse, for troen har praktiske konsekvenser, mener de.

– I møte med våre barn er vi likevel forsiktige med å si at «det er Gud som vil vi skal dra». Det kan lett bli uangripelig. Men vi snakker mye om at Gud elsker menneskene i Bangladesh, sier Hallgeir.

Han viser til forfatteren Magnus Malm og boka Veiviseren. Den har inspirert ham til å tenke at Guds primære kall er etterfølgelsen av Jesus.

– Enten vi er i Norge eller i Bangladesh, så er vi kalt til å leve i nærhet og fellesskap med Han.

Tredje gang i Bangladesh

Familien har vært utsendinger til Bangladesh to ganger tidligere. Den første gangen, i 2015, avbrøt de misjonstjenesten etter kort tid.

Neste gang var det Covid som forpurret planene.

– Vi var der i tre og et halvt år og bestemte oss for å forlenge, men skolene stengte ned som en følge av pandemien, så vi besluttet å dra hjem, sier de.

– Følelser svinger

De siste årene har ekteparet fulgt opp arbeidet de var med og starte. Gerd Eli og Hallgeir har vekslet på å reise. Nesten hver gang har ett av barna vært med.

– Barna har bodd i Bangladesh tidligere og kjenner landet. Hvordan stiller de seg til å reise denne gangen?

– Barns følelser svinger fra dag til dag. Vi har vært gjennom faser der de ikke vil, spesielt når det nærmer seg utreise. Men de gangene de har vært med oss til Bangladesh, har de ønsket å være igjen der, sier Gerd Eli.

Hallgeir understreker at det er viktig at de som foreldre tar avgjørelsen, og at det å reise er deres ansvar.

– De er med i prosessen og opplever at de blir sett og hørt, men barn er ulike.

Vold i nære relasjoner

I Bangladesh er vold i nære relasjoner utbredt. Mange mødre er traumatisert og strever med å gi barna god omsorg. Mange sliter også med dårlig følelsesregulering.

Gjennom foreldreveiledningsprogrammet ICDP (International Child Development Programme) har mange familier fått det bedre. Nå skal det utvides til å også gjelde vold i ekteskapet og seksuell trakassering av kvinner.

Unicef

I Bangladesh samarbeider Normisjon med sju ulike organisasjoner i tillegg til Unicef som satser stort på ICDP.

– Verdens Helseorganisasjon har sagt at foreldre til alle barn fra 0 til 17 år i lav- og middelinntektsland skal få tilbud om foreldreveiledning. Derfor er Unicef på ballen, sier Hallgeir.

Jaktet et program som kunne hjelpe

Sist gang de var ute var Gerd Eli på jakt etter et program som kunne hjelpe kvinner i å oppdra barna sine.

– I Bangladesh er det ikke et alternativ å ta foreldrene vekk fra barna selv om de er voldelige, opplyser hun.

I prosessen ble hun oppmerksom på ICDP, som har vært utprøvd i over 50 land. I en rapport fra Nepal kom det fram at vold i familier ble redusert på grunn av foreldreveiledningsprogrammet.

– Mottagelsen var god da vi prøvde det ut i smågrupper. Programmet ble etterspurt fordi man kunne se at det endret mennesker.

– Et redskap lagt i mine hender

– Jeg har hele tiden følt at det er et redskap som Gud har lagt i mine hender og som jeg har fått dele, sier Gerd Eli.

ICDP ble utviklet av professor Karsten Hundeide og professor Henning Rye ved Universitetet i Bergen på 90-tallet.

– Det er prøvd ut i mange ulike kulturer og ser ut til å fungere uavhengig av kontekst, opplyser Hallgeir.

Gerd Eli forteller at foreldre som får undervisningen endrer syn på hva et barn er og evner å se en situasjon fra barnets perspektiv.

– Hvis man som mor eller far evner å forstå hvordan det er for barna når vi kjefter på dem, da endrer vi adferd, sier hun.

Praktiske øvelser og rollespill

Praktiske øvelser og rollespill hjelper mor og far å se hvordan de påvirker barna gjennom ord og handling.

Så langt har Normisjon jobbet mest med mødre. Når familien reiser ut i august, vil de også se på hvordan de kan få med fedrene.

Etter to år med ICDP-trening var det noen menn som ville vite hva de hadde gjort med konene deres.

– De så at mor hadde blitt mer kjærlig mot barna og mot dem, sier Gerd Eli.

En voksen å snakke norsk med

– Dere har med en ettåring denne gangen. Hvilken funksjon vil hun ha?

– Vi har en tenåringsjente som trenger mer frihet fra sine foreldre. Å komme seg ut uten at mamma og pappa henger i hælene til enhver tid, blir viktig for henne. Det er også godt for barna å ha en voksen person de kan snakke norsk med.

Intens storby

De beskriver Dhaka som en intens storby med nesten bare høyblokker og svært få eneboliger. Det er mye trafikk, og luftforurensningen er stor.

– Men det finnes noen «lommer» i storbyen. Vi skal bo i et område som er tett befolket, og der de kan gå alene til en park i nærheten. Der er det tilgang til stor lekeplass, basketballbane og fotballbane.

Blokken ligger i et militært område med godt vakthold. Det gjør det også trygt å bo der. Sammen med ettåringen Lydia håper de at barna får utvidet sin radius, noe som vil øke trivselen.

Barna skal gå på en internasjonal skole som er primært for misjonærbarn. De har gått på skolen tidligere. Når de kommer ut denne gangen, begynner de i klassene de gikk i tidligere.