Når harde hjerter blir myke

Et av adventstidens luksusproblemer er hvilken julemusikk man skal høre på. De siste ukene har jeg blant annet lyttet til Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstogas «Strålande jul» fra 2009.

Underveis gikk det plutselig opp for meg at de synger en sang jeg kjenner fra et annet språk og med en annen melodi.

Det dreier seg om den engelske lyrikeren Christina Rosettis «In the bleak midwinter». Teksten ble publisert første gang så tidlig som 1872. Omkring 30 år senere hadde diktet fått melodi og funnet veien til engelske salmebøker.

Teksten knytter forbindelseslinjer mellom det helt store og kosmiske, hvor vi synger om både engler og serafer, og det nære hvor sangeren spør seg selv hva hun eller han selv kan gi til Jesus som takknemlighetsgave.

I 2006 ga Ole Paus ut albumet «Hellige Natt - Jul i Skippergata». Det var her hans egne norske oversettelse av sangen ble kjent. Det er denne teksten Kyrkjebø og Nordstoga benytter seg av.

I en steingrå vinter

Vinden kald og fjern

Jorden som et panser

Vannet hardt som jern

Sneen hadde lavet ned

sne, bare sne

I den steingrå vinteren

en gang et sted

Innledningen «I en steingrå vinter» gir teksten nærmest et enda råere eller hudløst preg enn den opprinnelige «In the bleak midwinter». Men det kler tekstens kontrast mellom det kalde og harde og det varme og underfulle.

Himlen gir han fra seg

jorden lar han gå

jord og himmel bøyer seg

når han tar kronen på

i en steingrå vinter

i stallen mørk og trist

gjenoppstod vår herre selv

som Jesus Krist

I den andre strofen aner vi forbindelseslinjer til Kristus-hymnen i Filipperbrevet 2, hvor vi leser at Jesus «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.»

Engler og serafer

kanskje var de der

kanskje himlen skjulte

en veldig englehær

men moren stod alene

jomfruelig og tyst

og velsignet barnet sitt

med et kyss

Jeg er svak og fattig

hva kan jeg gi til ham

Hvis jeg var en gjeter

da ga jeg ham et lam

og var jeg rik og vis

da fikk han velge fritt

Men jeg er bare meg

Jeg gir ham hjertet mitt

Jeg la først merke til denne sangen i åpningsepisoden til den fabelaktige Netflix-serien «The Crown», og skrev om den opplevelsen i en andakt her i avisen i 2018.

Episoden er et skue i seg selv, ikke minst når det er Storbritannias konge som tar del i sangen. Men om en konge iblant kan føle seg sterk og mektig, forandrer ikke det på det faktum at ingen av oss har noe å skilte med overfor Gud.

Derfor er det å gi vårt hjerte det eneste og beste vi har. I «The Crown» blir det nesten som om kongen selv erkjenner at her står han, både med det han har og med det han ikke har, men sin egen begrensning og sårbarhet, og også han må erkjenne at han ikke er i stand til å gi Jesu noen sakssvarende gjenytelse.

Ved Guds nåde får likevel hver eneste menneske henvende seg til Gud og si at jeg har ikke mye å skryte av, men det jeg har, vil jeg gi deg. Kan jeg få være et Guds barn?

God teologi evner å vise hvordan Gud og mennesker hører sammen, og at vi får sette vår lit til en Gud som vet hvordan det er å være menneske. Da blir avstanden mellom det hverdagslige og det himmelske litt mindre.

Da kan også denne julesangen minne om at Gud bryr seg, at Jesus gikk tjenerens vei, ja, den totale ydmykelsens vei, for å vise menneskene veien til Gud. Det er en vidunderlig tanke å bære med seg i advents- og juletiden. Også om vinteren er steingrå.