Når hjertet blir grepet

Vi mennesker blir alle rammet av ting i livet som setter sitt preg og avtrykk i både sjel og kropp. Når noe trist, sårende, eller uventet skjer, må man stå i, og gå gjennom krevende og tunge perioder.

Frykt, uro, bekymring og sår kan ha forskjellige uttrykk i menneskers liv. Noen får vondt i magen, andre blir irritable og sinte, noen gråter og andre lukker seg inne eller utagerer.

Når noe treffer meg skikkelig, er det som det kommer en klo og griper rundt hjerte og bryst. Den holder et grep som over tid gjør at det er mer krevende å puste fritt. Det kjennes tungt ut, bokstavelig talt.

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!» sier Jesus i Johannes 14,1.

Kan det være dette grepet om hjertet Jesus beskriver her, når han snakker om å ikke la hjerte bli grepet av angst? Kan Jesus selv ha kjent på det samme grepet? Kan han ha kjent det grepet, som gjorde det tungt og stramt i brystet, og som snører seg sammen når han tenkte på det som skulle komme?

Fire kapitler senere er Jesus med sine venner i hagen, og mørket begynner å legge sine skygger over dagen. De kunne ha kontaktet han når som helst. Han var ikke vanskelig å finne på dagtid. I stedet kommer de når mørket har lagt sin kappe over sollyset og dagen er over.

En av hans nærmeste har gjort en avtale for penger, og denne kvelden dukker han opp sammen med soldater, og med et kyss blir Jesus forrådt av en av sine beste venner. Hva som skjer videre, vet vi. Det visste også Jesus, og kanskje var det denne angsten som grep han, angsten for det han visste skulle komme.

Det er ingen enkel veibeskrivelse når man går gjennom krevende passasjer. Man kan prøve å unngå de, ignorere det som skjer eller løpe fra det, men det vil alltid finne sin vei tilbake til deg igjen. Den eneste veien ut, er gjennom.

I tøffe perioder og når sjelen er urolig, kan det være godt å be til Han som har gått gjennom både død og oppstandelse;

Elskede Jesus

I kaos er du fred

I min lidelse er du her med meg

I mørket så forlater du meg ikke

Nådefulle Gud, du går med meg

Far, jeg overgir min angst

Hjelp meg å stanse min streben

Midt i alt vil jeg bekjenne at du fortsatt er konge

Jeg åpner mine hender for å motta gaven som du gir meg

Motløshet i bytte med kraft, kjærlighet og visdom

Det er mye vi kan gripe an her i livet. Det hender også at vi skal gripe inn, når konflikter eller situasjoner oppstår. I et annet uttrykk heter at vi skal gripe dagen, som i å gå inn i en ny dag med åpent sinn og se etter de muligheter den gir. Det kommer fra det latinske Carpe diem, og ble på 1600-tallet et begrep som beskrev den tidens livsholdning. Uttrykket sto imidlertid ikke alltid alene, men ble ofte etterfulgt av setningen; husk at du skal dø, memento mori.

I dette spennet lever vi mennesker. Vi ønsker å stå med åpne armer mot alt det livet har å by på, vel vitende om at livet gir oss både gode og onde dager, til det en dag er over.

Jesus sier videre i kapittel 14 at han går i forveien for å gjøre i stand en plass til menneskene, og når Tomas spør om veien dit, peker Jesus på seg selv. Jeg er veien, sannheten og livet. Følg meg, så finner du veien, du finner selve sannheten og meningen med livet. Jesus grep fatt i oss først, som de sang om i den gamle bedehussangen;

Han grep meg, ja Han grep meg. Mitt liv nå helt forandret er. Noe skjedde, og nå jeg vet. Han grep meg, og er meg alltid nær.

Jeg kan ikke si at alt forandrer seg i den forstand at alt ordner seg umiddelbart. Det jeg kan si er at jeg er utrolig takknemlig for at når livet fester sitt tunge grep om meg, så vet jeg at det er en annen som har grepet fatt i meg først.

Jesus gjentar igjen mot slutten av det samme kapittelet, at vi ikke skal la hjertet bli grepet av angst og motløshet. Før han gjentar dette, minner han oss på at når Hans liv får sitt feste i oss mennesker, vil det bringe med seg noe fra en helt annen verden, inn i våre urolige sjeler;

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.»