Når sykdommen styrker troen

– Jeg burde egentlig kommet meg til legen tidligere, men alt er mer tungvint når man bor i utlandet og vi var ikke så kjent med det franske helsevesenet, sier May Linn.

Vi går gjennom sentrum og mot festningsområdet i sommerbyen Stavern. Salgsbodene fyller de små trange gatene, servitørene har mer enn nok jobb og forventningsfulle barn står i iskø. May Linn kjenner seg takknemlig for at hun også i år kunne tilbringe sommeren i Norge, på tross av alvorlig sykdom.

– Det å være med familie og gode venner når det er sol og sommer, og spise jordbær og is har vært en glede. Jeg setter enda mer pris på livet og de små tingene etter det jeg har vært igjennom.

En hilsen fra himmelen

Vi sitter på en åskam med utsikt mot havet. Barna har det gøy i strandkanten. Under silkesjalet skjuler det seg et nakent hode. Tøffe behandlinger har svekket helsa og ett bryst er borte. Men det mest krevende for May Linn har vært å ikke kunne være den mammaen og kona hun pleier.

– Det har vært tøft å ikke ha overskudd og energi til å gi av meg selv på samme måte som før, men hele familien har vært utrolig forståelsesfulle og utrolig hjelpsomme, sier 41-åringen. Ekte­paret Aasen har opplevd å få be for mennesker som har blitt helbredet, men selv har de måttet gå gjennom denne sykdomsperioden uten et fysisk mirakel. Likevel, May Linn opplever at Gud har vært tilstede hele veien og at han hørte hennes bønn om trøst og hjelp.

– Rett før jeg endelig fikk bestilt time, kjente jeg det som en tiltale, at nå må du gå til legen, May Linn. Dagen før timen hadde de besøk av et vennepar fra Nederland. De visste at May Linn skulle til legen, men ikke av hvilken grunn. Mens de ba fikk paret et ord til dem. «Det vil komme strømmer av liv». May Linn tok det som en hilsen fra himmelen.

– Jeg opplevde at Gud ville si at han ser og at han vil liv. Samme dagen som jeg skulle ta MR og mammografi ba jeg Gud om trøst og da kom det i tankene mine at jeg skulle lese i Jes. 38. May Linn påpeker at hun ikke visste hva som stod der, og derfor ble ordene om Kong Hiskias livstruende sykdom og Guds gjensvar på kongens tårer og bønn sterk lesing.

– Det gav meg en bekreftelse på at Gud også så mine tårer og at dette var en hilsen til meg om at jeg skulle leve, at jeg skulle få se ungene mine vokse opp og få fortsette i det kallet Gud har for meg.

Misjonærenes gravplass

Både May Linn og Arvid fikk på midten av 90-tallet et kall til å gjøre Jesus kjent i Europa. May Linn gjennom misjonsturer i Europa og Arvid fikk visjoner av store stadion som var fylt med mennesker som ville høre om Jesus. Som ektepar fikk de flere bekreftelser på dette da hele familien var på disippeltreningsskole på Hawaii, og i november 2014 flyttet de til Paris, på tross av at de hadde hørt at byen var kjent som misjonærenes gravplass.

– Vi opplever at Paris er en nøkkelby for vekkelsen i Europa, sier Arvid.

Han begrunner det med at byen blant annet er et av verdens mest besøkte turistmål, og historisk sett har Frankrike hatt en sentral rolle i Europa og i verden.

– Byen er kjent for at det er vanskelig å få fotfeste for kristne misjonærer, sier Arvid.

Familien Aasen har selv strevd med dette, men tror nå at de har kommet over den mest krevende perioden.

– Arbeidet vi står i er viktig og strategisk for Europa, og det liker ikke fienden, mener Arvid, som er leder for Jesus2Europe.

I tornadoens øye

Like før jul 2018 sitter May Linn og ektemannen Arvid på legekontoret i Paris og venter på den endelige beskjeden. Da legen bekreftet at det faktisk var kreft, var hverken May Linn eller Arvid veldig overrasket. May Linn har en rekke brystkreft-tilfeller i nær familie, men både mor og bestemor har fått lange liv på tross av dette. Arvids første reaksjon var «Vi må bare ta dette også».

– Jeg kjente aldri frykt, men opplevde det som å stå i tornadoens øye. Det stormet rundt oss, men vi kjente fred.

May Linn nikker og ser ut mot havet.

– Det har vært en ekstra byrde at vi ennå ikke har fått avklart økonomien rundt behandlingen. Vi har foreløpig lagt ut nærmere 200.000 kr med god hjelp fra familie. Byråkratiet i Frankrike tar lang tid, sier hun.

Det var mange som mente at familien burde dra hjem til Norge under behandlingen.

– Det var godt ment, men vi landet på at det ville bli en enda større belastning for familien, sier May Linn.

– Vi har bodd i Frankrike i 4 og et halvt år nå, og barna har mange venner og aktiviteter her og er godt inni skolesystemet.

Både Arvid og barna synes det var vondt å se May Linn så dårlig etter cellegiftbehandlingene, samtidig brakte det dem tettere sammen.

– Jeg orket ikke noe annet enn å ligge i sengen, men å høre på lovsang klarte jeg. Hun ser på eldstedatteren på snart 13 år og smiler.

– Vi har hatt en åpen og nøktern dialog om sykdommen helt fra jeg dro på første kontroll og ikke visste utfallet. Rebekka tegner i sanden med en pinne mens hun lytter til samtalen. Hun løfter blikket og vil si noe.

Nytt perspektiv på ­kallet

For May Linn har sykdomsperioden gitt henne et nytt lys over eget kall. Hun har ikke kunnet være særlig aktiv det siste halvåret, men fikk likevel oppleve at Gud brakte henne inn i nye vennskap som igjen ga nye perspektiv på kallet.

– Tidligere har jeg ikke prioritert å være så mye med mødrene i skolemiljøet. Da jeg var syk presset det seg frem et behov for å være mer sosial, sier hun. På de gode dagene prioriterte derfor May Linn å være mer med de andre mammaene på skolen og i etterkant ser hun at det har åpnet for mange gode samtaler om Gud.

– Jeg har faktisk fått vært et stort vitne for Gud i denne tiden, om hans trofasthet og kjærlighet og at han vil oss det beste.

May Linn smiler i sola, mens sjalet flagrer lett i vinden.

Ekteparet Aasen kjenner seg klar for nye år i Europas hjerte, Paris.

– Alle utfordringene disse årene i Frankrike har bare gjort oss sterke i troen på at vi skal være her. Samtidig kjenner de også på himmellengten midt oppi smerten og Arvid påpeker at det er bra å kjenne på den.

– Det holder deg fokusert på oppdraget som er her på jorda. Vi må ikke ha det så godt at vi glemmer hvorfor vi er her, sier han. May Linn nikker og forteller at hun kjenner en ny trygghet og har fått en sterkere tro gjennom sykdommen.

– Jeg minnes spesielt da jeg lå på operasjonsbordet og kjente at jeg ble urolig og hadde litt frykt. Det gikk opp for meg at jeg kom til å miste helt kontroll over kropp­en min, ja livet mitt. Der og da ba jeg til Gud om at han måtte ta fullstendig kontroll, at han ­måtte passe på meg. Dette satt over­givelse i et nytt perspektiv og jeg vet nå at jeg må gå på det Gud har lagt på hjertet mitt, og ikke utsette det til framtiden selv om det kan virke overveldende, sier May Linn ­Sognebro Aasen.

Anne Graham Lotz frisk av kreftbehandling

– Det er et problem hvis mennesker utsettes for press til å gjøre slutt på livetAktiv dødshjelp