«Når troen på Gud svikter, begynner knepene»

Det kan av og til være nødvendig både å organisere arbeidet litt annerledes, eller å være mer utadrettet. Men mon tro om vi ikke mer enn noe annet har behov for å søke Herren i anger og bot. Jeg tror det vil være en klok og verdig måte å markere 500-årsjubileet for Reformasjonen på.

Profeten Jeremia sier i Jer 22,29: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» Han sier ikke at de nå hadde satset så mye på bibelundervisning og forkynnelse at det var på tide å finne på noe nytt, noe litt mer lettfattelig, og dessuten ikke hele tiden provosere ved å snakke så mye om synd og dom.

Nei, han gjør det stikk motsatte. Han roper ut til folket: «Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud» (Jer 3,13).

Jeg tror Jeremia hadde blitt like upopulær i Norge i dag, som han ble i Israel da han levde, dersom ordene i Jer 7,8–10 var blitt forkynt fra våre talerstoler:

«Dere fester lit til løgnaktige ord – til ingen nytte. Hva så? Dere stjeler, slår i hjel, bryter ekteskapet, sverger falskt og brenner røkelse for Ba’al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette huset som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! – og så vil dere fremdeles gjøre alle disse motbydelige tingene!» Sterke ord!

Gud er kjærlighet. Og om den guddommelige kjærlighet leser vi i 1Kor 13,7: «Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.»

Men vi skal også merke oss hva som ikke står: Kjærligheten godtar ikke alt. Kommer vi derfor i den situasjonen at vi tolerer det Guds ord advarer mot, da er det bare én vei ut av uføret: Å vende om! Jesus gir oss medisinen i Joh 8,31–32: «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.»

Det er intet nytt under solen. Det naturlige mennesket vil gjerne ha hjelp til selvforbedring, men vil nødig høre dommen over seg selv. Omvendelse handler dog ikke om selvforbedring, men om å gi opp sin egen vei, og for Jesu skyld få alt av nåde.

Det mennesket som opplever gjenfødelsens under, blir mer opptatt av hva Jesus har gjort enn hva det selv kan få til. Dette vil også prege livet og tjenesten for Jesus. I døds- og livssamfunnet med Jesus skapes nøden for å nå andre med evangeliet. Der skapes misjonssinn og misjonsglød.

Til menigheten i Efesus lød det i Åp 2,5: «Kom derfor i hu hva du er falt i fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger.» Det er blitt sagt at de første gjerninger er de gjerninger som er fulle av Jesus. Da trenger man ikke nye knep!

Jesus tydeliggjør dette i Joh 15,5: «Uten meg kan dere intet gjøre.» Og samtidig kan vi regne med løftet i Fil 4,13: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.»