Når vi ikke klarer å tilgi hverandre

En ting er å bruke kristendommen som et smykke. Noe annet er det å slutte seg til kristen tro og å ville leve etter Jesu eksempel.

Uten at vi skal påberope oss alt for inngående kjennskap til dronning Elizabeths åndelige liv, har hennes offentlige uttalelser gitt oss nok kunnskap til å si at hun tok troen sin dypt alvorlig.

Som offentlig figur var hun nøye med å ikke flagge sine private oppfatninger. Hun var likevel ikke redd for å snakke om Kristus.

Noe av det kan kanskje forklares med rollen hennes som Den anglikanske kirkens overhode, men måten hun snakket om troen og etterfølgelsen av Jesus på, vitner om langt mer enn en konstitusjonell tilknytning.

Dronningen var opptatt av å lære av Jesu eksempel. Det ønsket kan vi med fordel la oss inspirere av.

I Netflix-serien «The Crown» finnes en scene hvor dronning Elizabeth har besøk av verdensevangelisten Billy Graham. De har en uhyre interessant samtale om tilgivelse. Washington Post undersøkte i 2018 nokså grundig hvorvidt det er historisk dekning for innholdet i samtalen.

Vi vet at de to møttes, men vi vet ikke om de noen gang samtale under fire øyne. Og om så skjedde, vet vi ikke hva som eventuelt ble sagt.

Derfor må vi forholde oss til tv-seriens samtale som fiksjon. Men når vi kjenner karakterene, dronningen og evangelisten, kan vi kjenne dem igjen i det som blir sagt.

Bakteppet er at dronningen har fått ny kunnskap som setter onkelen hennes, den tidligere kong Edward VIII, i et ytterligere dårlig lys. Hun er rystet over opplysninger om hvor nært han i sin tid hadde samarbeidet med nazistene.

Samtidig ligger det i serien bak alt dette en underliggende skuffelse over at han ved å abdisere indirekte tok fra sin niese muligheten til å leve det mer tilbaketrukne livet hun hadde sett for seg.

Dronningen er fullt innforstått med det kristne idealet om å tilgi. Her er likevel skuffelsen så stor og sinnet så sterkt at hun spør evangelisten om det går an å leve som en god kristen uten å tilgi.

Billy Graham svarer at intet menneske er utenfor tilgivelsens rammer. «No one is beneath forgiveness», sier evangelisten i Paul Sparks' skikkelse.

Dronningen følger resonnementet, men påpeker også både sin egen og alle menneskers feilbarlighet. Evangelisten svarer med et klokt, sjelesørgerisk råd. Når vi ikke kan tilgi, er svaret å selv be om tilgivelse, og å be for dem vi ikke klarer å tilgi. Den nydelige scenen avsluttes med at vi ser dronningen knele i bønn i slottskapellet.

I denne samtalen møtes det kongelige og det hverdagslige. Dronningens personlige utfordringer kan de fleste mennesker kjenne seg igjen i. Det er lett å tilgi småting. Det er langt vanskeligere å tilgi noen som har begått dyp urett mot oss.

I enkelte situasjoner kan det oppleves nærmest umulig å tilgi. Man prøver, men så blusser de vonde følelsene opp igjen når man for eksempel møter et menneske på nytt.

I denne menneskeligheten møter vi hverandre. Om vi har kongelig tittel, om vi tilhører en eller annen elite, eller om vi synes livet har gitt oss lite å skryte av.

Vi er aldri utenfor Guds kjærlighet. Vi er aldri utenfor rekkevidden til Guds tilgivelse. Det er et av de mest fundamentale og radikale mysteriene i kristen tro.

Dette mysteriet skyver oppmerksomheten bort fra oss selv og våre egne meritter og over på Kristus. Hvem er vi til å overprøve hans vilje til tilgivelse? Og hvem er vi til å leve som om hans tilgivelse er utilgjengelig for oss?

I Fadervår ber vi: «Tilgi oss vår skyld, slik vi også tilgir våre skyldnere.» Og i vår varierende vilje og evne til å følge opp den andre delen av denne bønnen, får vi lene oss på Jesus Kristus, han som har åpnet veien til Gud for ufullkomne mennesker. Både dronninger, evangelister, tollere og andre syndere.