Og det ble lys

Jeg har begynt å grue meg til mørketida. Her nord kan man merke de første hint av vinter allerede i oktober. På fredag forrige uke våknet ungene med jubelrop til den første snøen. Den smeltet imidlertid igjen i løpet av dagen (dessverre for ungene og heldigvis for meg). I dag morges måtte jeg skrape bilen før jeg kom meg noe sted. Det kommer stadig tegn på at vinteren venter rundt neste sving.

Det blir mørkere for hver dag som går, og i slutten av november går vi inn i mørketida. Helt uten glimt av sol fram til godt ut på nyåret. Jeg føler meg litt som en søring når jeg klager over dette. Kanskje har sju år i Rogaland gjort sitt. Rogalendingen i huset er derimot mye mer optimistisk (mulig han tenker mer på scooter-sesong enn mørketid). Uansett tror jeg de fleste merker fraværet av sola på kropp og sjel, i større eller mindre grad.

Mørketida kan gi oss vakkert lys midt på dagen, selv om sola ikke viser seg. Men hva om lyset også var borte? Det er vanskelig å se for seg en tilværelse helt uten lys. Slik var det før Gud sa de berømte ordene i 1. Mos. 1,3: «Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys.» For en kontrast! Fra fullstendig mørke til lys, kun ved Guds skapende ord. Det er så godt å vite at jeg tror på en Gud som skaper lys ved sitt ord. Det er ekstra godt å tenke på i den årstida vi snart skal inn i. For det står mye i Bibelen om at Gud skaper lys og gir oss lys.