Om Guds frydefulle tre-enhet

Den kirkelige kalenderen har tradisjonelt skilt mellom festhalvåret (fra Advent til Pinse) og Trefoldighetstiden (et halvår uten høytider). I 1978 skiftet vi ut «Trefoldighet» med «Treenighet» og ga de etterfølgende søndagene nytt nummer og navn: (2. søndag etter pinse, osv., helt fram til 27. søndag etter pinse). I 2011 ble Treenighetssøndagen rehabilitert igjen (etter Berggravs nedtoning i 1947). Og de etterfølgende søndagene får nå delvis tilbake igjen gamle nummer og navn: «2. søndag i Treenighetstiden» og så videre.

Læren om Guds treenighet er selve sentraldogmet i den kristne tro. Den athanasianske trosbekjennelsen sier: «Dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi verken blander sammen personene eller deler vesenet …» I en tid da troen på Guds tre-enhet igjen utfordres (av blant annet hyppige nærmøter med islam), mener jeg det er en god ting at Treenighetssøndagens profil nå styrkes igjen.

I søndagens prekentekst befinner vi oss mot slutten av avsnittet om Jesu utsendelse av de 70 disiplene (Luk 10). De 70 er ifølge versene foran vår tekst kommet glade tilbake. Til og med de onde åndene måtte adlyde dem «i Jesu navn», rapporterte de (vers 17). Jesus sa to ting til dette: På den ene siden, hadde Jesus selv sett Satan falle ned fra himmelen som et lyn (vers 18, sml Åp 12,7–12). Det innebærer at også Satans underordnede, demonene, er fratatt makten sin i møte med Jesu navn. Men på den andre siden, burde disiplene heller glede seg over å ha navnene sine oppskrevet i livets bok (vers 20). For misjonens frukter er en mye viktigere sak i Guds plan.

Etter slik å ha delvis korrigert begrunnelsen for disiplenes glade misjonsrapport – er det i vår tekst blitt Jesu egen tur til å juble, sitat:

21 I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, og åpenbart det for umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var til velbehag for deg.

Tidsangivelsen «i samme stund» knytter vår tekst sammen med de foregående versene om misjonens frukter. Verbet «agalliáoo» (= fryde seg) beskriver en over all måte jublende fryd og glede. Norske ord føles her svake, sammenlignet med grunnteksten superlative toneart. Det samme gjelder Jesu egne ord: «Jeg priser deg, Far …» Verbet «ex-omo-logéoo» er forsterket og brukers i GT-oversettelsen Septuaginta ofte om full lovprisning av Gud. Slik bruker Jesus ordet også her.

Lukas presiserer at Jesus frydet seg «i Den Hellige Ånd». Her faller enheten mellom Jesus og Ånden i øynene. Videre tiltaler Jesus Gud to ganger med ordet «Far». Det er en svært fortrolig og intim tiltale. Dermed er treenighetsdogmet avfotografert allerede i det første av tekstens fire vers.

Men ikke bare det: Jesus fryder seg spesielt over at Faderen åpenbarte «dette» (= misjonens frelsesbudskap) for «umyndige», til forskjell fra «vise og forstandige». Det siste er mennesker fulle av arrogant selvsikkerhet på egen gudserkjennelses vegne. Den som derimot føler seg hjelpeløs på dette feltet, regnes av Faderen som kvalifisert til å få ta imot Guds åpenbaring (sml 1Kor 1,21). Å «åpenbare» er å dra til side det forhenget som skjuler noe. Her er det Guds frelsesplan ved misjon i Den treenige Guds navn som blir åpenbart og synliggjort.

Ytterligere fire informasjoner fra Den treenige Guds innbyrdes relasjoner gir Jesus oss i neste vers, sitat:

22 Alle ting er overgitt til meg av Far min. Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.

Den første informasjonen sier at Faderen har delegert «alle ting» til Sønnen (sml «all makt» i Matt 28,18 og «herredømme, ære og rike» i Dan 7,14 osv.). Informasjon nummer to og tre handler om gjensidighetsrelasjonen mellom Faderen og Sønnen. Sannsynligvis har Jesus opprinnelig brukt det hebraiske verbet «ja da» (= vite, kjenne, erkjenne, osv.). Det kan betegne de aller inderligste formene for kjennskap. Faderen og Sønnen står hverandre så inderlig nær at de vet alt om hverandre.

Informasjon nummer fire er deretter spesiell. For Jesus har gitt videre-åpenbaring om Faderen også til noen andre utvalgte. Av sammenhengen med foregående vers forstår vi at også Jesus valgte «umyndige» åpenbaringsmottakere (= mennesker uten arrogant tro på egen visdom i Guds saker). Faderen bestemte det slik, sier vers 21. Og Sønnen vil det samme som Faderen, forstår vi av vers 22.

Så kommer vi til et punkt i teksten der Lukas lar oss forstå at det under de 70 utsendte disiplenes rapportering også var noen ikke-disipler til stede. Men etterpå, når Jesus er blitt alene med disiplene, tar han opp samme tanketråd og forteller dem to ting til om Den treenige Guds plan for frelsesåpenbaringen. Sitat:

23 Da han var alene med disiplene, vendte han seg til dem og sa: Salige er de øynene som ser det dere ser!

24 For jeg sier dere: Mange profeter og konger har ønsket å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det!

Når Jesus saligpriser disiplenes øyne og ører, betyr det naturligvis at det er disiplene han saligpriser. For med øynene har de nå fått se starten på en ny fase i Guds frelsesplan: misjonsfasen, utsendelsesfasen. Siden Jesus i tekstsammenhengen bruker det bibelsynsrelevante begrepet «åpenbare», bør vi her ikke se bort fra at Jesus med denne saligprisningen av disiplenes seende øyne samtidig også autoriserer dem som øyenvitner (sml Joh 15,27). Og via apostlenes øyenvitne-skrifter i NT er også våre øyne da blitt skjenket samme nåde. Det er det ene.

Det andre er at Jesus minner om alle de store i GTs gamle pakt, som lengtet etter å få se og høre om frelsesplanens fortsettelse i NTs nye pakt (sml 1Pet 1,10–12). Den treenige Guds frelsesåpenbaring er nemlig en fremadskridende åpenbaring. Det viser disse to versene.