Om Guds frydefulle tre-enhet

Den kirkelige kalenderen har tradisjonelt skilt mellom festhalvåret (fra Advent til Pinse) og Trefoldighetstiden (et halvår uten høytider). I 1978 skiftet vi ut «Trefoldighet» med «Treenighet» og ga de etterfølgende søndagene nytt nummer og navn: (2. søndag etter pinse, osv., helt fram til 27. søndag etter pinse). I 2011 ble Treenighetssøndagen rehabilitert igjen (etter Berggravs nedtoning i 1947). Og de etterfølgende søndagene får nå delvis tilbake igjen gamle nummer og navn: «2. søndag i Treenighetstiden» og så videre.

Læren om Guds treenighet er selve sentraldogmet i den kristne tro. Den athanasianske trosbekjennelsen sier: «Dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi verken blander sammen personene eller deler vesenet …» I en tid da troen på Guds tre-enhet igjen utfordres (av blant annet hyppige nærmøter med islam), mener jeg det er en god ting at Treenighetssøndagens profil nå styrkes igjen.

I søndagens prekentekst befinner vi oss mot slutten av avsnittet om Jesu utsendelse av de 70 disiplene (Luk 10). De 70 er ifølge versene foran vår tekst kommet glade tilbake. Til og med de onde åndene måtte adlyde dem «i Jesu navn», rapporterte de (vers 17). Jesus sa to ting til dette: På den ene siden, hadde Jesus selv sett Satan falle ned fra himmelen som et lyn (vers 18, sml Åp 12,7–12). Det innebærer at også Satans underordnede, demonene, er fratatt makten sin i møte med Jesu navn. Men på den andre siden, burde disiplene heller glede seg over å ha navnene sine oppskrevet i livets bok (vers 20). For misjonens frukter er en mye viktigere sak i Guds plan.