Ordene den utbrente lovsangslederen trengte å høre
Etter en kraftig knekk ble det stille fra en av landets mest kjente lovsangsledere. Slik ble Marie Hognestad hjulpet tilbake til sangen og gleden.
Det har gått noen år siden Marie Hognestad sluttet å lede lovsang på store, kristne konferanser. Etter et angstanfall i 2014 som satte henne ut i to måneder, kom hun aldri helt tilbake. Behovet for hvile mellom oppdragene ble større, og i perioder der hun var på reise, måtte hun flere ganger avlyse.
– Jeg var egentlig ganske sliten, oppsummerer hun.
Annonse
– Vi skal ta vare på deg
Hognestad sitter på møterommet «Mildheten» i pinsemenigheten Filadelfia i Kristiansand. Ved siden av henne sitter Marius Wigardt, som har vært menighetens lovsangsleder i 12 år. De siste årene har han nærmest fungert som en mentor for henne.
– Marie var med på åpningshelgen i Filadelfia for fire år siden sammen med Anders Skarpsno og David Østby, begge kjente lovsangsledere. Jeg husker at jeg snakket med en kollega om at det hadde vært fint om hun flyttet til Kristiansand og ble en del av teamet vårt. Et par måneder senere kontaktet hun oss og ba om en samtale, forteller han.
Det ble en god samtale der Hognestad var ærlig med at «ting gikk litt sakte».
Noe av det første hun fikk høre da hun ble en del av lovsangsteamet i Filadelfia, var at hun var ønsket, etterfulgt av ordene: «men vi trenger deg egentlig ikke.»
– Du må ingenting
Hognestad og Wigardt har studert musikk sammen ved Ansgar høyskole i Kristiansand. Da hun skulle være med å lede lovsang på sommerkonferansen i menigheten i 2018, hadde hun lagt bak seg seks eksamener og var fryktelig sliten.
– Da jeg så Marie i ettermøtet onsdag kveld, sa jeg at hun bare kunne sitte om hun ville det. «Du må ingenting», var budskapet.
Annonse
For å understreke det, sa Wigardt at det ikke spilte noen rolle om hun spilte samme uke, neste uke eller om ti år. «For du er mye viktigere enn det du gjør,» sa han.
– Derfra gikk det nedover, sier Hognestad og smiler.
– Hvordan var det for deg å høre disse ordene?
– Det var fantastisk å høre at det ikke var behov for meg, men at jeg likevel kunne få være en del av lovsangstjenesten. Når Marius sier at jeg ikke trenger å være her, så mener han det. Det er ikke sånn at han bare sier det. Hvem som helst kan si at «du er mer enn det du gjør», men han mener det virkelig. Min identitet vil alltid være at jeg er et Guds barn, og målet for all lovsang er Jesus.
Fotfeste i fellesskapet
– Hvor befinner du deg i dag?
– Det går litt opp og ned, men jeg opplever at jeg har funnet fotfeste i fellesskapet og at jeg takler livet bedre nå. Det fine er at jeg får gå i prosesser sammen med folk her i menigheten. Det er flere her jeg snakker med og som følger meg opp. Det oppleves trygt å være her, sier Hognestad.
Hun forteller at det var ekstremt tøft i de årene hun ikke greide å lede lovsang.
Annonse
– Når jeg leder lovsang, føler jeg meg som fisken i vannet. Men en periode klarte jeg ikke å synge, og jeg klarte ikke å gå på møter. Det var mye jeg ikke klarte, oppsummerer hun.
I den perioden ble hun minnet om noe Jesus hadde sagt til henne i 2012. Budskapet var at Jesus, ikke tjenesten, skulle være målet og ambisjonen.
– Jeg trengte å bli minnet på de ordene, for de gangene jeg ikke orker, vet jeg hvor jeg er på vei, og jeg vet hva som er den virkelige meningen med livet mitt.
Kreativ og nytenkende
Når Wigardt blir bedt om å beskrive Hognestad som lovsanger, bruker han ord som kreativ og nytenkende.
– Du passer ikke inn i en boks, og du er veldig tydelig på hva du ønsker. I tillegg er du veldig fri og spontan. Du synger ofte det som ligger på hjertet ditt, og du synger ut fra Bibelen. Så har du en ekstrem kapasitet på det å lede lovsang, og du kan holde på lenge. Da hender det at jeg spør: Blir du ikke sliten?
– Hva svarer hun da?
– «Hallo, dette er kallet og tjenesten. Det er det beste jeg vet.»
Annonse
– Det fine med Marie er at hun er helt lik på scenen som det hun er hjemme og i kapellet når det ikke er noen andre der. Det er veldig tillitsvekkende. Hun oppleves som trygg og hel, sier han.
Før Hognestad flyttet til Kristiansand, var hun knyttet til Ungdom i Oppdrag sitt senter ved Hamar. Dit kom hun høsten 2010 og var med å starte opp et bønnearbeid som pågikk døgnet rundt, sju dager i uken.
Hun var bare 14 år da hun ble med i lovsangsteamet i Filadelfia Vestby. Siden har lovsangstjenesten vært en stor del av livet hennes.
Overgi seg til Gud
Hognestad vokste opp med foreldre som tok henne med på møter der hun fikk oppleve god forkynnelse og Guds nærvær.
– Flere ganger i barndommen tok jeg en bestemmelse om å overgi meg til Gud, minnes hun.
Hognestad har gitt ut to CD-er. «Bøy kne» som kom ut i 2011 og «Byrdeletteren» som ble utgitt fem år senere.
Da hun begynte å skrive lovsanger i tenårene, skrev hun for det meste ut det som lå henne på hjertet der og da. Det kunne være følelser, opplevelser eller bønner.
Annonse
– Slik fortsatte jeg til jeg var i begynnelsen av 20-årene. Jeg satt mye hjemme og spilte, husker jeg. Noen ganger kom det ord og setninger som jeg kjente behov for å synge om igjen. Det opplevdes godt. Jeg tok gjerne med meg refrenget til kirken. Etter hvert utviklet det seg til sanger jeg begynte å bruke i forsamlingssammenheng, forteller hun.
En kjerneverdi
– Hva handler sangene dine om?
– De handler om å leve nær Gud. Salme 27,4 har vært en kjerneverdi for hele lovsangstjenesten: Å få bo i hans hus alle mitt livs dager.
Når Hognestad lovsynger, ser hun ofte for seg tronrommet i Johannes Åpenbaring kapittel 4, med Guds trone i midten og tilbederne rundt tronen.
– Hva er det beste ved å lovsynge?
– Det aller beste er fellesskapet med Jesus. Når meningen med livet er å kjenne Han, kan man være intenst til stede på jobb og bare tilbe og prise ham. Å få ny åpenbaring er det aller beste, i kombinasjon med at det er gøy, sier Hognestad.
Hun trekker fram musikken, fellesskapet med Gud og de hun synger sammen med.
Annonse
– Når ulike folk kommer med sine gudsliv og sin kreativitet i en felles setting, blir det fantastisk, sier hun.
Wigardt forteller at det han savner mest når han er på ferie eller kirken er stengt ned, er fellesskapet i lovsangen. Filadelfia Kristiansand har 150 frivillige som er med i sang og musikk knyttet til hele menighetens virksomhet.
Mye tid i Bibelen
En av de tingene som kjennetegner Hognedstad som lovsanger er at hun bruker mye tid i Bibelen. I arbeidet med tekstene skapes det nye lovsanger.
– Jeg husker at David Østby for ti år siden spurte meg om jeg hadde hørt en av sangene dine. Da jeg spurte hvem som hadde laget den, fikk jeg til svar at det var en jente som brukte mye tid i bønnerommet med Bibelen. Det var første gang jeg hørte om deg, forteller han.
– Hvis jeg skal si et kjennetegn jeg vil ha, så må det være Guds Ord og at sangene jeg skriver skal være preget av sannhet, sier Marie, som ble lært opp i å lese fra barnebibelen fra hun var liten. Da hun i voksen alder kom i kontakt med International House of Prayer i USA, lot hun seg inspirere av hvordan de sang ut fra Bibelen. Da hun reiste hjem til Norge, fortsatte hun med det.
Gjennomtrekk
– Hvordan var det å reise rundt på festivaler for å lede lovsang?
Annonse
– Det var utrolig gøy, men også veldig intenst, for man går jo fullt og helt inn i det. Og de som kommer, har ofte en forventning om å få møte Jesus.
– Men på mange måter var det også stressende. Det var mye ansvar, og mange praktiske ting måtte tas hånd om. Det var stadig kontakt med nye lovsangere og nye musikere. Etter hvert reiste jeg med to faste musikere slik at jeg slapp å komme til et nytt sted med bare ukjente. Men det går jo i ett i tre-fire dager. Det tar tid å restituere seg i etterkant.
I årene hun reiste som lovsangsleder, ble det også lite tid til debrifing, og hun savnet noen å snakke med.
– Det er helt ulikt slik vi har det her i Filadelfia. Når vi har ledet lovsang, har vi som regel en samling med musikere og møteledere der vi spør hverandre hvordan det gikk. I starten, da jeg reiste mye alene, kunne jeg noen ganger kjenne på at jeg «rotet det til» og at lovsangen ikke fungerte slik jeg håpet. Når det skjedde, gikk jeg med den følelsen og ble ikke helt kvitt den. I tillegg var jeg veldig ung.
Wigardt mener det har vært en «gjennomtrekk» av lovsangere i Norge og at Hognestads historie ikke er unik.
– Vi er primært kalt til å kjenne Jesus. Det er vår identitet. Som lovsangere er vi ansvarlige for våre egne liv, men ingen kan legge på oss et ansvar om å «ta Guds nærvær ned», sier han.
«Livet midt i fleisen»
For Hognestad har det vært viktig å tenke at livet hun lever er for Gud.
Annonse
– Han kan gjøre hva han vil med mitt liv. Det viktigste er at jeg holder meg til Ham. Når jeg er sykemeldt og ute av jobb, venter jeg på Gud. Han har sagt noen ting over mitt liv som jeg skal inn i, men det må skje i hans timing. Han er veldig god, og han leder fullkomment. Han har ikke satt oss her på jorda for at vi skal finne veien på egen hånd.
Wigardt, som selv har opplevd livet på godt og vondt, er glad for at han har fått lov til å være tett på Hognestad de siste årene.
– Bror til bestefar startet Evangeliesenteret, så jeg er vokst opp med at man noen ganger får «livet midt i fleisen». Personlig trives jeg godt når det er skikkelig krise. Heller det enn at alt går på det jevne, sier han.
