Ørkenvandring med Jesus

Foran vår tekst har Markus påbegynt et kombi-sitat fra GT. Først ekko-siterer han 2Mos 23:20, der Gud lover å sende en budbærer eller engel (begge betydninger er mulige) foran Israel under ørkenvandringen. Ergo vil Markus ha oss til å tenke på Israels ørkenvandring (= «exodus-teologi»).

Deretter siterer Markus Mal 3:1 og 4:5 (i sammensmeltet form = vanlig siteringsmåte blant samtidlige rabbinere). Før «Herrens dag» vil Gud sende profeten Elias som budbærer (eller: engel). Ergo ber Markus oss identifisere Døperen med denne Elias-skikkelsen som Malaki profeterte om.

For det tredje introduserer Markus Døperen også med et sitat fra Jes 40:3. Og dét sitatet er det som innleder vår tekst, sitat:

3 Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør stiene hans rette!

Hos Jesaja følger denne veirydder-profetien etter et bud om å trøste Jerusalem med vennlige evangeliske ord om fullbyrdet og utholdt syndestraff.

Den etterfølges av et hedningemisjons-poeng: «Alt kjød» (= både hedning og jøde) skal se Herrens herlighet.

Hos Markus er poenget å si at Døperen sto frem i nøye samsvar med alle disse profetiene, sitat:

4 Slik sto døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse.

Legg merke til at Markus igjen understreker ørken-aspektet. Det er som om han ber oss huske analogien med Israels forrige ørkenvandring.

Legg for det andre merke til hvor kort og knapt Markus sammenfatter Døperens forkynnelse: Han forkynte «omvendelses dåp til synders forlatelse».

Israels profeter hadde forkynt dom på grunn av manglende omvendelse. Profetene brukte da det hebraiske verbet «sjuv» som betyr «snu helt rundt», «vende om», (se bl.a. Jer 18:11, Jes 55:7, Sak 1:4).

På nytestamentlig gresk bruker Markus «metá-noia» som beskriver fullt skifte av tankeretning (= omvendelse).

Markus opplyser at Døperen i samtidighet med omvendelse etterlignet Israels «vann-dåp» i Sivsjøen. Han døpte folk i Jordan elv når de bekjente syndene sine.

Johannes-dåpen hadde syndsforlatelse som følgevirkning. Det fremgår av preposisjonen «eís» (= til).

Begrepet syndsforlatelse inneholder det greske substantivet «áfesis», som betegner det å fjerne syndeskyld. Synden er allerede gjort og kan ikke gjøres ugjort.

Men syndeskylden kan Gud «forlate», «fjerne», «befri oss fra». Markus sier at det var dét Døperens dåp ga folk.

Slik skildrer ellers Markus Døper-vekkelsen:

5 Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem dro ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente syndene sine.

Der er en tone av hastverk i Døperens forkynnelse. Det er som om han vil si at det haster med omvendelsen, for snart er det for sent.

Legg merke til dette versets geografi-opplysning. Døper-vekkelsen var en vekkelse blant judeere (= jøder bosatt i Judea fylke).

Romerne la få år senere Jerusalem og Judea i ruiner (det vil si på den tiden da Markus skrev Markus-evangeliet). Ikke rart at judeernes omvendelsesbudskap hastet!

Og nok en gang: Terrenget ved Jordan elv var ørken-terreng. Markus lar oss ikke glemme ørken-aspektet.

Sann omvendelse er å bryte opp fra alle kjøttgryter (enten de er i Judea eller i Egypt) og søke Guds nådige syndsforlatelse i ørkenvandringens daglige avhengighet av Gud.

Noen få tilleggsopplysninger før neste introduksjon:

6 Johannes gikk kledd i klær av kamelhår og hadde lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill honning.

7 Han forkynte og sa: Etter meg kommer han som er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned og løse skoremmen hans.

8 Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den Hellige Ånd.

Også profeten Elias hadde kamelhår-klær og lærbelte (2Kong 1:8, sml Sak 13:4). Døperens spiseseddel var ørkenvandrer-mat. Døperens uverdighetserklæring er viktig.

Han låner ord fra et rabbiner-ordtak (en rabbinerdisippel skulle «tjene læreren sin som en trell, bortsett fra at han ikke skulle løse sandalremmen hans»).

Hos Markus er ordlyden paradoksal: Å «komme etter» pleier å bety «å være disippel av».

Men i dette tilfellet har etterfølgeren langt høyere verdighet enn forløperen. Markus illustrerer dette (vers 8) med forskjellen på Johannes-dåpen og Jesu dåp som inkluderte Åndens gave.

Så fortsetter Markus med introduksjon nummer to, og nå er det evangeliets hovedperson han introduserer:

9 Og det skjedde i de dagene at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og ble døpt av Johannes i Jordan.

Her er kontrasten mellom vers 5 og vers 9 tilsiktet. Judeerne i vers 5 kom fra sørfylket Judea og ble døpt. Jesus kommer derimot fra nordfylket Galilea og blir døpt.

Men Markus har i vers 1 omtalt Jesus som Guds sønn og evangeliets hovedperson. Hvordan kunne Jesus da ha bruk for å bli døpt med en omvendelsesdåp, han som ikke hadde noen synd å be om forlatelse for?

Svaret er åpenbart at Jesu dåp var en stedfortrederhandling. Han som var uten syndeskyld, ydmyket seg under Guds vredes dom på vegne av alle oss som slett ikke er skyldfrie, og lot seg på våre vegne døpe med en dåp der Gud vasker bort syndeskyld. Jesu Jordan-dåp peker dermed frem mot Jesu Golgata-«dåp» (sml Luk 12:50).

Markus avslutter med å gi oss et helt treenighetsvitnesbyrd:

10 Straks han steg opp av vannet, så han himmelen åpne seg og Ånden komme ned over ham som en due.

11 Og det lød en røst fra himmelen: Du er Sønnen min, den elskede, i deg har jeg velbehag.

Søndagsteksten vår begynte med en røst i ørkenen og slutter med en røst fra himmelen. Begge peker på Jesus, i enhet med Faderen og Ånden.

Sluttleddet i vers 11 har på gresk fortidsform (= pekepinn om Jesu preeksistens): Jesus både har, og har alltid hatt, Faderens velbehag (= den høyest tenkelige formen for godvilje). Vers 11 minner forøvrig om Sal 2:7 og Jes 42:1.