Overrasket over mangel på mat i «kristen» bygd på Sørlandet
Det var først da den pensjonerte læreren begynte å dele ut gratis mat at han skjønte hvor mange som lever i skjult nød i Vennesla.
Et skilt i veikanten utenfor Vennesla Frikirke forteller at det er «KIA-kafé» kl. 18.00–20.00». Dagen er på turné i anledning avisens 100-årsjubileum. Hensikten er å fortelle om levende kristenliv i Norge. Da er Kristiansand og omegn et helt nødvendig stopp.
Får fra butikker
Nye landsmenn samles i kjelleren i det tradisjonsrike frikirkebygget i Vennesla som har fått et moderne frontparti. Men det er ikke bare mennesker med annen kulturell bakgrunn som får hjelp herfra.
Oppe i hovedetasjen åpner Arne Førde døren til fryseskap som er stappfulle av pålegg, kjøttmiddager og andre matvarer.
– Vi får varene fra åtte lokale butikker og fire bakerier, forklarer den pensjonerte læreren om det diakonale tiltaket Frimat. Betydningen er dobbel: Frikirken deler ut, og maten er gratis. Hver pose skal vanligvis inneholde en middag, samt pålegg, brød og frukt.
– Det er rundt 150 personer som mottar hjelp fra oss, forteller sønnen Hermod Førde.
Til daglig er han ambulansearbeider. På fritiden er han leder for Frimat.
Bare gode varer
De forteller at rundt en firedel av personene som mottar mat, selv kommer og henter den på fredagene. Resten får den levert på døren.
– Vi deler ikke ut mat som vi ikke ville spist selv, sier Hermod Førde.
Gjennom jobben blir han mer de fleste blir klar over at mange mennesker også i Vennesla lever på livets skyggeside. Likevel er han blitt overrasket over hvor store behovene er.
– Vi ønsker å hjelpe mennesker, uansett hvordan livssituasjonen deres er, sier Arne Førde.
– Det er det mest utadrettede arbeidet vi driver.
Fra Nav, politi, helsepersonell og andre får de tips om mennesker som kan trenge en utrakt hånd.
– Det er en gruppe mennesker som ofte er vanskelig å nå for en menighet, men på denne måten treffer vi dem der de er, sier Hermod Førde.
Eneste besøk
Flere av mottakerne sier dette er det eneste besøket de har i løpet av en vanlig uke.
– Fører Frimat til at dere også får samtaler om tro?
– Det kan skje av og til med dem som kommer hit til kirken, men vi vil også finne en balansegang som gjør at vi ikke er for pågående, sier Hermod Førde.
– Men alle vet at vi hører til i en kristen sammenheng, sier Arne Førde.
Halvparten kristenruss
Veien fra Vennesla sørover mot Kristiansand følger elven Otra som snor seg mellom skogkledde koller ned til byen som ble grunnlagt i 1641. Ved utløpet av elven ville kong Kristian 4., den suverent mest norgesinteressert av de danske kongene som rakk å regjere over fjellriket nord for Skagerrak, ha byen.
Sentralt i den karakteristiske Kvadraturen, som betegner det snorrette gatemønsteret, ligger Kristiansand Frikirke. Gjennom sin 142 år lange historie er den blitt «mor» til Vennesla Frikirke og elleve andre frikirkemenigheter i byen og distriktet rundt.
Også konseptet Frimat oppsto her.
– Det er en ny måte å nå ut på som har vært litt fremmed, sier daglig leder Endre Sagedal.
Han er selv oppvokst i Vennesla og vet godt at bibelbeltet er noe spesielt.
– Vi var 50 prosent credoruss da jeg gikk ut av videregående i 1984, ler han.
Samtidig erkjenner han at også Sørlandet har endret seg siden den gang - og at det sterke kristne preget også utløst motstand.
– Blant ungdom er det nok mange som synes det er litt flaut å bo i bibelbeltet når du ikke er kristen. Tanken om det sørlandske og innestengte, med deltidsarbeidende husmødre, er nok en holdning som sitter i, sier Sagedal.
Utfordrende å nå ut
Selv i bibelbeltets beltespenne ser han at mange mennesker er fremmede for menighetsliv og opplever at det er en lang vei inn til kristne fellesskap.
– Det er en stor utfordring å nå nye mennesker, men vi gjør det gjennom ungdommer, sier han.
Blant annet huser menigheten bibelkvelder og ungdomsgudstjenester.
Fellesmøtene hver januar er også en synlig markering av at det finnes mange menigheter som vil vise at de har det viktigste felles. Møtene er Norges største i sitt slag.
– Men det er også en smerte i forhold til Den norske kirke, sier ungdomspastor Stein Arve Graarud og viser til innføringen av liturgi for vigsel av likekjønnede par.
Eksklusiv bibelsamling
Fellesmøtene bygger på tilslutning til Cape Town-erklæringen til Lausannebevegelsen fra 2010. Den er en fellesnevner for evangelikale kristne over hele verden og fastholder blant annet ekteskapet mellom én mann og én kvinne.
Selv har Graarud bakgrunn fra Den norske kirke.
– Jeg opplever at folk i Frikirken eier kirken sin på en litt annen måte, sier han.
Ingen av pastorene leger likevel skjul på at identiteten og lojaliteten til kirkesamfunnet blant medlemmer flest var sterkere tidligere.
Bak i selve kirkerommet har Kristiansand Frikirke også fått Norges nest største bibelsamling, med 1.500 eksemplarer. Den eldste er Christian 3.s bibel fra 1550. De er utstilt i spesialbygde og opplyste hyller med glass foran. Elever fra videregående skoler og studenter ved Universitetet i Agder er blant dem som er kommet innom for å se på samlingen.
Men pastorene ønsker ikke bare å få flere inn i kirken.
– På sikt er det et mål å få menigheten mer ut i hjemmene og skape en dypere forståelse av vår identitet og vårt kall som kristne, sier Sagedal.
Bønn som motor
Vegg i vegg med Frikirken ligger Q42. Pinsemenigheten Filadelfias ruvende kompleks rommer alt fra kafé og radiostasjon til rusomsorg og bibelskole. I etasjene over ligger noen av Kristiansands mest attraktive leiligheter. I møtesalen med over 1.300 seter finner ikke bare menighets gudstjenester, men også de årlige fellesmøtene sted.
Klokken nærmer seg halv ni om morgenen. Bibelskolelever utgjør rundt to tredeler av de drøyt 100 menneskene som stimler sammen til bønn og lovsang i en sal i kjelleren. Slik er det hver onsdag.
«Du alene er verdig - den første, den siste, den levende og allmektige», synger de til lavmælt akkompagnement av et band.
– Vi prøver å få mest mulig tak i hjertene på mennesker, sier Hilbert Norheim til Dagen i gangen utenfor etter at den timelange samlingen er over.
Den tilflyttede nordlendingen er en veteran i pinsemenighetens bønnearbeid. Om onsdagene er han vanligvis i Q42 fra ettermiddagen og helt til bønnemøtet på kvelden er slutt klokken 21.30.
– Bønn er motoren i alt vi gjør, sier Norheim.
– Vi tenker lett på bønnesvarene, men hovedhensikten er at vi får en relasjon til Herren, sier han.
Bibelskolerektor Jan Fridtjof Bay Gundersen kom i sin tid inn i menigheten gjennom bønnemøtene.
– De er en form for justerende fellesskap, sier Gundersen.
– Hilmar minner oss stadig om at vi ikke først og fremst søker Guds hender, men hans ansikt.
Overraskende kristelig
Fra møterommet på Angsgarskolen har rektor Ingunn F. Breistein panoramautsikt over Topdalsfjorden og utover mot Kristiansand. Hun er oppvokst på fastlandsdelen av Karmøy kommune i Rogaland, men har bodd og jobbet i Kristiansand i nesten 30 år, både ved Ansgarskolen og Universitetet i Agder. Nå er hun rektor både ved bibelskolen og høgskolen på Ansgar.
– Jeg er blitt overrasket over hvor kristelig Sørlandet fortsatt er, selv om det er i rask endring, sier Breistein.
– Det virker som om alle har et forhold til kristendommen, enten veldig positivt eller negativt.
Hun påpeker at det finnes minst 30 bedehus og menigheter innenfor Kristiansands grenser.
– Det er den mest frikirkelige byen i landet. Også Den norske kirke har stor oppslutning, selv om medlemstallet er noe lavere enn andre steder med høy kristen aktivitet, sier hun.
Mindre farlig
Breistein er professor i kirkehistorie og har deltatt i forskningsprosjektet «Gud på Sørlandet». Hun er også med på et internasjonalt forskningsprosjekt om bibelbelter i forskjellige europeiske land.
– Jeg tror en av frikirkelighetens og lavkirkelighetens største farer her, er at de i for stor grad blir oppfattet som motbevegelser. Folk er skeptiske fordi de er vant med å tenke på hva kristne er imot, sier hun.
I Kristiansand tror hun dette også har en politisk side ved at Kristelig Folkeparti lenge har vært del av den politiske ledelsen i byen.
– Noen mener nok at kristne har hatt for stor innflytelse på politikken, sier hun.
Samtidig ser hun at sterkt frikirkelig og lavkirkelig nærvær gjør at flere har kjennskap til slike miljøer enn det som er vanlig mange andre steder i landet.
– Jeg tror ikke frikirkene blir folkebevegelser her heller, men de oppfattes nok ikke som så farlige steder å komme til, sier rektoren.
Døde ikke ut
I Posebyen, den gamle bydelen i Kristiansand med hvite trehus, har Berit Ivedal klar nystekte vafler og nykokt suppe til mennesker som kommer til Møteplassen i lokalene til Blå Kors.
– Velkommen, hilser hun med et varmt håndtrykk.
Blå Kors i Kristiansand feirer 110-årsjubileum og har gått gjennom en rivende utvikling de siste årene.
– Den eldre garde så at hvis de ikke gjorde noe, så døde de ut, sier markedsansvarlig Henning Reme.
Bordene er dekket i bakre del av forsamlingslokalet der det også er kjøkken. På frontveggen i motsatt ende er det et Jesus-bilde. «Hans banner over meg er kjærlighet», forkynnes det i bokstavene som henger over.
Bygger merkevare
I Kristiansand har Blå Kors tradisjoner for faste evangeliske møter. Disse samler stadig rundt 100 mennesker hver lørdag og til dels andre dager.
– Mange tenker at Blå Kors arbeider blant dem som er nederst på rangstigen, som lever på gaten og trenger mat og tak over hodet. Men vi vil vise at det også er så mye mer, sier Solheim.
I Kristiansand driver Blå Kors blant annet forebyggende ungdomsarbeid, nasjonale chattetjenester om psykisk helse og mobbing, en skatehall og Barnas stasjon som gir hjelp til sårbare familier. De arrangerer også gratis konserter med landskjente artister som Anita Skorgan, Sigvart Dagsland og Halvdan Sivertsen.
– Vi har jobbet mye med merkevaren. Det tar tid, men bevisstheten rundt Blå Kors har endret seg, sier Henning Reme.
Målet er at de skal være kjent som en av de store diakonale aktørene på linje med Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen.
– Vi er blitt en viktig samfunnsaktør i samarbeid med kommunen og fylket, sier markedssjefen.
Berører 50.000
Blå Kors i Kristiansand anslår at de gjennom sine ti virksomheter berører 50.000 mennesker i året i Agder. Rundt 70 prosent av inntektene kommer over offentlige budsjetter.
Tidligere ble ansatte og frivillige i Blå Kors avkrevd kristen bekjennelse og avholdsløfte, men slik er det ikke lenger.
– Vi ser ikke noen motsetning mellom å ha en dyp kristen forankring og samtidig drive profesjonelt, sier Arvid Solheim.
– Her er alle velkommen uansett legning, tro eller hudfarge, sier han.
Spenning om kristelighet
Nylig startet Blå Kors på en turné der de skal besøke 35 menigheter og forsamlinger i Kristiansand for å snakke om diakoni.
– Vi frir til byens menigheter. Vi er gode på det diakonale og skulle ønske at byens menigheter var mer interessert i dette, sier Solheim.
Reme registrerer at mange kristne ikke vet at deres kirkesamfunn eller organisasjon er tilsluttet Blå Kors.
– Vi sier vi er deres forlengede arm ut i samfunnet, sier han.
– Men er det en fare for at den kristne profilen til Blå Kors kan bli visket ut?
– Det er en stor fare, sier Solheim, og viser til at mer samarbeid med det offentlige også innebærer tilpasning.
– Men vi har høy bevissthet rundt dette her, sier Reme.
De mener mottoet «Med hjerte, kunnskap og kraft skaper Blå Kors muligheter for mestring og mening» gir god retning for det de skal gjøre.
Dugnadsbasert misjon
Sju minutters gåtur unna, i Dronningens gate, har daglig leder Roald Føreland i Evangelisk Orientmisjon dekket på til lunsj i Ynglingeforeningens lokaler. Representanter for forskjellige brukere av huset er til stede. Her er ikke bare misjonskontor, men også også øvingslokale for musikkorps, møtested for dem som driver Kjærrane sportskapell i utkanten av Kristiansand og tilholdssted for en eritreisk, en nigeriansk og en rumensk menighet.
– Det er et dynamisk og dugnadsbasert misjonsmiljø med lange tradisjoner i Kristiansand, sier Føreland.
– Jeg har vært med siden 1960-tallet, forteller Kirsten Karlsen.
På slutten av 1800-tallet ble huset anskaffet av en kristelig ungdomsforening. Nå er gjennomsnittsalderen blitt høyere, men aktiviteten og vitaliteten er fortsatt stor.
– En dugnadsgjeng har generert nesten 200.000 kroner til misjonen de to siste årene, sier Føreland.
Gjengen består av pensjonister som har utført snekkerarbeid som kundene betaler for direkte til misjonen.
Eldre til Nord-Korea
Noen av de eldre har vært med til Nord-Korea for å se på hjelpearbeidet EOM driver der. En av dem hadde passert 80 da han dro.
– Vi håper at flere av dem som er med i dugnadsgjengen, også skal få anledning til å være med dit, sier Føreland.
De første norske Kina-misjonærene i EOM kom fra Kristiansand, Anna Jakobsen og Sofie Reuter. I dag driver organisasjonen arbeid i Kina, Japan, India og Nord-Korea.
– Vi er tre ansatte i dag, men mange frivillige som bidrar med dugnad, reising, møtevirksomhet og så videre, sier Føreland.
Samkjørt med bedehus
En knapp halvtimes kjøretur østover langs sørlandsk kystidyll i høstfarger finner vi Høvåg i Lillesand kommune. Her har Kathrine Tallaksen Skjerdal vært sogneprest siden 2004. Middelalderkirken ble trolig først bygget så tidlig som på 1100-tallet, mens bedehuset like over veien stod ferdig i sin nåværende form omtrent samtidig som Skjerdal kom til bygda. Menigheten og bedehuset har felles kalender og felles nettside, og prestekontoret befinner seg i bedehusets første etasje.
– Vi regner oss som en flokk, forklarer sognepresten. Mange i Høvåg er medlemmer i andre kristne sammenhenger, men kirken og bedehuset er samlingspunktene. Skjerdal roser dugnadsviljen og det mangfoldige kristenlivet i bygda.
Hun kjenner seg godt igjen i inntrykket om at sekulariseringen har kommet kortere i Høvåg enn mange andre steder i landet. Men virkeligheten er sammensatt.
– Det er en del lokale forskjeller. Sørlandet er ikke bare Sørlandet. Kjører du et par mil, kan du komme til en litt annen kultur. Men det er en del av landet hvor mange har et veldig aktivt forhold til kristen tro, forklarer Skjerdal.
Når hun skal beskrive noen av ildsjelene i fellesskapet, er ordparet «sterk og lavmælt» en naturlig kombinasjon.
Etter kirkevalget i høst har Skjerdal også blitt kirkemøtedelegat. Hun gleder seg aller mest til arbeidet i bispedømmerådet. Blant annet snakker hun med ærefrykt om ansvaret som ligger i å ansette prester i menighetene. Hun er opptatt av at de mange som fortsatt oppsøker Den norske kirke skal møte god forkynnelse som er forankret i Bibelen og bekjennelsen, og i hverdagslivet.
– Jeg kjenner fortsatt at Den norske kirke er verdt å kjempe for, sier hun.