Øverst på verdiskalaen

En verdiskala er en liste av ting som er viktige for oss. Det viktigste står øverst, så kommer det nest viktigste, det tredje viktigste og så videre.

Alt som er viktig for oss har potensial til å skape både bekymring og glede. Bekymring når det trues, glede når det trygges.

Den enkelte kan av ulike grunner ha forholdsvis uviktige ting nokså langt oppe på verdiskalaen. Nylig kunne jeg ikke finne en gammel bok som jeg arvet etter far. Da ble jeg lei meg.

Hvorfor? Fordi den var verdifull for meg! Da jeg fant den igjen, ble jeg glad. Hvorfor? Av samme grunn.

Langt høyere på verdiskalaen er selvsagt mennesker som står oss nær. Foreldre som står ved senga til et alvorlig sykt barn, er fylt av bekymring.

Hvorfor? Fordi barnet er så høyt oppe på skalaen. Om det ender godt, blir de glade og tilfredse. Alle skjønner hvorfor.

Også apostelen Paulus opplevde slike bekymringer og gleder, for eksempel knyttet til sine nære medarbeidere Titus og Timoteus. Likevel skrev han om en glede som er der uansett hva som skjer:

«Gled dere i Herren alltid!» Han gjentok seg selv og presiserte oppfordringen ettertrykkelig. «Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4,4).

Hvorfor gjentok han oppfordringen?

Fordi det dreier seg om det som er aller øverst på verdiskalaen. Verdien på ting lenger nede kan variere.

Slike endringer på verdiskalaen skjer stadig vekk, det vet alle litt om. Men apostelen har fokus på det som alltid må være øverst. Ikke noe på «rangstigen» må få utkonkurrere dette.

Men hva var aller øverst?

Svaret finnes i setningsleddet «i Herren». «Gled dere i Herren!»

Herren er den viktigste betegnelsen på Jesus etter hans himmelfart. Da ble hans herredømme tydelig.

Peter sa på pinsedag: «Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet» (Apg 2,36).

I Fil 2 skriver Paulus om Jesu lidelse og død – og føyer til: «Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» (Fil 2,9–11).

Når vi sier «Jesus Kristus er Herre» er det ham vi tenker på, han som døde for oss, og som derfor sitter på æressetet i himmelen i dag.

I Filipperbrevet viser han hva som førte til justeringen av verdiskalaen: Å kjenne «Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd» (3,8).

Mer verd enn alt. I ham hadde han en rettferdighet som holdt mål. I ham hadde han adgangskortet til himmelen.

Da Luther skulle forklare den andre trosartikkelen (artikkelen om Jesus), skrev han ord som mange har lært utenat gjennom historien. Merk jubelen i ordene:

«Han er min Herre, som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, frigjort og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt.»

Å bekjenne at Jesus er Herre er å bekjenne ham som kjøpte oss til Gud, ikke med gull eller sølv, men med sitt blod. Nå sitter han ved Faderens høyre hånd og har all makt.

Han skal en dag avslutte historien og forløse oss fra alle smerter. Fram til den dagen er han oss helt nær.

Paulus-ordene om å glede seg i Herren, fortsetter nemlig slik: «La deres mildhet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær!»

Tenk, han som har «tegnet deg i begge sine hender», han som ble oppreist fra døden av Gud selv, han som er din forbeder i himmelen … han er helt nær deg.

Ta apostelens ord til deg: Gled deg i Herren! Les om ham, hør om ham, syng om ham, be til ham. Av alt viktig er han aller viktigst.