Øyvind trodde moren var død – så fikk han et brev i posten

Øyvind blir født helt på tampen av syttitallet, på Haukeland universitetssykehus.

Derfra går veien rett til Christian Mikkelsen Barnehjem i Os, en halvtime utenfor Bergen.

Ett år gammel får han besøk av et ungt ektepar.

De er på utkikk etter en sønn. Øyvind blir håndplukket.

Barndommen på Askøy

De nye foreldrene gir ham en lykkelig barndom. Han vokser opp på en gård i havgapet på vestlandsøya Askøy, der alle kjenner alle.

Foreldrene er lærere og kombinerer gårdsdriften med arbeids- og familieliv, og er også aktive i det lokale bedehusmiljøet.

Øyvind liker som barn flest å leke med klassekameratene sine. Når han ikke er på skolen, går det i bading, båtturer, skiturer, fotball og leik.

Men snart skal den idylliske barndommen begynne å slå sprekker.

Ungdomstiden begynner

Da Øyvind begynner på ungdomsskolen, kommer han inn i et miljø preget av festing og alkohol. Og da klassen i niende trinn drar på tur til Hørning i Danmark, for å besøke en skole de samarbeider med, tar den unge askøyværingen det et steg lengre.

For første gang prøver han hasj.

Han blir raskt avhengig og i løpet av kort tid sklir livet helt ut. Bare 16 år gammel begynner han med tyngre rusmiddel.

Sobril. Valium. Amfetamin.

Han begynner å stjele for å få råd til narkotikaen.

Blir introdusert for heroin

Bare 17 år gammel kommer han på politiets radar, og blir dømt for å blant annet å ha slått ned en tilfeldig person.

I fengselet blir ting bare enda verre.

Han får flere tungt kriminelle venner og blir avhengig av heroin.

Da han slipper ut igjen er ballen for alvor begynt å rulle, og det skal den gjøre i 14 år til.

Husker lite

All rusen gjør at han i dag husker disse årene som en eneste tåke; et svart hull av bruddstykker og flakkende minner.

Dop. Vold. Overdoser. Tyveri. Kriminalitet.

Det er få episoder han husker i sin helhet.

En gang blir han knivstukket i hånden av en venn. De krangler om noen tabletter. Stikket er rettet mot hodet.

En annen gang finner politiet han bak en søppeldunk i Bergen sentrum svevende mellom liv og død, har han fått høre. De greier akkurat å redde ham.

Livet lever han på et hospits i Bergen sentrum, et slags kollektiv for narkomane, og dagene handler stort sett om å jage etter dop.

Bare 17 år gammel får han en sønn, som han ikke har noe kontakt med.

Trodde moren var død

Det er imidlertid én hendelse som har brent seg fast i minnet.

Øyvind er blitt 20 år gammel og har hele livet lurt på hvem hans biologiske mor er. Det vil han nå finne ut av. Men da han til slutt finner en som hevder å kjenne hun, er beskjeden nedslående.

«Ja, hun kjente jeg. Hun hengte seg jo oppe i Sandviken».

Øyvind reagerer apatisk.

– Når du ruser deg over så mange år og er med i et miljø der du ser en del ting man ikke skal se, så kobler du av følelsene dine. Du kan ikke ta ting inn over deg, sier han.

Morens død går raskt i glemmeboken.

Så, fire år senere, får han et brev i posten.

Møter moren

Askøyværingen er inne i en tilnærmet nøktern periode, etter å igjen ha havnet bak lås og slå.

En dag banker det på døren til fengselscellen. Det har kommet et brev til ham i posten. Han åpner det, og der står det: «Du er etterlyst av Frelsesarmeen. Moren din leter etter deg».

Øyvind blir helt satt ut. Kvinnen han trodde var død og begravet er angivelig i levende i live.

Kort tid senere får Øyvind forlate fengselet for å møte henne.

De har avtalt å møte hverandre på Alversund kyrkjelydshus, og da han åpner døren til det lille, røde bygget, står hun der.

Han ser det med en gang. Ansiktstrekkene. Uttrykket. Likheten er slående. «Det er moren min». De omfavner hverandre, og får snakket ut.

Et langt liv i rus

Ikke lenge etter slipper Øyvind ut igjen, men kontakten med moren blir fortrengt av rusen. Den unge askøyværingen faller rett tilbake i gamle mønster.

Og de skal han sitte fast i helt fram til en dag i 2011.

Øyvind har vært narkoman i 16 år, og er nå på sykehus etter enda et mislykket forsøk på å bli fri. Kraftige heroin-abstinenser er livsfarlig.

Hjemme igjen på Askøy spør likevel adoptivmoren om han ikke kan prøve bare én gang til.

Han går med på det, og drar kort tid senere ut til Evangeliesenteret i Nordhordland utenfor Bergen.

«Dette kommer til å gå bra»

Da han åpner døren til rehabiliteringssenteret ser Øyvind en mann komme mot han.

Den rusavhengige 30-åringen blir omfavnet, før han hører ordene: «Jeg ser du mener det. Dette kommer til å gå bra».

Da skjer det noe. Helt plutselig opplever Øyvind at en voldsom følelse av frihet kommer over han.

– Det er som at et slør som ligger over meg plutselig forsvinner, sier han.

De neste dagene gir abstinensene seg, og Øyvind kjenner ikke lenger på suget etter rusen.

Han opplever også at Gud helbreder han psykisk. De vonde følelsene og de traumatiske minnene slipper taket. Angsten, aggresjonen og selvforakten blir borte, forteller han nå.

På noen få dager blir livet til Øyvind snudd opp ned.

En prosess

Det er likevel en lang prosess å komme seg til hektene igjen etter 16 år som narkoman. Øyvind har store mengder kredittgjeld, en rettssak som står for tur, ingen utdannelse og få venner utenfor det kriminelle miljøet.

Da han finner en menighet han blir aktiv i, Nordhordland bibelsenter, er likevel mye som løsner. Der får han seg en kone, og med det en stedatter å vise omsorg for.

– Det ga meg stabilitet og mening i det nye livet mitt, sier han i dag.

Øyvind utdanner seg som helsefagarbeider, får jobb på det lokale sykehjemmet og betaler ned gjelden.

Tilbakeblikk

Det er gått 12 år siden det avgjørende oppholdet på Evangeliesenteret.

Da Dagen møter Øyvind hjemme hos seg selv i Nordhordland, er han blitt en 44 år gammel mann. På veggen henger malerier med kristne motiv som konen har laget.

Den stilrene leiligheten står i sterk kontrast til hospitset som en gang var Øyvind sitt hjem.

Ved siden av jobben som helsefagarbeider, jobber han i dag som omreisende predikant.

Han er dessuten med å lede Gatekirken – Bergen Street Mission.

– Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har en så vanvittig god Gud, sier han når han ser tilbake på livet.

Møtet med den biologiske moren står igjen som et av de få fine minnene fra tiden som narkoman, men også etter Øyvind ble fri fra rusen, har de hatt svært lite kontakt.

Har du tips til ei historie eg bør skrive om?

Daniel Kydland

Journalist

Eg er interessert i sterke historier fra kristen-Norge. Har du du tips til ei historie eg bør skrive om eller tankar om denne saka, er du velkommen til å kontakte meg.

Send meg en epost Ring meg: 97728937