Påskejubel i poesi

Påskesalmene er jubelsalmer. De reflekterer gleden til Maria Magdalena og de andre kvinnene på påskemorgen. Og de avspeiler gleden disiplene opplevde påskedags kveld.

Ja, påskegleden kan uttrykkes i særmerke ordelag:

«Det hviskes en melding fra gren til gren,

hør, oliventrærne synger:

«Han var død, men han lever, han lever.»

Det formes en tekst på himmelens hvelv

av solgylte morgenskyer:

«Han var død, men han lever, han lever.»

Vi skjønner poenget. Påskemorgen gjør tilværelsen ny.

Etter førti dager ble det som begynte påskemorgen, sluttført: Jesus ble plassert i himmelen. Han, gudmennesket Jesus Kristus, er nå der oppe som vår bror. Der eier han all makt.

Sangen jeg siterte ovenfor, har en sistelinje som er litt annerledes enn i versene foran:

«Og ekkoet lyder hver påskedag

fra hytter og katedraler:

‹Han døde for oss, og han lever!›»

Håpet som forkynnes påskedag, er nettopp forankret der: Hans død var en død for oss. Han døde til beste for oss ved å dø i stedet for oss. Påskedag bekreftet Gud selv dette. Påskedag var dagen da Gud sa ja til Jesu ord på korset: «Det er fullført!»

Nå etter påske kan du med frimodighet sitere både for deg selv og andre: «Han døde for oss, og han lever!» Og føy gjerne til Jesu egne ord: «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.»