Påskens hovedaktør

I påskeberetningen møter vi mange aktører. Nå før påske har jeg spurt meg selv hvilken motivasjon de ulike aktørene hadde. Hva motiverte de ledende jødene og Pilatus i rettsprosessen mot Jesus? Og hva motiverte Jesu disipler i de rollene de kom til å spille? 

Noe av det viktigste sies rett ut i Joh 5,18: «Etter dette var jødene enda mer oppsatt på å få ham drept. For ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen far og gjorde seg selv lik Gud» (Joh 5,18).

Vi kan kalle dette en religiøs motivasjon. Jesus spottet jo Gud ved å omtale seg selv som Guds Sønn! Pilatus forsto forresten at jødenes ledere hadde mer enn en religiøs motivasjon. «Han visste at det var av misunnelse de hadde utlevert Jesus» (Matt 27,17–18).

Judas var drevet av pengebegjær: «Hva vil dere gi meg for å utlevere ham til dere? spurte han overprestene. De betalte ham tretti sølvpenger» (Matt 26,14–15). Judaskysset kunne ikke viske bort pengebegjæret.

Men også de andre disiplene sviktet. De lot seg styre av en annen drivkraft enn lojaliteten til Jesus. Jesus sa på forhånd: «I natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt» (Matt 26,31). Menneskefrykten dominerte. Mest kjent er Peter som fornektet Jesus åpenlyst.

Så var det Pilatus, da. Landshøvdingen. Han er endatil nevnt i trosbekjennelsen vår. Pilatus ville egentlig berge Jesus og gjorde et siste forsøk: «Men jødene skrek opp og sa: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn!» (Joh 19,12).

Dermed skjønte Pilatus at hans posisjon som landshøvding kunne stå i fare. Ønsket om fortsatt ære og posisjon var en sterk drivkraft. Det fikk Pilatus til å gi etter og overgi Jesus til korset.

De vi nå har nevnt, hadde ulik motivasjon. Resultatet ble et justismord. Jesus var «hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene» (Hebr 7,26). Likevel han ble dømt som den verste forbryter.

Men det var noe disse aktørene ikke visste: At dødsdommen allerede var besluttet i et langt høyere organ. I den rådsslutningen var ingen av rådsherrene med. Heller ikke disiplene hadde sete i det rådet. Hovedaktøren der var Gud selv. Hans motivasjon drev det hele fram.

I Peters pinsedagstale ser vi dette tydelig. Da hadde han skjønt den store sammenhengen: «Han (Jesus) ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham» (Apg 2,23).

Gud var selv regissøren bak regissørene, aktøren bak aktørene.

Blant de første kristne ble dette den store aha-opplevelsen. Under et bønnemøte sa de: « … alle har de gjort det som du ved din hånd og din vilje hadde bestemt skulle skje» (Apg 4,27–28).

Det var bestemt i Guds evige rådsslutning, forutsagt i de hellige skriftene og fullført i påska. Derfor sa Jesus like før det skjedde: «For det som er bestemt om meg, skal nå fullføres» (Luk 22,37). Apostelen Paulus senere sa: «Han døde for våre synder etter skriftene.» 

Det var denne Guds plan og vilje Jesus siktet til da han sa: «Det er fullført» (Joh 19,30). De andre aktørene hadde ingen avgjørende myndighet. Selve aktøren i lidelseshistorien var Gud selv. Hans frelsesvilje forutsatte at det skulle bringes et offer, og dette ble «båret fram én gang for alle da han ofret seg selv» – for oss (Hebr 7,28). Noen reprise kommer aldri på tale. Det som skjedde, har evig gyldighet. Det var forutsagt i GT. Og det gjelder også nå, i påska 2025. 

«Guds store langmodighet varer ved,

den mangler på jorden sin like.

Han dømte Sønnen i alles sted

og stiftet på korset en evig fred,

opprettet et nåderike.

For Sønnen tok verdens synder på seg,

begrov dem i påskehagen, 

tok dødsrikets nøkler med på sin vei,

i triumf han seiret for deg og for meg 

og oppsto den tredje dagen.»

(ES)

God påske!