Pastoren trodde det spesielle kallet var innbilning. – Min første tanke var «vik bak meg, Satan»

– Det høres kanskje rart ut, men jeg tror Gud har kalt meg til å tatovere, sier barne- og ungdomspastor i Bymenigheten Sandnes, Raymond B. Nesse.

Han trekker ut en skuff med sirlig ordnede tatoveringsnåler fra studioet sitt i menighetens lokaler i Sandnes.

Med disse har han tatovert alt fra 85 år gamle misjonsveteraner til hardbarkede punkere .

– Jeg når ut til andre folk her enn jeg gjør på talerstolen i kirken, sier tatoveringsmisjonæren, som selv har et helt spesielt vitnesbyrd.

Barnevernsbarn

Fire år gammel ble Nesse og søsteren (5) plassert i fosterhjem, etter flere år med omsorgssvikt hjemme.

Han og storesøsteren vokste opp med en mor som var rusmisbruker, forteller han.

32-åringen husker første møtet med fosterfaren som om det var i går. Det første han la merke til var den stygge skinnvesten over den gule skjorta. Det neste var fosterfarens blikk.

– Det var en opplevelse av at her kommer en mann som ville være sammen med meg, sier han med trykk på meg.

28 år etter det første møtet er det fortsatt vanskelig å holde tårene tilbake når han forteller.

– I ettertid har jeg tenkt at det var mitt første møte med Gud.

I fosterhjemmet fikk Nesse utfolde seg i lek, gå på tur og søndagsskole. Hjemme kunne Nesse sitte timevis og perle og tegne, som en forberedelse til yrket som ventet ham.

Likte at folk var redd ham

Men selv om han hadde fått en trygg havn å komme hjem til, var ikke skolehverdagen like enkel.

– Jeg ble mye mobbet som barn, forteller han.

Botemiddelet mot usikkerheten ble boksing og styrketrening. Han ble stor og sterk – ville se farlig ut – og det klarte han.

– Jeg likte at folk var redd meg.

I begynnelsen av tenårene var han en beryktet karakter i skolegården. Den kristne troen han hadde fått i fosterhjemmet hadde han likevel med seg, klar til bruk når det ble forventet av ham.

– Kul, men «fake»

Han kunne banne og slåss ene dagen og lede lovsang og løfte hendene på ungdomsmøte den neste.

– Jeg følte meg kul, men var egentlig ganske «fake».

Fredagskristen, kaller han tenåringsversjonen av seg selv. Hele tiden strebet han etter å bli sterkere, kulere, flinkere.

– Det blir som å drikke saltvann for å slukke tørsten. Du blir bare mer tørst.

På ungdomsmøtene kopierte han en forventet oppførsel, men det var først på leir at han fikk glimt av et trosliv han ble nysgjerrig på. Grunnen var to leirledere, Leif Inge Sørskår og Thomas Thesen.

– De var kule, rause og sykt giret på Jesus, sier Nesse.

Nesse benyttet enhver anledning til å invitere seg selv med på arrangementer de to skulle på. Han stilte spørsmål, observerte dem alene og i samtale med andre. Gradvis ble deres tro hans tro.

– Fylt av den hellige ånd

– Alt ble bare så logisk når jeg så hvordan de var og tenkte.

– Hva ble logisk?

– Jeg skjønte hvorfor er det så sykt mange som går for Jesus. Det var for mye som stemte til at jeg kunne legge det fra meg.

Han begynte å lese i Bibelen, og etter videregående gikk turen til IMI-kirkens bibelskole Acta og Misjonshøgskolen. På utsiden var han den samme, men behovet for å se farlig ut ble byttet ut med en lengsel etter å hjelpe andre.

Så kom kallet han trodde ikke var mulig å få.

Trodde kallet var innbilning

«Oppsøk tatoveringsmiljøet», opplevde Nesse at Gud sa til ham.

– Min første tanke var: vik bak meg, Satan.

Men dragningen mot tatoveringsmiljøet vedvarte.

Nesse forhørte han seg med prester, teologer og andre kristne ledere for å høre hva de tenkte om kallet til å tatovere, men ingen kunne se at kallet ikke var i samsvar med Bibelen.

Han fikk et råd om enten stikke fra kallet eller gå for det.

Og valgte det siste.

Nesse tok kontakt med ulike tatoveringsstudioer og snakket med folk som hadde tatoveringer. På samme måte som han inviterte seg selv med i miljøet til de to kristne leirlederne, fikk han gradvis innpass i tatoveringsmiljøet.

Som barnevernsbarn kjente han seg igjen i mange av skjebnene. Nye vennskap ble dannet, men frykten for å være på villspor fra Guds vilje med livet forsvant ikke.

Ber før kundene kommer

– Helt fra starten sa jeg at hvis jeg skal gjøre dette Gud, så kan jeg ikke gjøre det alene. Du må bare være med.

Så tok han fart og satset på tatoveringsyrket. Da som nå ber han samme bønnen før kundene kommer:

«Jeg ber for de som kommer inn her nå. Hvis du har noe du har lyst jeg skal dele, og anledningen byr seg, så skal jeg si det. Amen».

Når anledningen byr seg begynner det som regel med at de spør hvordan han begynte å tatovere. Da legger han alle kortene på bordet og forteller at han tror Gud har kalt ham til å gjøre det.

– Mange er interessert i å snakke om tro. Jeg tror aldri jeg har hørt noe negativt.

Ofte kjenner han igjen «jaget etter noe mer», som han selv hadde som ung. For det meste lytter han, noen ganger til historier om brutte relasjoner, rus og vonde erfaringer med kristne ledere eller menigheter.

Av og til ender det med at han deler sitt eget vitnesbyrd og noen ganger ber han frelsesbønn med kundene.

– Det skjer ikke hver gang, understreker tattoopastoren.

– Men har det noen gang skjedd?

– Det skjer, det ja.

Flau over å dele

Nesse forteller at han en gang opplevde å få et bilde i hodet av en slimgul skrivepult, mens han ba før han skulle ta imot to brødre i studioet.

Kunne Gud virkelig gi ham et så rart bilde, undret han. Da han så hvem de to kundene var ble han enda mer i tvil.

– Inn døra kom de største bole-trynene, humrer Nesse.

Skulle han virkelig si til de muskelbuntene der at Gud hadde bedt ham dele et bilde av en slimgul pult? Det fristet ikke.

Likevel husket han løftet han alltid ga i bønnen før kundene kom inn. «Hvis det er noe du vil jeg skal dele, og anledningen byr seg, skal jeg gjøre det».

Og anledningen bød seg.

Nesse fortalte de to muskelbuntene foran seg om bildet han hadde fått av den gule pulten.

Responsen var ikke som ventet.

Begynte å gråte

Guttene begynte å hulkegråte, begge to, forteller Nesse. Lenge sa de ingen ting.

Det viste seg at bestefaren hadde sittet bak en slimgul pult og lest i Bibelen for de to brødrene da de var små. Livet hadde ført dem bort fra barnetroen.

«Så Gud har vært der med oss hele tiden», sa den ene av dem.

Før brødrene forsvant ut av tatoveringsstudioet ba Nesse frelsesbønn sammen med dem.

I ettertid har Nesse hørt at den ene broren ble aktiv i lovsangsarbeid og den andre gikk på bibelskole. Men som regel vet han ikke hva som skjer med kundene han har lyttet til, bedt sammen med og delt tro med. Han tror likevel Gud har en plan for dem videre.

– Gud kan gjøre mye, mye større ting enn vi kan forestille oss. Derfor må jeg hele tiden passe på at ikke jeg står i veien med mine egne løsninger.

Når inn til de som ikke følger med

– Hva sier andre kristne til tatoveringskallet ditt?

– En del lurer på om Gud virkelig lede deg til dette type arbeid. Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet. Det ender ofte opp i gode samtaler om hvordan Gud kan lede oss.

Som pastor i Bymenigheten merker han at den uortodokse sidejobben hans er en døråpner, spesielt hos de som kjeder seg i benkeradene.

– Folk kan sitte og henge med hodene og rette seg opp når de hører jeg er tatovør, sier han og demonstrerer med kroppen.

Han tror også bakgrunnen hjelper ham til å se og nå inn til ungdommer. Spesielt prøver han å se dem han opplever har det slik som han hadde det, med en annerledes bakgrunn, brutte relasjoner og uro på innsiden.

– Jeg har litt ekstra omsorg for dem, sier han.

Felles for ungdommene, enten de sliter eller ikke, er ønsket om å se kristen tro i praksis, ifølge pastoren.

– Troen må kunne tas på, kjennes. Folkene i kirken må være ekte. Oppleves det ikke slik, vil de ikke være i kirken.

Ny form, gammelt innhold

Nesse tror på å gi ungdommene eierskap til menighetens ungdomsarbeid.

Ungdomsarbeidet i Ganddal bydel i Sandnes, mener han er et eksempel på dette.

I 30 år ba Bente og andre på bedehuset om kristen enhet i hjembyen. Her er resultatet

Her har ungdommene vært med på å drive fram omfattende samarbeid mellom flere menigheter. De har bygget opp en felles lederkultur, deltar på hverandres arrangementer og har felles aktiviteter.

På noen områder har eldre generasjoner vært vitne til at arbeid de har brukt år på å bygge opp totalforvandles.

– Folk forandrer seg, kirker forandrer seg og kulturen forandrer seg, men budskapet om Jesus og Korset er det samme. Det er trygt å vite, sier Raymond B. Nesse.