– Pietismen var en revansj for klostrene som forsvant

For nordmenn flest i 2024 vil pietisme neppe være noe man først og fremst forbinder med nyskaping og maktkritikk. Men pietismen utfordret i sin tid kongemaktens og øvrighetens form for kristendom.

– Det fantes en understrøm av fromhetsbevegelser som støtte an mot det offisielt kirkelige, det man kan kalle staskirkelighet og stivkirkelighet, sier førstelektor Peder Solberg ved NLA Høgskolen i en episode av podkasten «Ulest - kristne klassikere».

Du kan høre episoden her eller der du finner dine podkaster:

Slutt på selvsagt kirkemakt

Med tittelen «Pietistisk preludium» belyser episoden hvordan det utover 1600- og 1700-tallet vokser fram forskjellige former for inderlig protestantisk fromhetsliv i dagens Tsjekkia og Tyskland.

Flere av impulsene har fått stor innflytelse også i Norge.

I middelalderen var Den katolske kirke definerende og udiskutabel som bærer av kristendommen.

– Det fantes dårlige prester og biskoper som søkte makt ære og rikdom. Men man måtte forholde seg til at de var en del av systemet. De var en del av kirkens objektive natur som måtte reformeres, sier høgskolelektor William Grosås ved NLA Høgskolen.

I land der reformasjonen ble innført, forandret situasjonen seg dramatisk: Kirkelig og politisk makt ble samlet hos kongen.

Mindre tydelige grenser

Pietismen vokser frem på 1600-tallet, men har røtter fra kirkelige bevegelser tilbake til 1400-tallet.

Den henter inspirasjon for eksempel fra den tyske middelaldermystikken, og fra reformskikkelser som tsjekkiske Jan Hus, som ble brent på bålet.

På 1600-tallet blomstret de såkalte moraviske eller bøhmiske brødrene opp i samme område. I sin inderlige og folkelige kristne gudsdyrkelse ser de kirkelige former og formaliteter som mindre vesentlig.

– Dette er fromhetsbevegelser som i mindre grad lar seg styre av konfesjonelle grenser, sier Solberg

Etter hvert vokser det fram slike miljøer i andre land, som pietister i Tyskland og puritanere i England. En del av de sistnevnte velger å emigrere til Amerika når dette blir mulig utover 1600-tallet og får stor betydning for utviklingen av kulturen og kristenlivet der.

Bønnesenter og kraftsenter

Fram til reformasjonen hadde klostrene hatt hele ansvaret for kristen misjon. Slik fortsatte det også i katolske områder. Det første århundret etter reformasjonen er det ortodoksien som preger luthersk kristendom, og der var det en vanlig tanke at misjonsoppdraget var fullført.

Med framveksten av pietismen mot slutten av 1600-tallet blir misjonsgløden tent på nytt. Flere pietistiske miljøer, ikke minst herrnutterne rundt grev Zinzendorf i Tyskland bygger tette fellesskap som kan minne om klostre.

– Det blir et bønnesenter og kraftsenter som sender misjonærer til hele verden, sier Grosås.

Tro gjemt i hjertet

Solberg påpeker at pietismen ikke er så lett å plassere konfesjonelt: Den har røtter i lutherdommen, men har brodd mot den lutherske ortodoksien. Man er inspirert av middelaldermystikken og det indre og inderlige gudslivet.

Ledere som Philip Jacob Spener tar til orde for en fornyelse av bibellesning, skriftemål og å fremme kristendommen som en levende og handlekraftig tro.

– Den sanne kristendom blir forstått som gjemt i hjertet, og i mindre grad avhengig av de ytre, objektive rammene, forklarer han.

Pietismen som vokser frem i lutherske områder tar opp i seg impulser fra de bøhmiske brødrene som ikke var lutheranere.

Kongens tilsyn med tro

I Danmark-Norge ble situasjonen spesiell fordi pietistiske impulser fikk innpass ved hoffet i København. Den såkalte statspietismen tidlig på 1700-tallet var utgangspunkt for at konfirmasjonen og skole for allmuen ble innført, men også for at konventikkelplakaten kom.

Man ville oppmuntre til kristne møter utenom gudstjenester, men ikke ta sjansen på at slike samlinger foregikk uten prestens tilsyn.

– Det som skjer, er ganske intenst: Innføring av vekkelsesfromhet på religionspolitisk nivå innebærer at kongen ikke lenger bare skal bestemme hva du skal tro, men hva du skal føle i hjertet, sier Solberg.

Denne spenningen kom særlig klart til overflaten da Hans Nielsen Hauge i 1796 begynner å reise rundt og holde såkalte oppbyggelser. Han inviterer prester til møtene, men utfordrer likevel konventikkelplakaten.

– I mellomtiden har mye av den offisielle kirkeligheten i praksis gradvis beveget seg fra pietisme mot rasjonalisme. Det er misforholdet her Hauge utfordrer, ved å fremme den pietismen som kirken fortsatt på papiret vil fremme, men som den i praksis motarbeider, ifølge ham, sier Solberg.

Dypere i gudslivet

William Grosås synes det er interessant å se pietismen som en reaksjon på avskaffelsen av klosterbevegelsen.

– Hele Tyskland var fylt av klostre og ordensbrødre. Når disse blir stengt, er det som om man i dag skulle gjort alle misjonsorganisasjoner ulovlige, sier han.

Han minner om at det alltid vil være noen i kirken som vil gå dypere i gudslivet.

– Med pietismen får det sin revansj i en ny form, sier han.

Solberg legger til at noe av det som splitter reformasjonen i ulike grener, er forståelsen av forholdet mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse. For pietistene blir det viktig at troen ikke bare handler om hva Gud har gjort for menneskene, men om hvordan det kristne livet skal leves ut i hverdagen.