Podkasten Ulest: Didache – De tolv apostlers lære – del 1

Du kan lytte til episoden direkte i nettleseren over, eller du kan søke etter «Ulest» der du vanligvis lytter til Podkast.

Episodebeskrivelse

Didaché, ordet betyr «lære», er navnet på den aller eldste kirkeordningen vi kjenner til, fra det første århundret etter Kristus. Hvordan var menighetslivet før Paulus-brevene ble kjent og før skillet mellom jødedom og kristendom ennå var tydelig?

Hva vet vi om gudstjenesten i det første århundret? Hvordan var kirken organisert. Og hva skal man gjøre med misjonærer som er litt for glade i penger?

Denne episoden er den førsteav en todelt serie om Didache. Her finner du episode to.

Ulest-podkasten

«Ulest» er en podkast fra NLA Høyskolen og avisen Dagen hvor vi presenterer tekster fra hvert århundre i kirkens historie.

I studio: Førstelektor Peder Solberg og høgskolelektor William Grosås i samtale med journalist Tore Hjalmar Sævik.

Under følger transkripsjon av samtalen mellom førstelektor Peder Solberg, høgskolelektor William Grosås og Dagen-journalist Tore Hjalmar Sævik.

Transkripsjon

Episode 2 – Didache: Kristendom før Bibelen (Del 1)

Tore Hjalmar Sævik:

Velkommen til Ulest kristne klassikere. Podkasten der vi leser ei bok fra hvert hundre år i den kristne kirken sin historie. Med Peder Solberg, William Grosås og meg, Tore Hjalmar Sævik.

Hvorfor har vi valgt Didache?

WILLIAM Det er ikke så mange andre å velge. Vi har Nye Testamentet som består av tekster som er skrevet i det første århundre, det samme århundre som Jesus levde i. De fleste tekstene derfra, de kristne tekstene derfra, de kjenner vi fra Bibelen. Men så finnes det noen helt få tekster som er skrevet i dette første århundre, som er kristne, som har blitt skrevet helt tidlig, av mennesker som har vært i direkte kontakt med apostlene, eller kanskje apostlenes disipler, og som likevel ikke kom inn i Bibelen, og som er verdt å lese, og som kan gi oss mye interessant informasjon om den første kristne tiden, om hvordan livene var i menighetene til Paulus, eller menighetene som ble plantet rundt omkring i Romerriket, men som sagt, som ikke er i Bibelen.

En god del kristne er ikke klar over at disse eksisterer. Man kan tenke at Bibelen er som en blokk, med en tekst som er kommet fra himmelen, nesten som Koranen, det er ingenting rundt, ingenting ved siden av. Men det er ikke sannheten. Vi har tekster som er skrevet av mennesker som kanskje kjente, eller var i direkte kontakt med de som skrev Bibeltekstene. Og å studere en slik tekst, Didache, er en type tekst som kan gi oss masse interessant informasjon om hvordan det var å være kristen i den aller, aller første tiden.

– Hva vil du si når det gjelder omfanget her? Hvis en syns at dette virker veldig stort og ukjent å gi seg inn på, dette er omtrent samme lengde som Galaterbrevet i det Nye Testamentet, en leser det på en halvtime.

– Didache!

PEDER Ja, det er en kort tekst. Det er faktisk også da en tekst som ble diskutert i oldkirken: skal den være med i Bibelen, eller blant de apostoliske tekstene som vi har i det Nye Testamentet, eller ikke? Det tar faktisk noen hundre år før det blir endelig bestemt at, slik som denne teksten, og en tekst som heter 1. Klemensbrev, for eksempel, som er fra en omtrent samme tid, ikke skal inkluderes i det Nye Testamentet, men som allikevel kan og bør leses av kristne som oppbyggelige tekster.

– Hva slags tekst er dette, hvis vi skal gi oversikt?

WILLIAM Det er en tekst som består av fire deler. Om de delene er skrevet av samme person, eller om det er kanskje en redaktør som har satt sammen fire deler senere, er litt vanskelig å si, for det er fire deler med litt ulikt innhold. En del av det ligner ikke på ting vi kjenner fra Det Nye Testamentet. Den første delen består av moralsk veiledning. kanskje er det en dåpsforberedelsesveiledning. «Du som nå skal bli døpt, eller du er hedning. Nå skal du bli døpt, her er en tett sammenveving av den kristne etikken, den jødekristne etikken, som du kanskje ikke kan noe om, dette må du kunne før du er klar for dåp.» Den andre delen, det er en mer liturgisk beskrivelse, der det skrives om, ja, «slik skal dere døpe, slik skal dere faste, denne nattverdsbønnen bør dere bruke,» hvordan gudstjenestene litt skal se ut. Den tredje delen, den snakker om, ja, hva skal du gjøre når du kommer med reisende predikanter, eller når du kommer apostler, så skal de plante en menighet, og hvordan skal du forholde deg til det. Og den fjerde delen, den snakker om at Jesus snart kommer igjen, og at kristne må være årvåkne, og at vi lever i de siste tider. 

Det er fire deler. Det er en stor diskusjon blant forskerne, nøyaktig når er dette skrevet. Kanskje det er satt sammen i 120 etter Kristus, et par år etter at Johannes-evangeliet ble skrevet. Men det er også veldig mange forskere som sier at disse tekstene kan være like gamle som Paulus-brevene, i hvert fall noen av dem, slik at de kan beskrive menighetsliv, kanskje ikke akkurat rundt Paulus, eller akkurat rundt Johannes, men kristendommen spredte seg mange steder, i mange retninger. Lukas gir oss et spotlight på hvordan kristendommen utviklet seg i en retning. Men hvordan var det å være kristen i Egypt på 90-tallet, eller i Syria? Didache kan være en tekst som fra den helt første tiden gir oss et innblikk i hvordan det var å være kristen før det fantes en bibel.

– Ja, Paulus-brevene blir til fra sent på 40-tallet til tidlig på 60-tallet, kan jeg vel enkelt sagt oppsummere.

Det er en liten indikasjon i den benevnelsen som denne teksten har, Didache, sier vi, Didacheton apostolon, «De 12 apostlers lære».

– Man kjenner ordet «didaktikk» for eksempel

PEDER Det er en formulering i Apostelenes gjerninger, slutten av Apostelens gjerning kapittel 2, vers 42, hvor det står «trofast holdt i seg til apostlenes lære, Didacheton apostolon, og brødsbrytelsen og bønnene». Denne teksten foregir å være en samling av apostlenes lære, samtidig som den også sier noe om brødsbrytelsen og bønnene, og om det kristne, ikke bare om læren om Gud og slik, men om det kristne livet. Det er en annen benevnelse også som vi finner i Apostlenes gjerninger som sier noe om denne teksten, hvordan den er lagt opp, fordi den starter med å snakke om de to veiene. I Apostlenes gjerninger leser vi om de første kristne, at ordet «kristen» er noe som ble sagt om dem som en litt mobbede betegnelse, men selv kalte dem seg for «de som tilhørte veien». Det er et begrep som vi kjenner fra jødisk tradisjon over lang tid. Vi leser allerede Moses, når han holder sin siste tale til israelsfolket: «Jeg legger fram for dere i dag den onde vei og den gode vei. Hvilken vei vil dere velge?» Jeremia tar det opp igjen det, og vi finner det flere steder i salmene. Veien. Det er også et begrep som vi har fra jødisk tradisjon, halakha. Hvordan skal vi vandre i livet? Denne teksten er en kristen halakha, en kristen versjon av hvordan skal vi tro, leve, vandre. Hvilke utfordringer må vi være klare over? 

Et av de spørsmålene jeg stiller meg når jeg leser denne teksten, med min lavkirkelige bakgrunn, det at dette virker litt logisk. Her er det veldig mye man skal gjøre som kristen, men jeg er vant til å betone, ikke minst i en luthersk sammenheng, at alt er av nåde. Du kan ikke bidra med noe gjerne engang selv, men her er det ganske sterk betoning på det kristne livet, hvordan det skal leves. 

WILLIAM Det er det, jeg tenker det samme selv. Det man slås av disse første tekstene som er rundt Bibelen, det er at man blir bare imponert over de kristne forfatterne som har skrevet Bibelen. Det er mennesker som har skrevet Bibelen. Tenk hvilken enorm teft de har. Lukas, Matteus, Markus, de skriver fra ulike perspektiver, men de har nøyaktig samme teologi. De har den dype visjonen av at Jesus er den nye loven.

– Men det er der tanken med inspirasjon også ligger?

WILLIAM Det er absolutt en inspirasjon. Vi sier at hele Bibelen er skrevet i samme Ånd. Hvem var disse menneskene som var i stand til å skrive Johannes Evangeliet? Det må være en tenker som overgikk Platon i raffinering. Det må være hvordan det er satt sammen helt slik uten feil, uten lyte. Det er bare det perfekte tekstet i Johannes-Evangeliet. Hvordan er det mulig? Det man leser når man leser disse tekstene som er litt rundt, det er at de er skrevet av mer vanlige folk. De er utrolig flotte tekster, de har direkte kontakt med kildene. 

Det kan godt være at noen som hadde skrevet de, kjente Jesus, men at de mangler den stødige hånden, slik at du tydelig kan skille helt tydelig: hva er det egentlig, hvordan forstår vi Jesu lære? For eksempel, Matteus har utlegningen av Bergprekenen, en veldig raffinert måte å balansere og plassere denne undervisningen som noe som er en forlengelse og et brudd med loven i Det gamle testamente. Loven er ikke i Det nye testamentet bud man skal holde, men det er en visjon om et liv i Kristus. Jeg synes kanskje at denne første delen av Didache, selv om den er veldig kristelig. Det er ikke noe vranglære der, men den er ikke i samme grad i stand til å gjøre denne hårfine skille mellom når noe blir lov og når er det er ånden som virker. (Som NT)

Du brukte en gang tidligere et bilde med at det nytte testamentet er gull og dette er sølv …

WILLIAM Jeg synes ikke det (Didache) er dårlig. Kristne vil kjenne at her, her er det kristne som skriver til meg. Men det er interessant, man leser, så er det en merkelig blanding når man leser det av at det er veldig gjenkjennelig og litt fremmed. For eksempel så siteres tekster fra Jesus, som vi kjenner fra Matteusevangeliet, om at man skal elske sine fiender, men ordlyden er ikke helt den samme. Det er innholdsmessig ganske likt, men ikke helt likt. Men det er en dåpsforberedelse. Den snakker om at man skal gjøre det rette, man skal passe på at man ikke er grådig, man skal leve i kyskhet. Det er kristelig, men som sagt så. Det som slår meg er at jeg blir så ekstremt imponert over de som har skrevet bibeltekstene. Man kan ha masse etiske påbud i hos Paulus for eksempel, uten at det på ett eneste punkt blir lov. Noen ganger så spør jeg meg om Didache klarer å holde tunget rett i munnen.

PEDER Jeg vil utfordre deg litt på din beskrivelse, William. Er det så «smurt» med en enhetlig teologi i det Nye Testamentet? Er det ikke også spenninger, for eksempel mellom Jesu utlegging i Bergprekenen, Jakobs brev, og noen av de mest kjente og kjære utlegningene av nåde og ikke-Gjerninger hos Paulus? Det er en spenning der, som vi finner også i det Nye Testamentet. Ja, men det handler om hvordan vi lever. Det handler om hva som er sammenhengen mellom denne nye troen på Jesus og den livsførselen som følger med, og jeg er helt enig at det er en tone her som ligger mer kanskje i ytterkanten av det vi finner i Jakobs brev, eller i Bergpreknen, men det er likevel ikke så på siden av disse spenningene, det som vi finner i dette.

WILLIAM Jeg overdriver litt, men for meg handler det også om skjønnheten i en absurd, at det kan finnes mennesker som kan skrive slike tekster som evangeliene er. Men jeg sier ikke at Didache ikke er ekstremt verdifullt, og at dette mangfoldet finnes, at det er en sterk spenning mellom Jakob som kanskje er i et miljø som kanskje er i en helt annen kulturell kontekst enn noen av de andre tekstene blir skrevet i, for eksempel Johannes-evangeliet. At den spenningen er sterk i Nye Testamentet er det ingen tvil om. Men min påstand er at det finnes nesten – bortsett fra Apostelgjerningene 15 – så finnes det egentlig ikke en eneste lov i hele Nye Testamentet. Det finnes bare masse idealer. Og alle forfatterne har denne visjonen.

Men Didache er ikke der. Det er bare å lese den teksten, det er ikke masse lovbud. Det er sølvet, som du sier. Men du kommer i en situasjon der folk ikke kan noen ting om kristendom, man har dårlig tilgang på tekster. De fleste kristne kan kanskje ikke lese. Så skal du bli døpt, og så er det bare: «dette er basics.» «Dette her må du bare lære deg. Dette var det Jesus sa, og det er radikalt, og det er vakkert, og du må lære deg det, så skal du bli døpt. Og så vil du lære mer om troen etter hvert.»

Men hva slags moral er det vi finner her? Det er en sterk vektlegging av livsførsel som William var inne på. 

PEDER Vi gjenfinner en del av de samme katalogene over hva som er den rette måten å leve på, hva som er den dårlige måten å leve på, som vi kan finne både i Paulus brev og i andre brev i det Nye Testamentet. Det handler om alt ifra hvordan du skal behandle de fattige, til at man ikke skal stjele, ikke slå i hjel. Ikke utføre abort, står det faktisk også spesifikt. Ikke lyve. Alle disse tingene som vi gjenkjenner fra både jødisk og kristen moral lære. Det står om sinne, det står om ikke å ta varsler fra fuglene. Astrologi er man inne på her, og ulike varianter av både livsstils og religiøse praksiser som man utfordres fra i den samtiden. Hvor noen av dem er kanskje litt sære for oss, men samtidig også kanskje overraskende aktuelle.

WILLIAM Det at de er så tydelige, med synet på abort eller synet på magi og slike ting, det er litt som med konfirmanter. De (konfirmanter) lurer på spørsmål som «kan man ha sex for ekteskapet?», «hva mener dere om banning?» En kristen vil da si, og det er det som er i det Paulus-prosjektet: «drit nå i de reglene! Jeg prøver dere skal forstå hva det er å leve et kristent liv! Og da kommer reglene av seg selv.» Men den raffinerte taktikken som Paulus bruker så mye energi på, det er ikke sikkert at den på kort sikt lot seg gjennomføre når kristendommen spredde seg fort. Da var det slik der, «ok, dere driver med magi, det kan dere bare ikke, og senere kommer dere til å forstå hvorfor. Og dere driver med meg hor, det kan dere bare ikke, og senere kommer dere til å forstå hvorfor.» Det er noe frigjørende med at den er så konkret.

PEDER Den er veldig konkret og veldig bastant på en del ting. Og så er det også samtidig litt slik fascinerende hvis man da leser videre om når man kommer til gudstjeneste, livet, og så videre, så har den slike der litt slik pragmatiske … For eksempel når du skriver om dopen, så står det «dere skal døpe til faderens og sønns helgens navn i rennende vann», står det i denne oversettelsen, «levende vann». Det betyr vann som ikke er øst opp, betyr det egentlig fra jødisk tradisjon. «Men hvis du ikke har levende eller rennende vann, så døp i annet vann. Og kan du ikke få gjort det i kaldt vann, så gjør det i varmt. Har du ikke noen av delene, så øs vann tre ganger over hodet i faderens og sønns helgens navn.» Og der får vi en slik nødløsningspraksis som plutselig mange, mange hundre år senere i kalde Nord-Europa, blir til den gjeldende praksisen. Det står allerede i Didache. Du skal gjøre det på en mest mulig ideell måte, og så, ok, hvis du ikke har det, så gjør det, hvis du ikke har det, så gjør det. Til slutt så får du en nødløsning som etter hvert blir en vanlig praksis langt senere i historien. 

Hvor langt er gudstjeneste skal foregå? Det er et meget omdiskutert spørsmål blant kristne, og uttrykket er enormt varierte fra det kjempekarismatiske til det veldig liturgiske og lavkirkelige, og det finnes veldig mange måter å feire kristen gudstjeneste på. Hva kan vi forstå om hvordan kristen gudstjeneste så ut fra det vi leser her? 

PEDER Det er i hvert fall, det denne teksten viser oss veldig tydelig, det er at den første kristne kirken var jødisk og hadde en jødisk bakgrunn. Var man jøde så hadde man en masse bønner som skulle leses til ulike tider, ulike anledninger, dag for dag, uke for uke. Man hadde et jødisk kalenderår med fester som skulle feires og så videre. Og vi ser at det jødiske lever med som en selvfølgelighet i hvordan de kristne også da som sier de må etablere sin egen måte å gjøre disse tingene på knyttet til kjernetroen i Kristendommen Jesu død og oppstandelse. At det er dette som er kjernen i alt det vi holder på med, det er han vi ber til, det er disse hendelsene som vi feirer. Det er ingen tvil om at dette er det liturgisk. Og samtidig er det ikke liturgisk i motsetning til karismatisk, for eksempel. Bønnene, de skal bes etter inspirasjon. Det er både det faste liturgiske og en selvfølgelig forståelse at her er den hellige ånden involvert. Det er en kombinasjon der.

WILLIAM Denne teksten her hadde man ikke tilgjengelig i for eksempel reformasjon. Den spilte ikke noen rolle der, og heller ikke på 1700 – og 1800-tallets vekkelser. Det som er så interessant med denne teksten er at den var tapt i mange århundrer. Kirkefedrene nevner den, kirkefedrene bruker den, forteller at den er verdifull, og noen mener at den skal være i Bibelen, og så blir det til slutt bestemt på 300-tallet at den nok ikke skal være det. Men den blir utgangspunktet for en veldig viktig kirkeordning på 300-tallet. Den er kjernen til de apostoliske konstitusjoner, som er en litt større kirkeordning. Det er helt tydelig at den tidlige kristnekirken forholdt seg til Didaches som en veileder på hvordan man skal ut, hvordan man for eksempel skal døpe, hvordan du skal ha nattverdsgudstjenester, hvordan du skal forholde deg til pastorer og prester som ønsker penger og slike ting.

Men så skjer det mange ting, at den her er alt for, den er ikke Bibelen, du kunne ikke hatt den inn i en stor menighet for det er så mange spørsmål den ikke adresserer. Så (etter hvert) blir den ansett som mindre relevant, kanskje. Man vet om den i middelalderen og i reformasjonen, men man har den ikke. Den er tapt. Man vet at dette eksisterte, «det hadde vært spennende å vite hva som sto i det dokumentet, men vi vet ikke om det.»

Så skjer det ved en tilfeldighet at en ung prest i Konstantinopel, det som da var Istanbul på 1800-tallet, han er der ved et kloster, og så ved en tilfeldighet så finner han en tekst som han kjenner: «det må være Didache, dette må være denne teksten.» Han forsker på det og arbeider med det i nesten ti år, og så publiserer han det. Forskningen over hele verden, de anerkjenner dette: «dette er faktisk den tapte teksten av Didache som vi trodde var tapt, og nå kan vi få et innblikk, nå kan vi se inn i noe vi trodde vi ikke visste.»

Paulus beskriver ikke gudstjenestelivet, han bare justerer gudstjenestelivet. Han beskriver ikke hvordan de feirer nattverd, han bare beskriver hva de gjør galt. For han lærer dem å døpe og holde nattverd når han er der, mens brevene er telefonsamtaler. (Man hører bare den ene siden av samtalen.) Så nå får vi det fra slutten av 1800-tallet, og da er det en god del myter som blir avkreftet. For eksempel det at i Nye Testamentet så var de anti alt som hadde med liturgi, de var mot alt som hadde med faste ordninger, at alt var bare fritt, som en bibelgruppe. «At det var husmenigheter, ja det vet vi, det betyr at de bare hadde at alt var fritt,» men Didache viser oss at det er ikke historisk rett. De hadde liturgier som var veldig rotet i sin jødiske tradisjon, og de tok symboler, tradisjoner fra de jødiske, og så kristnet de det, og tok det videre. Det ser vi for eksempel i Didache at det brukes et bilde om at brød og vin skal bæres fram, og det er frambæring, det er offer som en måte å tenke på. Det stemmer for at man allerede så tidlig tenker om sin kristne gudstjeneste som en slags realisering av tempelgudstjenesten. Og forskerne i dag, i lyset av dette, har begynt å jobbe med dette: «betyr det kanskje at Johannes Åpenbaring, som snakker så mye om tempel og den himmelske gudstjenesten, at den teksten egentlig er ikke bare en beskrivelse av noe som skjer et annet sted, men også en beskrivelse av hvordan de faktisk feirer en gudstjeneste i de tidlige kristne kirkene?» 

For eksempel Sverre Lied, har skrevet en doktorgrad om dette helt nylig. Han tar utgangspunkt i den påstanden at Johannes Åpenbaring, den beskriver for oss om de 24 eldste som kneler, om at de røkelsen som stiger opp, det er ikke bare symboler, det er en beskrivelse av de første kristnes gudstjeneste som de så som en delaktighet i den himmelske gudstjenesten. 

Du nevnte det med lederskap, og det er også et spørsmål som vi ikke har omdiskutert. Hvem var det som skulle bli kristne leder, og hvor det kjernetegnet det?

PEDER Vi finner noen av de tilsvarende formaninger som vi også ser i Nye testamentet rundt det. Men det er litt andre typer roller her som vi ikke nødvendigvis kjenner igjen, verken fra, noe av det kjenner vi igjen fra beskrivelser i Bibelen og i senere historie, men for eksempel så har man disse, vi kan nesten kalle de emissærer i moderne språkbruk, omreisende lærere. Vi har apostler. Hva er dette for noe? Ordet apostler betyr utsending, så her er det fortsatt tydelig at dette ikke er veldig spesifikt på de tolv apostler, selv om du har det i de tolv apostlers lære, men samtidig så er det også andre apostler, utsendinger fra menigheter til andre menigheter, og så videre. Du har profeter som reiser rundt. Det er litt ulike roller som beskrives her, som sagt som vi gjenkjenner fra det Nye Testamentet, men også litt annerledes, i hvert fall slik som det etablerer seg til hvert i kirken.

WILLIAM Det er litt Texas-følelse, at det er litt jungel, at det er ting ikke er helt satt fast her. Byråkratiet har ikke kommet så langt til kirken, og det er noen som sier at det er veldig bra, og det var sikkert veldig bra, men alle vet at når det ikke er noe ordning, så kan det også være veldig sårbart. For eksempel, hvordan kan jeg vite at denne forkynneren som kommer hit nå, at han er verdt å stole på, han kaller seg en kristen, men hvordan vet vi at han ikke bare er en slabbedask som har lyst til å ha penger og gratis mat?

– Men her hadde jeg noe slags kriterium, og det var at en slik omreisende forkynner skulle ikke slå seg til for lenge. Jeg er vokst opp med det motsatt, at håpet var at den forkynneren virkelig skulle bli slå til lenge, skjedde noe med plass. Men her er viljen, her er videre nok.

– Mer enn to netter, da er det helt tydelig at.

– Da er han en falsk profet, eller?

– Jeg er oppvokst i ungdom i oppdrag, og vi har hatt mye på besøk hjemme hos mine foreldre. Misjonærer fra ungdom i oppdrag, som lever ofte på gaver, da, og jeg synes at jeg tror at ungdom i oppdrag-folk, de vil nok kjenne seg igjen i denne virkeligheten, denne teksten her, hvordan det kan være så komplisert situasjon. Du lever i fattigdom, du lever av gaver, og det er ganske slik fleksibelt. I ungdom i oppdrag, så møter man mennesker som har en enorm dedikasjon og tjenevillhet, og så vil det alltid være en og annen som ser sin mulighet til å «Ok, men nå får jeg meg et friår, og noen andre betaler for at jeg reiser til Bahamas, og koser meg på stranda, og snakker litt om Jesus med folk, og slike ting. Jeg så en sketsj om det, hvor det er en ung fyr som har solbriller og solkrem, og som sender et brev hjem til menigheten, «Ja, ja, vi er her på en outreach i Bahamas, og vi føler at den hellige ånd taler til oss, og vi tror at Gud vil at vi skal jobbe her et par uker til, for vi var på stranda i går og spilte volleyball, og vi følte at, jo, den hellige ånd vil dette for oss, og så send mere penger, og …» Det (Didache) er en tekst som ikke undervurderer, at selv om mennesker sier at de er veldig åndelige, eller sier at de kommer i Guds navn, så er det det praktiske livet som vi skal måle det på, ikke bare åndeligheten. Er de på jakt etter penger? Er de villige til å tjene? Didache kan være en veldig forfriskende tekst å lese også for oss i dag. 

PEDER Den tar høyde for noen av de reelle praktiske utfordringene man får i, hva skal vi si, nesten i kjølvannet av en kristen etikk, for den formaner veldig tydelig at du skal gi til de fattige, mens så sier den samtidig at du skal være veldig sen til å ta imot, fordi det er helt tydelig her at den snakker også imot de som forsøker å utnytte den kristne gjestfriheten, den kristne gavmildheten, så du skal, det er også formaninger til alle de som tar imot, at du skal være veldig, veldig treg til å ta imot, og virkelig ha behov, være i nød for å, hva skal vi si, gjøre bruk av de formaningene som samtidig alle oppfordres til, nemlig å ta seg av fattige, syke, og så videre.

WILLIAM Her er det interessant sammenlignet med Paulus igjen. Paulus har i første Korinterbrevet et langt, eller hva er det, andre Korinterbrevet, begge deler, langt resonnement om sin egen tjeneste, er ikke jeg apostel, er ikke jeg, osv. Og et innfløkt resonnement hvor han presser alt sammen, hele evangeliet, alt er presset sammen, for han vil ikke bare si «gi penger, ikke gi penger, jeg fortjener det», han vil ikke henvise til noen regler, han vil alltid sette det i en konteksten av hele evangeliet. For han vil minne dem på at det er evangeliet ikke som lov, men som liv i Kristus, som vil få gode konsekvenser for resten. Men her (i Didache) er det mer konkret, slik som du sier. Så: har han to netter? Ut med ham. Paulus ville aldri vært så konkret, fordi for Paulus finnes det ikke noe etisk argument som ikke må ha direkte utgangspunkt i frelsen. Men som sagt, det kan være veldig forfriskende å lese, men disse tingene tror jeg er grunnlaget fot at de første kristne ikke kunne si at dette er Guds ord.

Men Paulus lå også vekt på at den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete.

PEDER Han sier det, absolutt. Vi tenker en moderne tilsetningsliste over hvis en kirke skal velge en leder, en biskop, biskoper og diakoner eller tilsynsmenn som er oversatt her, så er det en veldig kort liste: 

«Vedkommende skal være Herrenverdig, tålsomme menn som ikke er glad i penger, og som er troverdig og som har stått sin prøve. det er egentlig mest konkret det her, ikke glad i penger.» Det er det er andre ting som er med, være Herrenverdig, ja, men veldig konkret: ikke være glad i penger er det viktigste beskrivelsen her av det å være en biskop eller en diakon.

Men dette var ikke mulig å ha som en jobb. det var ingen som, en ting er at det ikke fantes offentlig støtte til trossamfunn, men vi hadde heller ikke mulighet til å leve av å være kristenledere antakelig. I hvert fall ikke å være omreisende predikant. 

WILLIAM Et av problemene med å lese Bibelen er at alle blindflekkene leser vi inn våre egne erfaringer, og da leser vi inn mange greier som ikke er der. Det skjer hele tiden, og kunnskap kan hjelpe oss å uttrykke det, men det er en fakta, eller sannsynligvis … Hvem var det for eksempel Paulus utnevnte til å være forstander rundt omkring i menighetene? Sannsynligvis var det de som hadde et hus, og de som allerede hadde en slags lederrolle i det huset, i det fellesskapet. Rike folk. Vi vil egentlig ikke at det skal være sant, for vi vil at det skal være den som var frommest, eller den som var mest dedikert og slike ting, men slike praktiske hensyn var nok veldig vanlige i de første kristne tider, og derfor ser vi at selv om diakonisser og slaver spilte veldig sentrale roller i den tidlige kristne kirke, så var det ganske naturlig at de som fikk lederansvar var mennesker som hadde et hus de kunne invitere inn i, eller som hadde en lederskapserfaring fra sin utdannelse. Og slik var det nok. Derfor blir det ikke så lett … Du kan ikke bare overføre og si at det å ha en lønnet stilling som prest, det er egentlig noe som kom senere, og som ikke fantes i tidlige kristne tider. Ja, men det er ikke så enkelt heller, fordi de første kristne forstanderne, i sannsynlig veldig for stor grad, var en del av en annen klasse. Ja, og samtidig så ser vi også her sporene av hvordan de kristne etablerer seg som et samfunn i samfunnet, selvfølgelig alt dette med det etiske som vi har snakket om.

PEDER Det står for eksempel her at dere skal søke samfunn med i helgene hver dag. Ikke bare slik en gang i uka og søndag, nei, hver dag. Det er veldig, vi kan kalle det et aktivt menighetsliv, som vi ser spor av her, og som også da innebærer at med gaver og så videre, det er, ikke så mye penger, men det er i hvert fall midler i omløp, som fordeles etter sønn og etter evne, også ut ifra hva slags Tjenester man gjør i menigheten. Så selv om man ikke hadde det som jobb i moderne forstand, så var det nok flere her som hadde ganske stor del av sin daglige virksomhet, og driver menighetens arbeid, og også får da livsopphold i tilknytning til det. Men hva visjon er vi ser for dette fellesskapet, og hva den vil bety i sin omgivelse? De ser seg nok som et fellesskap som er helt annerledes, og som har en helt annerledes etikk, og som ønsker å misjonere og vinne mennesker for sin sak, men som er veldig skjermet fra resten av samfunnet, og som har helt annerledes prioriteringer og perspektiver, og lever derfor en helt annerledes etikk, og lever tett,

WILLIAM Senere når samfunnet blir kristnet, så får du klostrene som skal realisere gudsrike etikken i sine fellesskap. Luther for eksempel, ønsker at familien skal være et slags lite kloster. Men her (i Didache) så er det menigheten som er gudsrike-fellesskapet. Det tror jeg vi kan si ganske klart, og en god del av den etikken som blir umulig å gjennomføre når kristendommen blir stor nok, den er her i hvert fall forsøkt realisert. Vi kan være ganske sikre på at det var veldig tette bånd, og at det var veldig høye forventninger til hva det betydde å bli døpt og bli en del av det kristne fellesskapet.

PEDER Samtidig så er det ikke sikker at de var så skjermet. Det er noe med formaningene her som nettopp også forutsetter at her var det mange utfordringer man møtte i dagliglivet. Det er kanskje mer for å vri litt på det, det at man forsøker å skape et skjermet samfunn fordi at trøkket fra storsamfunnet er så stort i møte med det man møter der ute, av helt andre etiske overveielser, helt andre livsførsler, helt andre praksiser, både etisk og religiøst. Det er noe av den sterke tonen her, tror jeg, også handler nettopp om det, at man forsøker å etablere et kristne fellesskap som ikke er så enkelt, fordi veldig mange lever nettopp i et samfunn som har helt andre prioriteringer og helt andre verdier.

– Det ser vel eksempel på i Nye Testamentet, med Helsing at det er de som tilhører keiserens hus, for eksempel, at det der er mennesker, kristne som har vært i sammenhenger der en helt opplagt, det er ikke våre kristne ideal som er rådende.

WILLIAM Her har det vært selvfølgelig stort mangfold i det rommerikket, det er en ting, men det kan ha vært kristendom som har vært utenfor Romerrikets grenser også. Det er lett å glemme det, at ved siden av rommerikket lå det andre riker med andre styresmakter, andre kulturer. Ifølge tradisjonen så kom Thomas, reiste hele veien fra Persia-Bukta, tok båten helt ned til sørspissen av India, om det er historisk, det er ikke så viktig egentlig. Det som er viktig er at kristendommen beveger seg i alle retninger fra Jerusalem, ikke bare mot Roma. Og at det finnes masse former for kristendom som kanskje vi ville syntes var veldig fremmed, og som vi ville syntes, hva er dette for noe? Fordi den kristendommen som viste seg slitesterk, eller som kunne vinne verden over tid, den ble formet kanskje andre steder av riket, men kristne var de, og de ønsket å følge Jesus, og de prøvde å misjonere og leve i den kristne etikken.

PEDEJeg stiler nok et spørsmål når jeg leser dette, du var inne på det, William, at det finnes parallelle eller gjenklang, ikke nødvendigvis ord etter alt, men fra bud, eller fra taler av Jesus, og det, og som vi kanskje er vant på å tenke at, ja, men dette fungerer ikke i praksis. Du kan ikke drive over,

– Slå deg på høyre side (så vend det andre til.)

– Ja, dette må staten ta seg over. Men det virker faktisk å tenke at slik skal han leve.

WILLIAM Men kristne etikken for dem er gudsrike-etikk, og de har en veldig klar forståelse, er jeg helt overbevist om, at de lever i det annerledes gudsrike som skal komme. Og det siste avsnittet i Didache handler veldig om dette med at Jesus skal komme igjen.

– Ja, for det tenkte jeg er interessant å gå videre på, nå mot slutten her, hva er slik endetidsforventning?

WILLIAM Endetid er så stor del av det, fordi det handler om å ikke, hva skal jeg si, man kan snakke om borgerlig eller almen etikk,, og vi kristne, vi venner oss veldig til det når etter hvert staten blir kristen, at man og kristendommen må forholde seg til det politiske – og det må den – men den sterke, dype identiteten som helt tydelig kommer fram her, er at vi er gjester i verden, og vi er gjester i dette samfunnet, der vold har siste ordet, der makt har siste ordet, og vi er dette nye gudsrikefolket som Jesus malte ut i Bergpreken med sin nye etikk, og vi leser ikke bare Bergpreken som en tekst om hvorfor vi trenger Gud, vi leser den også som en oppfordring til å prøve å realisere denne gudsrikeetikken som døpte i et fellesskap.

PEDER Jeg tror det er en kjempeviktig nøkkel til å forstå denne teksten her, i stedet for å tenke slik som vi tenker lett, at hvordan skal kristendommen prege samfunnet og politikken og så videre, så tenker de, nei, hvordan skal vi bygge en alternativ polis, som ordet politikk kom fra, hvordan skal vi bygge et samfunn som er som en surdeig, som er noe annet, som skal prege samfunnet, ikke fordi at vi skal vinne de posisjonene som gjør at vi kan påvirke de politiske prosessene i samfunnet, slik som vi lett tenker, men mer hvordan bygger vi et alternativt samfunn med alternative verdier, som er preget av forventning om at vi bygger en ny by, et nytt samfunn, som henter sine idealer og verdier fra det som snart skal bryte gjennom, fra det nye gudsrike. Det er helt riktig som William sier, det er en gudsrike-etikk, som man tenker dette skal realiseres her og nå, så langt vi klarer, vi skal bygge det samfunnet som ligner mest mulig på himmelen. Og så er det selvfølgelig også i denne teksten masse utfordringer med det som man møter i praksis, men det er der idealet ligger, der det er på hvilken måte kan vi nå etablere et fellesskap som ikke bare er litt bedre eller litt annerledes, eller litt påvirkende, nei, vi skal prøve å bygge det fellesskapet som ligner mest mulig på gudsrike.

– Men er det slik at de regner med at Jesu gjenkomst er rett rundt hjørnet?

WILLIAM Det er ikke sikkert de tenker slik. Det er samme som spørsmålet, – dette er et helt annet spørsmål – men når Jesu svarer på (spørsmålet), er det få som blir frelst? så sier han: «kjempe for å komme inn i guds rike». Men da har vi lyst til å ta steget tilbake og spørre, ja, hvordan går det med barn i India som aldri har hørt om Jesus? Det er feil spørsmål. Spørsmålet er, hvordan skal du forholde deg til dette? Og spekulasjoner som: kommer Jesu igjen i morgen? Kommer han igjen om tusen år? Kommer han igjen i dag? Feil spørsmål. Du lever i de siste tider. Jesus har seiret over døden, og du som er døpt er allerede en del av dette nye gudsriket og det skal du leve i. 

«Frelsen er oss nærmere nå enn vi kom til tro.» Hva betyr det? Betyr det tidsmessig lineart, ja, nå er det bare fem dager igjen, ti dager en? Feil spørsmål. Feil spørsmål. Spørsmålet er, hvordan påvirker det livet ditt? Hvordan lever du som en kristen med den alltid nærværende bevisstheten at Jesus kommer og forener himmel og jord og dømmer levende og døde? Og det skal være et perspektiv som påvirker alle valgene dine, påvirker alle tankene dine, alle prioriteringene dine, og som skal være det som former, og det som gir deg håp, og det som gir kraft og styrke. Så vi finner ingen, jeg skal si, endetidsspekulasjoner i den forstand, i det helt tatt. Og det er senere også begynner man å lese Johannes Åpenbaring som en endetidsspekulasjon. Jeg tror ikke de som, jeg tror ikke verken Johannes som skrev Johannes Åpenbaring, eller de første tolkerne av dette, først og fremst så det på noe som handler om noe som skjer i fremtiden. Det handler om kampen mellom Gud og Satan som vi står i her og nå, som både har et evighetsperspektiv, der Gud er den seirende fra evighet av, og som handler om et eksistensielt perspektiv. Dette lever vi ifra dag til dag.

PEDER Veldig viktig perspektiv. Vi kan sitte her i vår tid og lese og tenke at ok, de trodde at Jesus kom igjen snart, og de tok feil. Ja, men tok de feil? De levde i den forventningen om at jeg skal snart møte min Herre. Og i den forstand så leser jeg også denne type tekster som at alle kristne til en vær tid gjennom historien har levd i de siste tider, som vi også gjør i dag. I den forstand at jeg kommer ikke til å leve om 50 år, sannsynligvis ikke i hvert fall, på nettopp plassert litt over 50, så jeg lever i hvert fall i de siste tider.

– Hvis du er kristen og tror at du ikke lever i de siste tider, eller ikke tenker og ikke ber om at Jesus skal komme og gjøre alt nytt, og det ikke er en stor del av, så er det slik: hva er det du tror på da? Hva er det du tror på? Det er, endetidsforventning er ikke spekulasjon. Det er en,

– En utfordring til deg.

WILLIAM En utfordring og et kall til å ha Jesus seier over det onde for øynene hver dag, og vite at dette er den virkelige enden på hele historien. På mitt liv, på vårt fellesskapsliv, på hele verdens liv. Og når jeg vet at det er enden på historien, så er det, så er det likende, helt likegyldig om det er om tusen år, om fem tusen år, eller om det er i morgen. Det er ikke poeng i det hele tatt. Poeng er at dette er enden på visa, og det, husk på det nå!

– Jeg tror vi setter punkt om det her, William. Vi kan ikke …

-PEDER Kolon setter vi der.

– Ja, kolon. For nå skal vi snakke videre om …

WILLIAM Provoserte jeg det, Tore Hjalmar?

– Nei, jeg synes bare at det var kommet til et sånt crescendo, så vi kan ikke fortsette på en lavere …

WILLIAM Nei, jeg skjønner.

– Det punktet med kolonet må settes. Men i neste episode så fortsetter vi å snakke om didache i skriftets samtid, og den samtida som kristne levde i. Og det er det som kommer til å være modellen fremover, at vi snakker om skrift i første episode, og så at vi da setter inn en kontekst i andre episode. Så vi håper du blir med oss videre på reiser. Dette her gleder vi oss til, og vi tror det skal bli spennende for den som vil høre på. Velkommen tilbake!

Du kan også abonnere på podkasten i appen, og du må gjerne anbefale den til andre, viss du kjenner nokon som du tror kan ha gled av den. Vi høyres igjen. Takk for i dag.

Lanserer ny podkast om bøkene du ikke har lest: – Skatter som kan velsigne oss