Pop eller barokk

Avstanden kan virke stor mellom to av Skandinavias mest kjente pinseledere, Egil Svartdahl og Peter Halldorf. Men denne ettermiddagen rundt et kafébord på Hedmarktoppen er det kort mellom latterkulene.

For 30 år siden var de unge fremadstormende ungdomspastorer. De kjente hverandre og drømte begge om å prege sin bevegelse. I dag gjør de det, på to vidt forskjellige måter.

For mens Egil Svartdahl er på tv og kommuniserer til det norske folk gjennom populærkulturen, øser Peter Halldorf fra røttene og inspirerer søkende gjennom sine bøker og på retreatsenteret Bjärka Säby.

Mens Svartdahl gjerne tar i bruk popmusikk og mener gudstjenesten skal kommunisere med kirkefremmede, ønsker Haldorf at gudstjenesten skal bygges etter klassisk liturgisk mønster og rette seg mot de døpte.

Rundt kafébordet denne ettermiddagen sitter også nåværende pastor for Norges største frikirke Filadelfiakirken Oslo, Andreas Hegertun.

Pinsevenner = popmusikk

– Noen vil si at kirken bør ha et gudstjenesteuttrykk som hele tiden kommuniserer med sin samtid. Vil dere si det i Filadelfiakirken?

– Ja, det er vår oppgave, sier Andreas Hegertun og Egil Svartdahl unisont.

– Vi skal være i tiden og gjenspeile tiden. Når vi snakker om pinsevennenes musikktradisjon er det popmusikk. Så vet vi at popmusikk bare varer noen få år. Da er det noen som går over til 30 år gamle evergreens, sier Egil Svartdahl med et smil.

– Som pinsevenner må vi være stolt denne tradisjonen. Men vi må være klar over den sårbarhet, skjørhet og fare som ligger i den. Det er skummelt også, fordi vi kan ende opp med å speile tiden og bare det, sier Svartdahl.

For Peter Halldorf utarter gudstjenesten seg ganske annerledes enn i Filadelfiakirken. Hver søndag morgen klokka halv ni feirer Haldorf gudstjeneste ved den økumeniske kommuniteten Bjärka Säby. Bygningen er et 1700-talls slott i barokkstil.

– Kan du beskrive denne gudstjenesten?

– Har du vært på en katolsk messe? spør Haldorf.

– Ja.

– Slik er vår messe, svarer Haldorf, og forklarer:

– Vår liturgi er bygget på allmenn kirketradisjon, men den er ikke statisk. Den er preget av de som utfører den. Liturgien er en klesdrakt, Guds klesdrakt og Gudsfolkets klesdrakt. Det er menigheten som gir farge og innhold til gudstjenesten, sier Haldorf.

Kamelhår og honning

– Filosofien til Haldorf skiller seg fra pinsevenner flest. Hvor passer da den hvitskjeggede, svartkledde Peter Halldorf inn i bildet?

– Jeg ser på Peter som en profet. Han er som Johannes Døperen i ørkenen. Gud reiser opp noen som ikke bare skal bekrefte og justere det bestående, men som må ut fordi avsporingen har vært stor, eller noen trenger nettopp dette. Det betyr ikke at alle skal kle seg i kamelhår og spise gresshopper og vill honning. Men vi trenger de som snakker til oss fra et annet sted, som har denne profetiske tjenesten. Derfor lytter jeg med veldig stor glede til Peter. Han har opprettet et retreatsted som jeg kan reise til. Jeg har til og med vært i kloster en periode, og drukket av kildene der, men jeg flytter ikke dit. Kallet og tjenesten min er blant annet på tv. Jeg prøver å nå de menneskene som bare gjenkjenner dette på sitt språk.

Profetens karisma

– Kirken har alltid, og bør alltid uttrykke et stort mangfold. Sammen med alle de hellige skal vi se bredden og lengden, høyden og dybden av Guds kjærlighet. Jeg oppfatter frikirkebevegelsen som et uttrykk for profetens karisma i kirkens historie. Altså, bevegelser som oppstår med en profetisk tiltale, og som vekker oss for noe som har vært forsømt. Det som blir problematisk er når vi også skal bygge en kirke på det som er profetens karisma. Det er nettopp dette som har skjedd i tiden etter reformasjonen. Derfor behøver vi å bygge på et bredere kirkesyn. Vi kan ikke bare bygge kirken på én nådegave, på én karisma, sier Haldorf.

De døptes samling

Haldorf trekker et tydelig skille mellom søndagens gudstjeneste, som han mener er for de døpte, og andre møter i menigheten.

– Menigheten må ha mange ulike uttrykk. Det kan være bibelstudium, foredrag, konserter og arrangementer som kommuniserer med søkende. Men når vi snakker om hovedgudstjenesten på søndagen, på Herrens dag, da mener vi på Bjärka Säby de døptes gudstjeneste. Den er ikke lukket eller sekterisk, døren er åpen for alle, men gudstjenesten definerer på en spesiell måte kirkens idenitet, sier Haldorf.

Han mener hver lokal kirke bør ha respekt for den gudstjenestetradisjon man står i.

– Det fins en trygghet i gjenkjennelsen av det gudstjenestemønsteret kirken alltid har brukt, sier pastoren.

Å reflektere over liturgien og fornye den er viktig, men ikke det aller viktigste.

– Det viktigste er først og fremst den indre holdning vi møter gudstjenesten med, sier Haldorf.

Advarer mot kopi

Selv om Haldorf og de andre på Bjärka Säby feirer gudstjenesten etter katolsk mønster ønsker han ikke å forsøke å tvinge denne formen på andre. Hans hjemmemenighet i Linköping, pinsemenigheten Sion, er en flergenerasjonsmenighet med et mer moderne uttrykk.

– Jeg er ikke en misjonær for en liturgisk gudstjeneste. Jeg vil ikke for et øyeblikk si at menigheten i Linköping skal feire gudstjeneste som vi gjør i Bjärka Säby. Tvert imot. Hvis noen foreslo det ville jeg ha advart mot det. Det hadde blitt helt feil. Fordi den menigheten har sin egen gudstjenestetradisjon. Men vi kan berikes av hverandre, sier Haldorf.

Motsatt perspektiv

Hegertun setter pris på en friere gudstjenesteform, men han har erfart noe positivt med en gudstjeneste som lener seg mer til liturgien. Da Filadelfia bygget om møtesalen feiret de gudstjenester sammen med Normisjons-menigheten Storsalen. Hegertun og presten i Storsalen, Vegard Husby, byttet på å lede og forkynne. Da oppdaget pinsepastoren noe.

– Jeg oppdaget at Husby var en mye bedre møteleder enn meg i den gudstjenesten som lente seg på liturgien. Jeg var vant til å måtte få opp stemningen, introdusere videoer og så videre. Han lente seg mot en liturgi som hadde en rikdom i seg selv, forklarer Hegertun.

Tross dette ønsker han ikke å snakke imot sin egen tradisjon.

– Men jeg har sans for det Peter sier, at vi kan la oss berike av liturgien når vi blir den mer bevisst.

Hegertun erkjenner likevel at det er en forskjell i synet på gudstjenesten. Dette ble spesielt synlig i samtale med en katolsk bror.

– Han sa til meg at gudstjenesten skulle være et mysterium som den på utsiden skulle forstå at han ikke forstod. En del nyere pinsemenigheter går veldig langt den andre veien og sier at de vil bygge en kirke for de som ikke er vant til å gå i kirken. Det er et motsatt perspektiv, sier Hegertun.

En test på enhet

Pinsemenigheten United i Malmö gikk fra å levere en av Skandinavias mest relevante gudstjenester for kirkefremmede, til å bli en menighet som i stadig større grad er preget av de historiske kirkene.

– Jeg kjenner Magnus (Persson, pastor, journ.anm.) godt, og har besøkt dem i Malmö. Menigheten er et interessant eksempel. Jeg tror det er godt at vi som pinsevenner og pinsebevegelse kan romme litt forskjellige uttrykk. Det behøver ikke å være truende, og det behøver ikke å skape motforestillinger. Jeg mener det snarere er en test for oss: Klarer vi å romme dette mangfoldet? På overflaten kan det betraktes som motsetninger. Jeg tror det kan berike oss, sier Haldorf.

Må ikke velge bort

Svartdahl mener det er en misforståelse at man skal måtte ta stilling for og imot ulike gudstjenesteuttrykk.

– Magnus Malm sier at vi ikke behøver å si: Jeg tilhører Pinsebevegelsen. Vi kan heller si: Pinsebevegelsen tilhører meg. Alt hører dere til, men dere hører Kristus til, sier Paulus. Jeg kan ta til meg det som fornyer og fordyper mitt liv. Det har også med respekten for den lokale kirken og gudstjenesten å gjøre. Noen har sagt: Tradisjoner er ikke repetisjon, de er livslinjer. Tradisjoner er ikke likt det som var i går, det henger sammen med det som var, og det kommer til å fortsette i morgen. Det betyr at vi ikke trenger å gjøre disse store svingene hele tiden. Personlig berikes jeg av å lytte til Peter. Jeg må ikke følge ham i alt, men jeg kan ta til meg det som gir meg næring. Det gjør livet mitt rikere og menighetene våre rikere, sier Svartdahl.

Ingen motsetninger

– Slik dere snakker nå kunne man sannsynligvis ikke ha snakket for 50 år siden. Da var skillelinjene mellom kirkesamfunnene tydeligere. Er det bra at vi har et så stort spenn i uttrykksformer i gudstjenesten og at vi applaudere så mange forskjellige måter å ha gudtjeneste på?

– Det er bra på den måten at vi kan lære av hverandre og lytte til hverandre, og alltid være åpne for de gaver Gud vil gi meg gjennom min bror og søster i andre sammenhenger. Og det gjelder uansett hvilken sammenheng. Samtidig er det viktig at hver og en finner sin sammenheng, sitt åndelige hjem, sin gudstjeneste der man lever og formes. Vi snakker ikke om å hoppe fra det ene til det andre, sier Haldorf.

– Før min tid var det en frykt i Pinsebevegelsen for andre tradisjoner. Man var redd for å miste det rene, som om kirken i verden nådde sin topp på 60-tallet. Hvis man er trygg der man står trues man ikke av andre, men lar seg berike. Vi trenger å lære av de fantastiske Hillsong-kirkene i verden. De strekker oss. Og vi kan lære av det Peter Halldorf viser oss fra en lang historisk linje. Det er ingen motsetninger i det, sier Hegertun.