Preker ikke for kirkefremmede

Det er onsdag og Torkild Masvie har tidligere på dagen lest søndagens prekentekst linje for linje på gresk, sammen med 9 av de 15 studentene ved presteseminaret for Den Lutherske Kirke i Norge, kalt AdFontes. Bit for bit har de oversatt den greske grunnteksten til norsk.

Det nitidige arbeidet tar dem tett på de eldgamle ordene som kan spores gjennom århundrene og tilbake til Jesu egen munn.

– Det er bare å komme seg til kirke.

Slik oppsummerer Masvie morgenens bibelstudium og søndagens prekentekst.

I følge ham er det nemlig ingen tvil om hva Jesu lignelse handler om. Den beskriver faren for å forspille sitt evige liv, dersom en ikke tar vare på troens flamme.

Huset «brant ned»

Betoningen av kirken og sakramentene, eller nådemidlene, er umiskjennelig luthersk, selv om mange kirkesamfunn vil peke på mye av det samme. Torkild Masvie er biskop i Den lutherske kirke i Norge, men det er ikke den lutherske kirken du kanskje tenker på.

Den lutherske kirke i Norge er navnet på et trossamfunn som ble offisielt registrert for 15 år siden, i uttalt opposisjon til Den norske kirke.

Etter å ha vært bosatt i utlandet sammenhengende i 13 år opplevde presteutdannede Torkild Masvie at han kom hjem til noe helt annet enn det han hadde forlatt.

– Det var som at huset jeg kom fra hadde brent ned, åndelig talt, sier mannen som nylig mottok Bibel- og bekjennelsesprisen for sitt arbeid med Messiaskirken og for sin formidling.

Prisen deles ut av Foreningen for bibel- og bekjennelse og består av et diplom, en blomsterbukett og et pengebeløp.

Holde utenfor

Lignelsen om de ti brudepikene har vært gjenstand for mange teologiske debatter og tolkninger. Hvem er disse unge jentene, hva skal oljen og lampene symbolisere og hvilken fest er det egentlig de fem blir utelatt fra?

Jesus fortalte ikke lignelser for massene. Tvert imot, mener Masvie, som faktisk ser på lignelsene som et kodespråk for å holde dem som er utenfor, utenfor.

– Han taler til dem som er innafor. Men problemet i dag er at det som skulle bli et opplagt bilde for de kristne, av Kristus som brudgom og menigheten som bruden, er ikke lenger er så forståelig, sier Masvie.

For ham er teksten fryktelig alvorlig. Den er rettet til troende mennesker, mener han. Slik flammen lever av oljen som er i lampen, slik er troen også ferskvare.

– Jesu gjenkomst drøyer. Da er det slik at noen lever som at han ikke kommer tilbake, mens andre lever som at han kommer. Den siste gruppen tar sine grep for at troens liv skal kunne leve. Om deres kropp så legges i graven, så vil troens liv være der når de våkner.

Hele landet

I dag er Den lutherske kirke i Norge fortsatt bare en lilleputt sammenlignet med Den norske kirke. Men foruten Messiaskirken i Oslo har den menigheter og gudstjenester i Ålesund, Trondheim, Narvik, Svolvær, Lebesby og Kautokeino, i tillegg til gudstjenester i en rekke kapell ulike steder i Finnmark.

I tillegg publiseres prekener på Youtube, og får noen visninger der.

Det var viktig for Masvie at det ferske trossamfunnet fort fikk menigheter over hele landet.

Det stod om troen for barn og barnebarn. Så alvorlig leser han situasjonen for moderkirken.

– Den norske kirke forlot arven den har hatt og presset ut prester og teologi som jeg har identifisert meg med.

Orket ikke

Han skjønte snart at dersom han kom hjem og søkte jobb i en kirke så var det bare et tidsspørsmål før lokalavisen kom bankende på døra for å stille ham til veggs i stridsspørsmål.

– Jeg orket ikke tanken på at mine barn skulle måtte håndtere dette samtidig som de forsøkte å etablere seg i et land de aldri hadde bodd i.

Da ble det rett og slett mer håndterbart å starte en menighet i Oslo. Mens urban menighetsplanting av noen forbindes med hipstere med høy lyd og god kaffe, var det aldri noen tvil for Masvie:

Det måtte bli et tradisjonelt, norsk, luthersk kirkesamfunn. Alt fra stola til liturgi er hentet fra norsk kirkelighet, selv om nyere liturgireformer i Den norske kirke ikke har skvulpet over i Den norske lutherske menighet.

– Vi er hverken høy- eller lavkirkelig. Vi er bare kirkelig.

Ikke duk og dekket bord

Selv om menigheten Messiaskirken og Den lutherske kirke i Norge er små så har man altså et eget seminar for utdannelse av prester. Det er dem Masvie har tilbragt morgenen sammen med.

Det femårige presteseminaret er et supplement til teologisk utdannelse ved Fjellhaug internasjonale høgskole i Oslo. Fjerdeåret tilbringes i USA.

Ved endt utdannelse kan studentene bli prest i ulike kirkesamfunn, også Den norske kirke, dersom man tar praktikum og det godkjennes av rette instans.

– Men de fleste blir nok enten prester hos oss eller i DELK, sier Masvie, og forklarer:

– Noe av de viktigste prestestudenter lærer hos oss er at man ikke kommer til duk og dekket bord. Man må lære seg å drifte en menighet med frivillighet, givertjeneste og slikt. Det er vesentlig annerledes enn i Den norske kirke, for eksempel.

Autentisk møte

Messiaskirken pleide å samles i Staffeldtsgate i sentrum av Oslo. Da var det en del kirkefremmede som kom innom, husker Masvie. Nå samles de på Ulsrud, i Adventkirkens lokaler. Da skjer det sjeldnere, og gjerne med folk som har hørt og sett gudstjenester på Youtube.

Uansett, Messiaskirkens gudstjeneste er ikke rettet mot kirkefremmede. Den er for menigheten. Men det er ingen svakhet, selv når det kommer mennesker på besøk, tror biskopen.

Han mener de kommer for å se et autentisk møte mellom de kristne og deres Gud.

– Det har vist seg at det er få ting som er mer tiltrekkende for de som ikke er en del av det, enn at vi har en gudstjeneste som ikke er beregnet på dem, sier biskopen.