Prest og seksbarnsfar tar kraftig teknologioppgjør: – Noe er på linje med narkotika

Etter snaut halvannen times kjøretur fra Oslo retning Sverige, gjennom en humpete grusvei kommer jeg til et velfrisert småbruk i Skjeberg i Østfold.

Solen blender, men mot meg kommer en mann kledd i svart fra topp til tå

Det er Johannes Solberg (44), som nylig ble ordinert til prest i Den ortodokse kirke.

Vi hilser, finner ut av vi har deler av oppveksten samme sted og rusler en tur på bruket.

Solberg vokste opp som sønn av en prest i folkekirken, forteller han.

Nå er han selv blitt prest – i den ortodokse kirke.

Foreldrene har på sin side blitt katolikker.

Solberg er skogsarbeider, bonde og birøkter, har doktorgrad i teologi, er tidligere prest i Den nordisk-katolske kirke og har drevet eget taxiselskap.

Ikke minst er han seksbarnsfar, med barn fra 3 til 23 år.

Fikk tre til

Først hadde han og kona Ingrid tre barn. Da de ble ortodokse og den yngste var ti år, fikk de ett barn til. Senere kom enda to barn.

I høst er han aktuell med boken «Teknologi – velsignelse eller forbannelse?»

Mens Solberg tygger på egendyrkede vindruer, forteller han om starten på livet.

Han vil gjerne at også jeg skal forsyne meg, men jeg forklarer at jeg faster denne dagen.

Det oppgløder presten som dermed legger ut i en lengre monolog om fasting i ortodoks tradisjon.

Han ble født i Nordfjordeid der faren var emissær.

Da han var fire flyttet familien til Våler utenfor Moss, og faren begynte på teologistudier.

Noen år senere ble far Per Christian ordinert prest og familien flyttet til Løken, sør i Akershus.

Smertefullt

Den idylliske tilværelsen på prestgården i bygda bar imidlertid med seg en dyp smerte:

Johannes åtte år yngre bror ble født med en hjertefeil, og foreldrene bekymret seg mye.

Broren var inn og ut av sykehus.

Samtidig var familien engasjert i konservative bevegelser innenfor Den norske kirke, og Johannes fikk ta del i tidebønner og mer inngående liturgier enn det som vanlig var.

Da han var 16 døde broren.

Den vordende presten beskriver det som en skjellsettende og brutal opplevelse.

– Vi hadde et veldig spesielt forhold. Han var mitt eneste søsken. Jeg var utrolig glad i ham, medgir han.

Tapet av lillebroren har preget ham mer eller mindre bevisst hele livet, tror Johannes Solberg.

Begynte på internatskole

Noen måneder etter dødsfallet flyttet Solberg til den kristne internatskolen Kvitsund i Telemark som eies av Norsk Luthersk Misjonssamband.

Deretter flyttet foreldrene til Spania der faren ble prest i Sjømannskirken.

I ettertid har han forstått at foreldrene var skeptiske til at han skulle bo alene i den spesielle tiden etter brorens død.

Men på Kvitsund ble han tatt godt vare på.

– Det var veldig mange omsorgsfulle lærere der.

Omtrent fra han begynte på Kvitsund, hadde Solberg en sterk dragning mot å bli katolikk.

Det var noe som trigget ham ved romerkirken.

På Kvitsund fikk han særlig god kontakt med én lærer. De ba tidebønner sammen, det var gjerne tre-fire stykker med på dette.

– Det var litt betent og litt vel høykirkelig i NLM-sammenheng, smiler Solberg.

Samtidig var det kultur for å diskutere, lese og drøfte tro og teologi.

Solberg var i vennlig opposisjon til lavkirkelig lutherdom og forsøkte etter beste evne å forsvare Den katolske kirke i møte med klassekamerater.

Han meldte seg ut som medlem av folkekirken i tiden da «Siri Sunde-saken» herjet kirkesamfunnet.

Samtidig var han tilfreds i Den norske kirke der i bygda, Kviteseid.

Ikke fornøyd med folkekirken

Det skulle forandre seg da han kom til Oslo.

På Kvitsund hadde han møtt og forelsket seg i Ingrid, og de giftet seg kort tid etter gymnaset.

Men de var ikke enige om hvilket kirkesamfunn de skulle tilhøre.

For henne var det ikke et alternativ å «gå til Rom».

– Dermed ble det uaktuelt for meg også, forklarer Solberg.

Etter en del ulike forsøk, deriblant en ortodoks menighet, ble det unge ekteparet en del av «gammelkatolikkene», Den nordisk-katolske kirken, som var i ferd med å gro fram.

Solberg begynte på teologistudier, Ingrid på fysioterapi.

De ville høre til i en kirke som hadde historiske røtter så langt tilbake som mulig – helst med apostolisk suksesjon; at biskopene i kirkesamfunnet kan spores uavbrutt tilbake til apostlene.

– Vi ble jo med der i den tro og overbevisning om at vi var i enhet med en av de historiske kirkene. Det var nok mange som trodde det, reflekterer Solberg.

Ble prest

Han tok en mastergrad i teologi ved Menighetsfakultetet på snaue tre år og ble innsatt som prest i kirkesamfunnet i 2003.

Etter etableringen av menighet i Fredrikstad og kjøp av kirkebygg, fikk ekteparet kallet for å flytte til Trondheim og begynne menighet der. I disse årene drev han også taxiselskap med fem ansatte, jobbet nattevakter og som lærer.

Ingrid fødte tre barn.

Johannes Solberg begynte også ganske snart på en doktorgradsavhandling som ble ferdig for noen få år siden.

Som prest hos gammelkatolikkene fortsatte han å grave i spørsmål knyttet til liturgi, historiske røtter og kontinuitet.

Gikk en annen vei

Etter 15 år i kirkesamfunnet var det slutt.

Det ble for pompøst for ham. Et lite kirkesamfunn i Norge med drøyt 100 medlemmer som skulle «forene øst og vest» hadde han ikke lenger tro på.

I en del år hadde han og Ingrid forstått at de lengtet etter enda mer kontinuitet og nærhet til apostlenes kirke og liturgi. Det vokste fram en urolighet om hva kristen enhet betyr.

Prosessen skjøt fart da Solberg fikk og leste boken Lykke – Klostervisdom for et godt liv.

Den er skrevet av den katolske benediktinermunken Christopher Jamison.

Munken mente kristne måtte være mer stille.

Budskapet talte til ekteparet.

Startet ny rutine

Kort tid etter begynte de en rutine der de satte seg ned med et lys og et ikon.

Så ba de kveldsbønn og var stille i en halvtime.

Etter en stund med denne praksisen ringte en venn av Solberg og spurte om de kunne ta imot noen ortodokse munker som trengte overnatting.

Noen dager senere kom fire munker kjørende og fikk som lovet husly for en natt.

Den påfølgende dagen skulle munkene dra videre.

Men den ene strittet imot.

«Min åndelige veileder sier at jeg skal bli», forklarte han.

Familien Solberg hadde ikke noe imot at munken skulle fortsette å bo der, og de tre andre munke kjørte videre.

Dagene kom og gikk. Munken ble værende.

Bygging og drikking

Johannes Solberg og munken bestemte seg for å bygge et kapell i hagen på dagtid.

På kveldene drakk de rødvin og pratet.

Det var en av disse kveldene han ble omvendt til ortodoksien, mener Solberg.

– Vi satt og så på en gresk-ortodoks prest som forklarte en eller annen nyanse.

Plutselig sovnet han på skulderen til munken.

Han sov der i mange timer.

Da han våknet, var munken like våken.

«Oi, sitter du her ennå?» spurte han.

«Ja, ja. Jeg passer på deg», svarte munken.

– Guds åpenbaring til hjertet

Munken var som sendt for å ta imot ham, opplevde Solberg.

Han sovnet inn i sitt nye åndelige hjem.

Jeg, altså journalisten, må innrømme at jeg ikke skjønner denne omvendelsen helt. Den er ganske ukjent når en er vant til å høre evangelisk-kristne vitnesbyrd.

– Vi ortodokse er ikke så opptatt av det fornuftsmessige. Det er mer Guds åpenbaring til den enkeltes hjerte som er viktig. I dette tilfellet var det en god relasjon også, forklarer Solberg.

Selv etter denne åpenbaringen skulle det ta ennå noen måneder før Solberg var helt klar.

Ingrid fulgte med, og det var viktig for dem begge at det var hennes eget valg.

Samtidig var det flere enn familien Solberg som forlot Den nordisk-katolske kirken.

Det gikk hardt utover det lille kirkesamfunnet, og for Solberg selv var det vemodig.

Han hadde vært med på å bygge opp to menigheter og brukt mye tid og krefter der.

Og han hadde fortalt mange mennesker at denne kirken var svaret på deres lengsler.

– Men det var ikke det. Gammelkatolisismen er en blindvei. Den fører ikke til større enhet.

Uforfalsket tro

Det var som om de kommet til et T-kryss. Til den ene siden var Den katolske kirken, som var uaktuell for Ingrid og etter hvert også Johannes.

– Det har skjedd mange endringer i Den katolske kirken som ble helt umulige å forsone seg med. På denne tiden var jeg spesielt opptatt av endringene som kom i kjølvannet av 2. Vatikankonsil på 60-tallet, hvor mange gamle tradisjoner ble kastet ut, sier Solberg.

De opplevde at de etter å ha vandret gjennom en lang tåkedal, plutselig fikk åpenbart det neste veivalget.

– Vi ville leve i den bevarte troen, den som ble overgitt til apostlene. Helt uforfalsket, sier han.

– Har ortodoksien bevart denne overleverte kristendommen?

– Ja, den har det. Selvfølgelig er noen ting lagt til; det er jo tekster knyttet til feiringen av helgener, trosbekjennelsen ble formulert i nåværende form først i 381 e.Kr., f.eks. Men dette er jo et vern omkring det essensielle, mener Solberg.

– Vår tradisjon er levende og innehar alltid essensen av den liturgien apostlene feiret. Men alle som har litt kjennskap til ortodokse, vet at ortodokse er ekstremt konservative. Hvis noe vurderes endret blir folk helt i harnisk.

Lammene vet hvem moren er

Solberg tror mange har inntrykk av at Den ortodokse kirken er veldig sammensatt og kan være preget av etniske konflikter.

Men Kirken er som en mor, mener han og peker mot sauene som breker rett utenfor stuevinduet.

– Lammene vet hvem som er moren deres. Slik er det også for oss.

Han sammenligner også den ortodokse troen med trening.

Når en går på treningssenter, kan en ikke fokusere på utrente eller de som gjør øvelsene feil og tenke at en må finne et annet senter.

– Ortodoksien handler mye om å jobbe på sin frelse. Så du må prøve å konsentrere deg om det, og ikke bli så distrahert av alle andre.

Havnet nederst

Etter mange år som prest og leder, fant Johannes Solberg seg plassert nederst på rangstigen.

Han var først bare en besøkende i Den ortodokse kirken, før han etter hvert ble tatt opp som katekumen, eller lærling.

I 2016 flyttet de tilbake til gården i Skjeberg.

Der møtte de en serbisk prest som ønsket å bygge menighet.

Solberg begynte å samarbeide med ham, og i de snaue åtte årene har gården blitt flittig brukt.

Bryggerhuset er blitt bønnehus, men gudstjenestene i menigheten holdes som oftest i et bedehus de leier i bygda.

Men de er i gang med å bygge en kirke på Solberg-familiens tomt.

Ble prest på ny

Annenhver uke har de gudstjeneste, og Solberg er fra og med juli 2024 menighetens prest.

«Guds Moders Hensovnelse menighet» klinger kirkens navn. Den er en del av det Serbiske Patriarkatet, i det Skandinaviske bispedømmet.

Solberg forteller at det er omtrent 2.000 ortodokse i distriktet, og 130 medlemmer i menigheten.

10–15 av disse er norske, omtrent halvparten er serbere.

Han forklarer at et vanlig oppmøte er 40–50 individer. Til høytider og helligdager er antallet omtrent doblet.

Unge menn søker kirken

Stadig får han henvendelser fra unge mennesker som vil bli ortodokse. Særlig unge menn, forteller han.

I slutten av september vil han være med på å døpe fem unge menn et annet sted i Norge, i en menighet med 15 etnisk norske katekumener.

– Det er noe merkelig på gang. Jeg tror det er ungdommers siste opprør; i et samfunn hvor de kan gjøre alt, er det opprørsk å legge seg under kirkens autoritet, og slutte seg til Kristus.

Han tar imot en god del av disse menneskene på gården.

Og han har en liten flokk han følger opp, i tillegg til familien.

Nesten selvberget

Det er skogsarbeider, eller linjerydder, han jobber mest som. Åtte-ni timer om dagen, med unntak av helligdager.

– Og dem er det en del av, ler han.

I tillegg bruker han mye tid på gårdsarbeid.

Solberg anslår at de er 70–80 prosent selvforsynt på gården.

Foreldrene bidrar i kjøkkenhagen, med sauene og biene.

Ingrid har vært mye hjemme, men er for tiden i et jobbengasjement.

– Ingrid er hjertet i hjemmet. Når man har så mange barn og driver gården, er det veldig fint å ha henne hjemme, erkjenner presten.

Takknemlig for å slippe unna

Alle barna har en bevisst, ortodoks tro, forteller familiefaren, som i møte med dem har blitt i styrket i sitt siste bokprosjekt.

Kvelden før intervjuet takket den åtte år gamle datteren for at hun ikke hadde fått mobiltelefon ennå.

Da Solberg spurte hvorfor, svarte hun at hun var takknemlig for å «slippe å kaste bort livet» på skjermen.

– Hvis du vil at barnet din skal miste barndommen sin, så gi det en mobiltelefon, sier Solberg, med intensjon om å provosere.

Det er gjennom Ortodoks forlag, som han driver, at han i november kommer ut med boken «Teknologi – velsignelse eller forbannelse?»

Der forsøker Solberg å trekke opp noen grenser for teknologiens innvirkning på barn og samfunn, blant annet knyttet til bruk av sosiale medier og kunstig intelligens.

Bekymret

Han er bekymret for hvordan barn blir påvirket av teknologi, hvordan både barn og voksne blir avhengige av distraksjoner.

– Det er åpenbart en del ting som er på linje med narkotiske stoffer. Hvorfor gjør ikke kirker noe med det? Jeg tror dette må fram i forkynnelsen, sier Solberg.

I boken har han en punktvis veiledning for å komme ut av ulike former for digital avhengighet.

Og det er dette han dypest sett vil til formidle: det er forskjell på teknologi. Noe er til velsignelse. Men slett ikke alt.

– Man kan forsvare å smi et plogjern uten å forsvare smiing av torturredskaper. På samme måte må vi øve oss i å skjelne mellom god og dårlig teknologi.

Enda viktigere for presten, er dette:

– Gud har kommet nær oss. Noen ganger må vi bli stille for å bli var ham. Distraksjoner er dypest sett djevelens verk, for de tar oss bort fra Gud.