Presteduo har jobbet hele livet i Den norske kirke. I påsken ble de katolikker

Helge Unneland (72) og Sverre Langeland (63) har jobbet hele sine voksne liv som prester i Den norske kirke. Men nå er det slutt. Natt til påskedag ble de tatt opp i St. Paul menighet i Den katolske kirke.

– En fantastisk opplevelse, sier Unneland om gudstjenesten hvor til sammen ni personer ble tatt opp i det katolske fellesskapet.

– Påskegleden ble ekstra glederik i år, sier Langeland.

To unge og to eldre

De siste årene er det blitt færre og færre såkalte kvinneprestmotstandere igjen blant prestene i Den norske kirke. I 2020 sa Bispemøtet rett ut det ikke lenger skal rekrutteres prester som reserverer seg mot nattverdsfellesskap med kvinnelige kollegaer.

Kvinneprestmotstander fikk ikke prestejobb

Etter dette gikk to unge prester, Mikael Bruun og Benjamin Bjørnsen Anda, over til Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK). Denne påsken forsvant også to av den eldre garde ut av Den norske kirke.

For noen tiår siden var kvinneprestmotstandere en forholdsvis stor gruppering innenfor Den norske kirkes presteskap. Kirken hadde egne kjøreregler for å avverge konflikter og beskytte overbevisningene.

Helt til for noen få år siden har det vært mulig for prester med et slikt syn å få seg jobb i folkekirken. Sverre Langeland og Helge Unneland opplever at det ikke lenger er plass til dem i Den norske kirke.

– Ble umulig

De har vært katolikker i fire dager når Dagen møter dem i St. Paul katolske kirke i Bergen sentrum.

– De siste tiårene har Den norske kirke blitt en arena for gjennomføring av politiske kampsaker. Den er blitt sekularisert. Det hellige presteembetet har blitt en «jobb», oppdraget om å gjøre disipler er avløst av «drop- in dåp». Jeg er glad i Den norske kirke og bærer i meg en sorg over tapet, men det ble umulig å være en del av dette, sier Langeland.

Han ble ordinert i 1988 og har vært prest i Narvik, i Meland og de siste 14 årene i Sandvikskirken i Bergen.

Vurderte exit i 2006

Langeland forteller at han i 2006 vurderte å gå ut av prestetjenesten. Det skjedde da Lærenemnda i Den norske kirke delte seg i synet på homofilt samliv og uttalte at saken ikke var kirkesplittende.

Året etter oppsto fellesskapet Carissimi som et forsøk på å få aksept for et livsrom hvor de var plass til tradisjonell tro og lære innenfor rammene av det som fortsatt var en statskirke. Langeland ble en sentral aktør i dette forsøket og sier han opplevde det som et kall – «for kirkens skyld».

– Gikk på helsen løs

Høsten 2020 vedtok biskopene i Den norske kirke at det ikke er rom for prester som reserverer seg mot å lede nattverd med kvinnelige kollegaer.

– Det gikk på helsen løs. Jeg kom til at jeg ikke hadde helse til å ende min prestetjeneste som et arbeidsmiljøproblem, sier han i dag.

– På hvilken måte gikk det på helsen løs?

– Jeg ble veldig berørt av å se på hvordan disse to unge prestene Bruun og Anda nærmest ble mobbet ut av sine stillinger. Jeg hadde jo selv vært med på å lede dem inn i prestetjeneste i denne kirken. Til tider gikk det på nattesøvnen løs, svarer Langeland.

Slik havnet brevet til Benjamin Anda hos en forening han ikke er med i

Tror det kan være flere

Sammen med Unneland har han vært omtalt som den siste gjenværende i sitt slag, i hvert fall i Bjørgvin bispedømme. De tviler på at en slik framstilling kan være helt riktig.

De fleste prester i Den norske kirke har ikke regelmessig gudstjenestefellesskap med kollegaer, og Langeland mener de kan ha meningsfeller som jobber i det stille og som ikke gjør nevneverdig ut av sitt syn i denne saken.

– Det er jo ikke slik at det spretter opp kvinnelige prester rundt omkring som vil lede nattverd sammen med en mannlig kollega, sier Langeland.

Ble tilbudt vikariat

Begge forteller at de stort sett har fått leve i fred med sitt syn i menigheter og kollegafellesskap og blitt respektert for det.

– En kvinnelig prost spurte for ikke så lenge siden om jeg ville ha et halvårsvikariat i prostiet hennes. Hun snakket forresten vel om deg også, sier Helge Unneland henvendt til kameraten.

– Jeg har aldri kalt meg selv kvinneprestmotstander Jeg er tilhenger av kirkens tradisjonelle lære om kirkens embete og kjønn og har ikke sett gyldige teologiske argumenter for å endre denne, sier Langeland.

– Har dere forståelse for at kvinner kan oppleve synet deres og praksisen deres som diskriminerende?

– På et følelsesmessig plan har jeg ingen problemer med å forstå det. Men i en kirke med prestemangel er det er underlig at ledelsen i Den norske kirke vektlegger krenkelsesopplevelsen sterkere enn menighetenes behov for prester, resonnerer Langeland.

– Da har man god råd, sier Unneland.

– Jeg har hatt samtaler med kvinnelige prester, og på mange måter deler vi en smerte over at kirken splittes på grunn av dette, supplerer eks-kollegaen.

Kjempet sammen

Sverre Langeland sier han har fulgt kirkens ordninger og forsøkt å behandle alle med respekt. Han avviser å ha ført noen kamp mot kvinnelige prester.

– Men jeg har holdt biskopene som kaller og ordinerer ansvarlige. Helge og jeg har kjempet i Den norske kirke sammen og har hatt en parallell prosess ut av Den norske kirke og inn i Den romersk-katolske kirke, forklarer Langeland.

For rundt 25 år siden var det flere i deres miljø i daværende Kirkelig Fornyelse som brøt opp fra Den norske kirke og konverterte til katolske kirker.

– Hvorfor ble dere ikke med i konverteringsbølgen den gang?

– Jeg ønsket å ta ordinasjonsløftet til Gud og kirken på alvor. Ansvaret for å betjene menigheten og for å forsørge familien har også ligget på meg. Prestetjenesten har vært meningsfull, og vanskelig å legge fra seg, sier Langeland og nevner i fleng gledesstundene som prest i folkekirken:

– Gudstjenester med barnas smittende begeistring, tett på konfirmanter i en spennende og krevende ungdomstid, dåpens og vigselens hellige øyeblikk, nærvær hos sørgende med mulighet for å bringe evangeliets lys, velsignede sangstunder på sykehjemmet.

Og ikke minst: Mennesker han er blitt knyttet sammen med i tro og vennskap.

– Det største har vært å få lede mennesker noen skritt på troens vei. Alt dette har bidratt til å holde meg i tjenesten, selv om det var på overtid.

En av mange dråper

Langeland sier han i over 30 år har hatt et problematisk forhold til Den norske kirke. Han opplever likevel at lederskapet de siste årene «har omdefinert teologisk uenighet til et spørsmål om arbeidsmiljø.»

– Men dette var bare én av mange dråper som fikk begeret til å renne over. Vranglærende ekteskapsliturgi, villedende uttalelser fra biskopene, for eksempel i abortspørsmålet, krampaktige forsøk på å holde medlemstallet oppe ved drop-in dåp og så videre, gjorde det mer og mer krevende å representere denne kirken.

– Noen vil si at Den norske kirke var god å ha så lenge dere trengte en arbeidsgiver og at prisen for å konvertere ikke er så høy nå som dere er blitt pensjonister?

– Jeg har aldri giddet å forholde meg til folkesnakk. Min forpliktelse har vært til Gud, min familie og min kirke, i den rekkefølgen. Men det er nå ikke så lukrativt å være AFP-pensjonist, om noen skulle tro det.

Maria, avlat og skjærsild

De står begge i en tradisjon som på mange måter minner om den katolske. Terskelen inn til et nytt fellesskap er derfor ikke så høy, og innvendingene mot katolske spesialiteter som avlat, skjærsild og mariadyrkelse har bleknet.

Den store forskjellen er størrelsen og mangfoldet. De kommer til en menighet med 19.000 medlemmer, mange av dem med bakgrunn fra andre land og kulturer. Det preger også gudstjenestelivet og uttrykket i de ulike messene.

Vigilien, påskenattsmessen hvor de sammen med sine koner ble tatt inn i Den katolske kirkes fellesskap, omtaler de som en fantastisk opplevelse.

– Var det innlysende at dere skulle bli katolikker?

– I Den katolske kirke er ekteskapet, dåpen, konfirmasjonen, skriftemålet, nattverden, embetet og sykesalvingen sakramenter. Man skalter og valter ikke med det hellige og lar ikke politiske trender styre, slik vi ser mange eksempler på i protestantiske kirker. Nå gleder jeg meg over å kunne gå til messe og vite at ikke en eller annen kreativ sjel har endret liturgien, eller byttet ut brød og vin med noe som mer matcher et eller annet praktisk formål, svarer Langeland.

– Jeg har gått til gudstjeneste regelmessig i denne kirken siden august i fjor. Ikke en eneste søndag har jeg hørt en preken som jeg ikke kunne holdt selv. Forkynnelsen er dypt evangelisk, sier Unneland.

Blir de katolske prester?

Han peker på bokhyllen med katolske salmebøker.

– Det er like mange Luther-salmer der som i Den norske kirkes salmebok, påpeker den tidligere sognepresten i Odda, på Lista og Sund på Sotra.

Presten er den siste av sitt slag i Bjørgvin. No melder han seg ut av Den norske kyrkja

Noen ny prestetjeneste ser de to kirkelige veteranene ikke for seg. Selv med deres skolerte bakgrunn ville det ta flere år før de kunne tas opp som katolske prester.

– Jeg ville nok vært forfremmet til herligheten før jeg var ferdig med utdanningen, sier bergenseren Helge Unneland og humrer i det grånende skjegget.

Fikk nye navn

Da de natt til påskedag ble konfirmert eller fermet, fikk de i tråd med katolsk skikk også et såkalt fermingsnavn. Unneland heter nå Helge Laurentius. Han kaller seg opp etter en munk som gjorde kjøkkentjeneste i et stort kloster.

– Det passer godt for meg, sier han og siterer en Mathias Orheim-slager: «Eg har ei tjeneste stor for Gud frå dag til dag i det stille, der kvardagskleda vert høytidsskrud og livsens småting så gilde.»

Sverre Johannes Langeland har tatt fermingsnavnet etter disippelen Jesus elsket.

– Johanneisk teologi fascinerer meg. Det er som han synger fram budskapet om den himmelske gudstjeneste, sier den sangglade sørlendingen.

– Mindre attraktiv

De nyslåtte katolikkene forlater en kirke som år for år mister nominell oppslutning i folket. Andelen nordmenn som er medlemmer i Den norske kirke er snart nede i 60 prosent. For bare åtte år siden var tallet 72. Langeland tror utviklingen vil eskalere.

– Jo mer man vanner ut innholdet for å tekkes folkemeningen i et stadig mindre kristent folk, jo mindre attraktiv blir den som kirke. Jeg har ingen tro på at Åpen folkekirke, som sitter med den politiske makten, er i stand til å bringe åndelig kveik. På lang sikt kan kanskje krisen åpne for livskraftige vekster i ruinene, sier han.