Professor mener kirken forvandlet Norge: – Kristne innførte hjelp til de svake

På et kontor i en av de ærverdige universitetsbygningene langs Karl Johans gate i hovedstaden, står Jørn Øyrehagen Sunde og kikker rundt seg.

– Det å fortie religionens rolle, er omtrent som å fortie økonomiens rolle, sier han.

Han er professor i rettshistorie ved Universitetet i Oslo. I forelesningene hans ved juridisk fakultet, snakker han ofte om religionens rolle i historien. Det er han klar over at ikke alle kollegaene gjør like mye av.

– Religion har absolutt tidvis vært brukt til noe negativt, men det har ingen ting med religion i seg selv å gjøre. Det handler om mennesker som har anvendt den i spesielle interesser for å oppnå ting.

Veggene på kontoret hans er fylt til randen av tjukke bøker.

Øyrehagen Sunde vandrer rundt med hånden på haken. Han leter etter en bok.

Det viser seg å være vanskelig å finne frem, og professoren gir opp.

Istedenfor nøyer han seg med å fortelle at han også har Bibelen på kontoret. Hvor den ligger er usikkert, men han vet han har den.

Jubileenes tiår

Jubileer knyttet til kirke og nasjon står i kø i årene som kommer. I 2024 vil både kristenrettens, og dermed også kristendommens tusenårsjubileum, markeres samtidig som 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes Landslov.

I 2030 skal Slaget på Stiklestad og Norges tusen år som nasjon markeres.

Debatten om hva jubileene, spesielt 2030-markeringa, skal inneholde, er allerede godt i gang. Dagen har tidligere skrevet om Rødt-politiker Mimir Kristjánsson som påstod at regjeringen med vilje nedtonet det kristne i 2030-jubileet. Og tidligere har blant annet kirkehistoriker Eivor Oftestad kommet med innspill.

I hvilken grad kristninga og kristendommens rolle i norsk historie skal stå i fokus, er et stridsspørsmål. Er det verdiene i det norske samfunnet av i dag som skal markeres, eller er det det historiske og fortellingen knyttet til 1030?

Jubileene aktualiserer spørsmål om hva nasjonal kulturarv er og hva som har gjort Norge til en nasjon og nordmenn til nordmenn. En viktig del av svaret på noen av disse spørsmålene ligger i middelalderens norske lovgivning, mener professor og rettshistorier Jørn Øyrehagen Sunde.

Han er faglig leder for Nasjonalbibliotekets prosjekt De norske middelalderlovene, et felt han er ekspert på.

Gjorde nordmenn norske

Vår nasjonale identitet er direkte knyttet til en lov – Grunnloven av 1814. I Norge så feirer vi Grunnlovsdagen som vår nasjonaldag.

Men at vår nasjonale identitet knyttes så sterkt til en nasjonal lov, er egentlig en gammel tradisjon, ifølge Øyrehagen Sunde.

I 1274 fikk Norge sin Landslov. Kong Magnus Lagabøte «lovforbedreren» var konge, og bestemte seg for å gi hele Norge en felles lov. Denne loven fikk etterhvert stor betydning for Norges nasjonale identitet.

I 1380 fikk Danmark og Norge samme konge. Den politiske styringen ble flyttet ut av Norge og til Danmark. Det som var igjen, var at i Norge skulle man fortsatt dømmes etter norsk lov.

– Det å være norsk på 1400-tallet var å bruke Landslova, sier professoren.

Landsloven gjorde nordmenn norske.

Kristenretten og velferdsstaten

Grunnloven er i dag en bærebjelke i det norske samfunnet. Det samme kan man si om velferdsstaten. Og faktisk, skal vi tro rettshistorikeren, har også denne sin bakgrunn i en norsk middelalderlov.

– Velferdsstaten ble ikke funnet opp i middelalderen. Men at det både finnes en rent faktisk og en idehistorisk linje fra dagens velferdsstat tilbake til middelalderen, det er klart.

Denne linjen kan strekkes helt tilbake til innføringen av Kristenretten – en norsk lov som regulerte de åndelige spørsmålene.

Med innføringen av Kristenretten i 1024, ble omsorgen for de vanskeligstilte i samfunnet satt i system.

– På en måte kan du dra en linje fordi det fattigsystemet som ble innført på 1200-tallet sto ved lag helt frem til 1900, da det ble avløst av nye politiske tiltak. Selv om det var store endringer i fattigvesenet på 1700-tallet, var grunnstrukturen den samme.

Men Kristenretten bidro også til å endre holdningene i samfunnet. Og gjennom den, ble omsorgen for de fattige en del av verdigrunnlaget vårt. Et verdigrunnlag som vi ikke lenger er bevisst, ifølge professoren.

Kristnet Norge

Kristenretten var en lovbok som ble utarbeidet av Olav den Hellige sammen med biskop Grimkell og ble vedtatt på Moster i 1024.

På mange måter kan man si at det var gjennom innføringen av denne at kristendommen ble gjort til riksreligion i Norge.

– Kristenretten endret den praktiske hverdagen og vanene til folk, og den endret tankesettet deres, mener Øyrehagen Sunde.

– Kristenretten regulerte i hovedsak tre områder. For det første gjaldt det innbyggernes og kirkens plikter ovenfor hverandre. Det andre gjaldt innbyggernes forhold til Gud, hvordan skulle man leve som kristen? Det var leveregler, rett og slett. Det siste var rene verdiregler.

– Fikk slutt på å sette ut barn

Verdiene som kirken kom med sto i sterk kontrast til klansamfunnet i Norge i vikingtiden, og kirken møtte sterk motstand.

Gjennom lovteksten kan vi spore den store motstand gjennom at den vedtatte loven ofte ble et kompromiss mellom motstridene verdier.

– Kirken ønsket sannsynligvis å kvitte seg med hele slaveriet, men det ble for voldsomt å gjøre på en gang. Trellene var en så viktig del av økonomien. Men at alle hver jul skulle frigi en trell, for på den måten å ære Kristus som Gud, det fikk de innført.

Også barneutsettingen var noe kirken var sterkt imot, og etterhvert fikk slutt på.

– Man kunne ikke lenger sette ut et barn, med mindre det hadde øyne i nakken og hælen der tærne skal være. Altså, hvis barnet var helt vanskapt, kunne det få dø. Men det skulle få begravelse. Det var så langt kirken kom i 1024. Så tok det 140 år til før all barneutsetting ble endelig forbudt.

– Det er en av kirkens suksesshistorier – der kirken vokste frem, forsvinner barneutsettingen. Kristne familier ble større. Og ikke minst, så tok de vare på jentebarn, forteller han.

Alle er skapt i Guds bilde

Et helt klart bilde av hvordan Norge var før og etter kristningen har vi ikke, ettersom det var kristningen som førte med seg ferdigheter som skrivekunsten.

Men en ting er sikkert, kristningen førte til en radikal samfunnsendring.

I klansamfunnet som eksisterte, tok man bare vare på sin egen familie. Kristenretten sørget for at alle skulle bli ivaretatt, ettersom alle var skapt i Guds bilde og alle hadde samme Far.

– Ideen om at alle mennesker har noe til felles, og at alle har verdi, er det aller viktigste som kommer med kristningen, og det forandrer lovene helt fundamentalt.

Loven tok seg av de svake

Særlig var det barn, fattige, kvinner og de psykisk psyke som nå fikk en endret stilling i samfunnet. Det krevdes samtykke fra kvinnen ved ekteskapsinngåelse, og tanken om at noen kunne være rettslig utilregnelig, startet også her.

– Hele samfunnet er tuftet på at folk har en forståelse av sine plikter, og at de følger sine plikter. Hele dette systemet springer ut fra en kristen lære om synd – at mennesket er ansvarlig for sine handlinger.

– De psykisk psyke begår ikke synd fordi de ikke har et bevisst ønske om å synde. Slik ble det også om de begikk en forbrytelse. De skulle ikke straffes, for de var ikke ansvarlige.

Skapte store verdiendringer

Ifølge rettshistorikeren snudde kristendommen samfunnet på hodet.

– Før var det å være sterk noe som gav deg rettigheter, mens de svake mistet rettigheter. Men kristendommen sa: Er du svak, trenger du hjelp. Den gav de svake rettigheter, og det er ikke naturlig. Men kirken innførte det.

Det tok 250 år før de kristne verdiene vant helt frem i samfunnet.

– Det er ikke mye tid, ettersom endringene var så fundamentale, presiserer Øyrehagen Sunde.

Landslova av 1274

Kristenretten varte noen hundre år, frem til den ble avløst av en ny lov. For i 1274 skjedde det noe radikalt.

På 1200-tallet hadde Norge sin storhetstid. Det var et rike med innflytelse langt utenfor egne grenser, med en av Europas største flåter. Det var fredstid i Norge, og gjennom vikingtiden og høymiddelalderen hadde Norge opparbeidet seg store ressurser gjennom handel, vikingtokt og hjemvendte stormenn som hadde tjenestegjort i utlandet.

I middelalderen var Norge delt inn i flere ting. Det var på de ulike tingene at lovene ble vedtatt, og hvert ting hadde sin egen lovbok.

Dette endret seg i 1274 da Norge fikk sin første riksdekkende lov – kong Magnus Lagabøtes Landslov av 1274.

Vellykket lov

Før Norge var det bare to andre riker som hadde riksdekkende lover. Sicilia i dagens Italia og Castilla i dagens Spania. Selv om Norge i geografisk utstrekning faktisk hadde Europas største rike, fikk de altså til å samle hele Norge under en lov. Noe hverken England eller rikene i dagens Frankrike klarte før lenge etter.

Sannsynligvis var det da den norske kongsdatteren Kristina ble giftet bort til kongen av Castillas bror at norskekongen fikk inspirasjonen til å skrive Landslova.

Landslova ble svært vellykket, mye takket være at den var skrevet på folkespråket og enkel å forstå.

– Opptatt av teologi

Noe som var spesielt med Landslova, var at den grep ganske langt inn på kirkens område.

– At en konge i så stor grad var opptatt av teologiske utfordringer, var spesielt i europeisk sammenheng.

Professoren forteller at kong Magnus Lagabøte fikk sin utdannelse av fransiskanerne, noe som påvirket han dypt og gjorde at Landslova ble helt annerledes enn det man skulle forvente.

– Vi skulle trodd at Landslova sto langt ifra kristenretten, men den står veldig nære.

Fransiskanerkongen

Når Magnus Lagabøte skulle få sin teologiske utdannelse, bestemte hans far, kong Håkon Håkonsson, at han skulle sendes til fransiskanerne og ikke dominikanerne.

Hvorfor det? Undrer professoren. Dominikanerne holdt jo til like utenfor slottsmuren i Bergen, og de var nært tilknyttet slottet gjennom ulike embeter.

Fransiskanerklosteret var plassert helt på motsatt side av byen, der de fattige og spedalske holdt til. Likevel var det hit han ble sendt.

– Tok seg av de fattige

– Vi klarer ikke å forstå hvor radikale fransiskanerne var. De representerte en helt ny måte å tenke på. Det var en revitalisering av kirken.

– Kirken var sterkt institusjonalisert. Den var blitt rik og den var blitt politisk. Så kommer Frans av Assisis og sier: Nei! Det er ikke det vi skal drive med. Vi skal være der ute. Reis rundt og forkynn, om nødvendig med ord. Vi skal hjelpe de fattige og spedalske. Og selv skal de ikke eie noe, de skal tigge.

Med dette radikale budskapet grunnla Frans av Assisi det første klosteret på 1220-tallet. Allerede i 1240 hadde vi de første fransiskanerklostrene i Norge. Det var en eksplosiv spredning.

– Tok seg av de fattige

– At Magnus Lagabøte følte seg så nært knyttet til fransiskansk teologi er sannsynligvis årsaken til at vi får en lovbok som går veldig langt i å ta oppgaver som kirken normalt hadde tatt.

– Teologien var så radikal. Den er radikal nettopp når gjelder å ta seg av de fattige, og det var det kongen gjorde.

Omsorgen for de fattige var normalt kirkens oppgave. Men under Landslova ble dette gjort om til kongens oppgave.

– Det var Magnus Lagabøte som bygget opp hospitalene i Norge, der de aller elendigste fikk opphold og mat.

Mens tidligere konger etterlot store gaver til stormennene når de døde, etterlot Magnus Lagabøte noe som tilsvarte fem prosent brutto nasjonalprodukt til de fattige.

Og istedenfor å gravlegges i katedralen, slik kongene før han var, ble Magnus Lagabøte gravlagt i fransiskanernes kirke.