Professor og evangelist tror Vigeland-vekkelsen kan gjenta seg

For et drøyt år siden flyttet Vigeland-vekkelsen inn i en stor sportshall i Norges sørligste kommune, Lindesnes.

Også det lokalet ble sprengt, kapasitetsmessig.

Taler og evangelist under møtene, Arthur Robertsen, er ikke i tvil: Vigeland-vekkelsen var en reell vekkelse som skjedde.

– Vekkelse er når kristne våkner, mener han.

Vigeland-taleren får støtte fra kristendomshistoriker Helje Kringlebotn Sødal.

– På Vigeland dreide det seg om både vekkelse og fornyelse, fastslår hun.

Fortsatt får Robertsen ukentlige tilbakemeldinger fra kristne som har fått et mer aktivt forhold til troen.

– Vi må gå bak Jesus, være lydhøre og stole på at han har full kontroll. Da er det spennende å leve som kristen i 2024, sier han til Dagen.

En annen type evangelisering

Robertsen bruker nå mesteparten av tiden sin på familie og jobb.

Og en annen type evangelisering.

– Jeg evangeliserer der jeg er. Selv om stormøtene i Lindesneshallen er avsluttet, fortsetter jeg med å dele evangeliet én til én. Det er mitt kall, sier han.

– Sterk opplevelse

Han må klype seg i armen når han tenker tilbake på det som skjedde.

– Å få lov til å se mennesker ta imot Jesus for første gang, og være vitne til at de som hadde kommet på avstand, kom tilbake til Jesus, det var en sterk opplevelse.

Fortsatt er det mange mennesker på møtene.

– Hvilke ringvirkninger har det som skjedde på Vigeland fått?

– Den enheten og det fellesskapet som Vigeland Bedehus og Betania opplevde de månedene møtene pågikk, er blitt bevart, forteller han.

– Så hører vi både fra inn- og utland, fra mennesker som har vært på Vigeland og tatt med seg brannen videre til sine menigheter, familier, og arbeidsplasser. Det er fantastiske tilbakemeldinger å få. Det var også vår oppfordring da vi avsluttet møtene i hallen at: «Vekkelsen fortsetter der du er! Ta med deg det du har sett og hørt, og del det videre med andre. Da blir det mange småbranner rundt om i landet vårt».

Glad for alle bønner

Robertsen er takknemlig for all forbønn de fikk.

– Jeg har lyst å takke alle som har bedt og som fortsatt ber for oss. Det merkes, sier han.

Den lokale bidragsyteren Ordin Høiland mener også det var en faktisk vekkelse som fant sted.

– Det var kristne som våknet, og det var nye som kom til tro.

– Hvorfor ikke?

Professor i kristendomshistorie ved Universitetet i Agder, Helje Kringlebotn Sødal, reiste til Vigeland for å få med seg det som skjedde.

– Det var en selvfølge å dra til Vigeland, sier hun og utdyper:

– Når jeg jobber faglig med vekkelse, er det viktig å se det som faktisk skjer i dagens vekkelsesmiljøer.

Det hun så kan gjerne kalles en vekkelse, mener hun.

– Hvorfor skal man ikke kalle det vekkelse? Kristne har blitt vekket og fornyet som følge av det som skjedde på Vigeland, og flere som ikke var kristne, har blitt det.

Det er ikke vanntette skott mellom vekkelses- og fornyelsesbevegelser, forklarer professoren.

Lite jålete

Sødal bet seg merke i hvor mange som ønsket forbønn. Da hun forlot ett av møtene, sto folk fortsatt i forbønnskø en time etter at møtet var avsluttet.

– Det var noe ujålete over det som skjedde, sier hun.

Kristendomshistorikeren kaller stilen på møtene for en blanding av «eldre pinsestil» og «bedehusstil» fra noen tiår tilbake.

– Denne tilsynelatende utdaterte formen traff en nerve. Folk gjenkjente det autentiske i dette, kanskje.

Følger et mønster

På Vigeland har det oppstått en sterkere enhet blant kristne, og en større aksept for trossamtaler i bygda.

Men andre steder hvor vekkelsen har gått videre, har det imidlertid blitt mer krevende mellom kristne.

Det er i tråd med vekkelseshistorien, forklarer Sødal.

– Mønsteret er at vekkelser har møtt motstand, dels fra andre kristne som har kritisert forkynnelsen og møteformens følelsesmessige preg. Eller fra folk som er sekulære og som har opplevd dette som psykologisk usunt og irrasjonelt, forklarer hun og viser til pinsevekkelsen i 1906 som eksempel.

Kan bli flere vekkelser

Sødal trekker også noen globale slutninger.

– Det finnes strømninger i verden som minner om dette, med Asbury-vekkelsen som et nyere eksempel.

Vekkelser er ikke ukjent i Afrika og Asia, som i dag er kristendommens tyngdepunkt i verden, påpeker hun.

– I Vesten er vi kanskje vant til å tenke at dette hører til fortiden.

Det kan hende vi skal forberede oss på flere vekkelser, skal vi tro Sødal.

– Vekkelser skjer gjerne i trøblete krisetider. Det er nok av ting å uroe seg over nå, så det finnes en slags grobunn for vekkelse, avslutter Helje Kringlebotn Sødal.

Les foregående saker om tiden etter Vigeland-vekkelsen her:

«Nyfrelste» samles ukentlig etter Vigeland-vekkelsen: – Folk har tatt imot Guds kraft

Var tett på Vigeland-vekkelsen – de mener bygda er forandret

Evangeliesenteret fikk uventet Vigeland-hjelp: – Sparte minst én million