Professor: Religionene finner opp seg selv på nytt hele tiden

Gjennom flere tiår har Thomassen forsket på og undervist om religioner. Nå har han sammenfattet fellestrekk og forskjeller mellom de tre verdensreligionene som bekjenner troen på én gud.

Den korte boken «Jødedom, kristendom, islam. Sammenligninger» tar for seg 13 forskjellige perspektiver.

Fellestrekk er at de baserer seg på hellige skrifter, har et liknende historiesyn og fastholder en tro på frelse eller fortapelse.

Likevel er det avgjørende forskjeller knyttet til hva frelsen faktisk består i, hvordan man oppnår den og hva som skal kjennetegne de troendes liv.

– Idealiserte fremstillinger

En av ambisjonene er å korrigere det Thomassen ser som overflatiske forestillinger og misforståelser.

– Representanter for en religion gir ofte en idealiserte fremstillinger av den, sier Thomassen.

Bare én gud

En forestilling som ifølge Thomassen er både utbredt og overflatisk, er at monoteismen er et særtrekk og kjennetegn for disse religionene. Det er imidertid en forestilling man finner også i andre religioner.

– Poenget i disse tre religionene er befalingen om å holde seg til bare én gud. Det er ikke likegyldig hvilken gud man bekjenner seg til som den eneste, sier han.

Det henger sammen med at disse religionene legger stor vekt på tro. Det er ikke nødvendigvis så vanlig i andre religioner.

– Der er det sentrale gjerne at man viser ære, sier han.

Liv eller lære

Forståelsen av troens vesen og betydning er ikke lik i jødedom, kristendom og islam.

– I jødedommen er paktsforholdet det sentrale. I kristendommen dreier det seg om den personlige Kristus-relasjonen, med vekt på tro, håp og kjærlighet. I islam slutter man seg til en åpenbaring. Det viktige er å leve som en troende, forklarer Thomassen.

Enkelt sagt innebærer det at en muslim vanligvis vil være mer opptatt av å leve rett, mens man i kristendommen tradisjonelt har lagt større vekt på at man holder seg til den rette lære.

Komplekse trosbekjennelser

Felles for de tre religionene er at man bekjenner troen. I kristendommen er imidlertid bekjennelsene mer utførlige og komplekse.

Jødedommens trosbekjennelsen, shema, er samtidig en bønn: Hør Israel, Herren er vår Gud, Herren er én.

Den muslimske trosbekjennelsen kan oppsummeres i én setning: Det finnes ingen gud uten Allah, og Muhammed er hans sendebud.

Kristendommen har en rekke forskjellige bekjennelser, og flere av dem er særegne for forskjellige konfesjoner.

De mest sentrale og utbredte er de tre som kalles de oldkirkelige.

– De er utformet for å avgrense seg fra gnostiske forståelser av kristendommen, påpeker Thomassen.

Historisk virkning

– Hva er det som gir kontinuitet i religionene?

– De oppfinner seg selv på nytt hele tiden. Men visse perioder får en tyngre historisk virkning, sier Thomassen.

Som eksempel peker han på de to første århundrene av den kristne kirkens historie. Da ble flere sentrale lærespørsmål avklart. Noen retninger ble dermed avvist som vranglære eller kjetteri.

For jødedommens del mener han tiden etter eksilet til Babylon, på 500-tallet før Kristus, er særlig viktig. Men etter at tempelet ble revet av romerne i år 70 etter Kristus, går den over til en ren skriftreligion.

Teologisk yrkessykdom

Slike skifter blir etter Thomassens syn ofte underkommunisert.

– Teologene ønsker gjerne at den tolkningen de har, er den egentlige. Det er en yrkessykdom de har å kaste litt slør over den eldre historien, sier han.

I sin egen levetid ser han sterkere betoning av nestekjærlighet og forvalteransvar, samt mindre tydelig forkynnelse om fortapelsen, som eksempler på at kristendommen har endret seg.

– Men man vil ikke helt vedkjenne seg at man ser andre ting som viktige, mener han.

Advarer mot essensialisme

Innenfor alle tre religionene ser han eksempler på forandringsvilje og konservatisme.

– Forandringsviljen har ikke kommet like sterkt til uttrykk innenfor islam som i jødedommen.

Thomassen mener samfunnsforholdene er en nøkkel for å forstå hvordan religionene utvikler seg. Han advarer mot «essensialisme», et fagbegrep for å beskrive en religion på en overdrevent enkel og entydig måte.

– Noen fremstiller islam som spesielt krigersk, mens kristendommen er fredelig og vender det andre kinnet til. Historien lærer oss likevel at kristne stater har vært like villige til å gi til krig som muslimske. Det er mer likt enn man ønsker å tro.

Autoritær form

– Tror du religionene er på vei ut?

– De fortsetter å leve i den grad vi har bruk for dem som identitetsuttrykk. Det ser du både innenfor jødedommen og islam, sier Thomassen.

Han viser til at det samme er skjedd i India med økende hindunasjonalisme.

– Men innenfor kristendommen er det påfallende at man i dag er veldig lite opptatt av læren. Det er ikke den som holder kristendommen i live.

Professoren legger ikke skjul på at dagens islam ofte har en autoritær form.

– Men den hører hjemme i land som ikke har utviklet demokratiske institusjoner. Jeg tror egentlig det har mer med samfunnsforhold å gjøre enn at religionen har en iboende årsakskraft, sier Thomassen.

Han mener den liberale samfunnsutviklingen i Vesten, blant annet med trosfrihet, må forstås i lys av den franske revolusjon.

– Avhengig av samfunnsforhold

Historikeren Tom Holland argumenterer i boken «Dominion - the Making of the Western Mind» for at kristendommen har hatt stor betydning på Vesten. Det gjelder ikke minst betoningen av menneskeverd og den svakestes rett.

– Hva tenker du om det?

– Det er en fortolkningsmåte som jeg ikke er er tilhenger av. Jeg mener kristendommen utvikler seg avhengig av samfunnsforholdene. Jeg har mer et perspektiv som Max Weber, som tenker at ideer og ideologier får historisk årsakskraft hvis de samsvarer med bestemte forhold. Det er ikke religionen i seg selv som skaper holdninger og motivasjoner.

– Men har det ikke betydning når apostelen Paulus for eksempel sier at det ikke er slave eller fri, mann eller kvinne, at alle er ett i Kristus?

– Han skriver det, men samtidig går han ikke ut på gaten og avskaffer slaveriet. Det er en likhet som finnes i dette lukkede menighetslivet og tilhører en annen verden. Menigheten foregriper på en måte de troendes sluttilstand i det hinsidige.