Solgte alt hun eide for å bygge kloster på Selja
Kvinner kan ønske seg så mangt. Ragnhild ønsker seg et kloster på Selja. Så inderlig at hun har solgt alt hun eier for at klosteret en dag kan bli bygget.
Publisert
Sist oppdatert
- Nå begynner eventyret, sier Ragnhild Aadland Høen. Egentlig begynte eventyret for lenge siden, men det er nå det blir virkelig, retter hun seg selv.
Gleden glitrer i øynene. Noen minutter tidligere har hun låst seg inn i et gammelt tømmerhus på øya Selja. Huset ligger på Tunold-gården, stedet Sigrid Undset så gjerne ville kjøpe på 1920-tallet, men ikke fikk. Det lokale herredsstyret begrunnet avslaget med at de ikke ville at øya skulle bli senter for «katolsk propaganda».
Annonse
Ragnhild og mannen Hans, derimot, fikk kjøpe. Tidene har endret seg. Holdningen til Den romersk-katolske kirke er blitt mer forsonlig. Da ekteparet fra Bergen sammen med to andre familier ville kjøpe Tunold-gården for å sikre jord til et fremtidig kloster på Selja, var det bare velvilje å spore hos kommuneledelsen. Onsdag denne uken overtok familiene gården.
- Vi gjør ikke dette for oss selv. Vi gjør det for Norge, understreker Ragnhild. - Selja er stedet der kirken i Norge ble født. Vi tror at stedet har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av kristningshistorien til landet.
Kanskje begynte eventyret allerede den første gangen hun besøkte Selja, en høstdag i 2004. Den dagen hun fikk erfare underet.
Ragnhild og Hans hadde vært på Sunnmøre i bryllup og stått tidlig opp, fordi hun ville rekke å besøke klosterøya på vei hjem. Blant alt guiden fortalte om klosterets historie, falt også en setning om at barnløse kvinner i katolsk tid hadde reist til Selja for å drikke av det legende vannet i Sunniva-kilden.
Ragnhild stusset. Hun hadde forsøkt å bli gravid, men ikke lyktes. Dette var før hun ble tiltrukket av katolisismen, og hun var ikke fortrolig med å be om forbønn fra en helgen. Men å drikke av kilden, det syntes hun gikk an.
Etterpå ruslet hun bort til et klostervindu med utsikt over havet. Mens hun sto der og bad følte hun at Gud talte. At han hvisket henne i øret at det ville komme en liten datter som skulle hete Sunniva, og at barnet skulle være stor for Gud.
Lille Sunniva ble unnfanget noen uker senere og født 18. juli 2005.
- Jeg har hørt mange fortelle om Selja at det er et sted der under skjer. Jeg er en av dem som har fått oppleve det. Siden har barna bare fortsatt å trille ut. Nå venter vi det femte.
Annonse
Det var da de ble foreldre at Ragnhild og Hans begynte letingen etter en kirke der barna kunne få solid opplæring i kristen tro. Letingen endte i Den romersk-katolske kirke.
Det lå også eventyr i luften da Ragnhild fikk en telefon på formiddagen en dag i mars 2012, med spørsmål om hun kunne slenge seg på hurtigbåten til Selje fire timer senere.
- Vi trenger noen fra Den katolske kirke i interimstyret for Selja kloster og pilegrimssenter. Sognepresten din har sagt at det må bli deg. Kan du rekke det? spurte Bjørn Jensen i Selje kommune. Ragnhild hadde da vært katolikk i fire år.
Hun jobbet som kateket i St. Paul kirke og hadde markert seg som debattant og talsperson for katolikker i Norge.
Ragnhild rakk båten. Med tre måneder gamle Johannes i armene. I løpet av styremøtet, mens hun hørte om planene for et senter som kunne ta i mot pilegrimer og formidle historien til alle de norske klostrene, kjente hun en stigende begeistring: Selvsagt måtte det komme nytt kloster på Selja. I tillegg til pilegrimssenteret på fastlandet, måtte kirken være til stede ute på øya for å hjelpe søkende mennesker til å finne hjem. Hjem til Jesus.
Selje kommune hadde jobbet med å få et ortodokst kloster til Selja siden 1997, men prosjektet hadde strandet. Nå lurte de på om det kunne være mulig å få en romersk-katolsk klosteretablering i stedet?
Hvor sterkt involvert hun selv skulle bli, hadde Ragnhild ennå ingen anelse om.
I august 2013 står hun i familiens tomme leilighet i Øyjorden i Bergen. Leiligheten skal selges. De satser hele sin formue for å sikre Den katolske kirke fremtidig klosterjord på Selja.
Følelsene veksler mellom vemod og lettelse, frykt og forventning. I denne leiligheten har de opplevd livsforvandlende øyeblikk. De fire barna er blitt født mens de har bodd her.
De har hatt sterke stunder med venner og bibelgruppe og gode stunder alene - som alle de gangene Ragnhild har sittet med utsikt over innseilingen til Bergen og bedt om Norges omvendelse.
Annonse
Men det har også vært dager da hun har vært fortvilet, fordi leiligheten på 65 kvadrat er blitt for trang for den store familien. Seks mennesker har ligget i fire senger i to rom. Trangboddheten har gjort dem syke. Når én ble forkjølet, ble alle smittet. Det har ikke vært plass til alle familiens klær i skapene, lite plass til barnas leker og fryktelig tungt å få barna opp alle de fire etasjene i blokken, når de to yngste måtte bæres.
- Særlig den siste tiden har jeg ropt til Gud at jeg ikke orker mer, at han må få oss ut herfra.
Denne augustdagen er sporene etter trangboddhet fjernet. Leiligheten er nymalt og smakfullt stylet. Ragnhild er fornøyd med resultatet.
- Det var slik det skulle ha sett ut her, sier hun med et lite smil og innrømmer at det er skummelt å skulle selge alt og gi det til Gud.
- Akkurat nå føler jeg meg som den rike mannen som fikk utfordringen fra Jesus om å selge alt han eide. Jeg skjønner at han sa at det ble litt for mye. Det er et stort trossteg. Og noen ganger kan det være vanskelig å skille mellom hva som er Guds vilje og hva som bare er galskap. Det var avgjørende at både jeg og min mann var overbevist om at dette er riktig.
At mennesker kan synes at det er vanskelig å overgi alt til Gud, har Ragnhild forståelse for.
- Mange er redd for overgivelsen. Redd for å miste seg selv, hvis en gir seg helt til Gud. Selv opplever jeg at det er nettopp når jeg gir meg selv til Gud, at jeg blir meg selv, sier hun og siterer pave Frans, som advarer kristne mot å la tingene eie seg.
- Jeg tror at materialismen er den største trusselen mot kristentroen i dag, sier hun.
Annonse
Hva er det som har skjedd i løpet av dette året, fra hun fikk spørsmål om å kaste seg på en båt, til hun og mannen bestemmer seg for å ta et så dramatisk skritt som å selge leiligheten?
En tid etter styremøtet i mars får Ragnhild nok en forunderlig telefon. Denne gangen fra en kvinne som forteller at hun kjenner en munk i et benediktinerkloster i Frankrike.
Munken har bedt om omvendelse for Norge hver dag i 20 år, siden han var 16 år gammel. Underveis har han lært seg norsk selv - og synger norske vuggesanger når han er ute og gjeter klosterets kuer.
Munken og Norges-vennen hører til i Fontgombault, et av verdens ledende benediktinerklostre. Klosteret får ukentlig besøk av biskoper fra hele verden som trygler på sine knær om hjelp til å etablere nye klostre.
De fleste får nei umiddelbart, for Fontgombault har bare kapasitet til å gå i gang med en slik krevende prosess hvert tiende år.
Biskop Bernt Eidsvig i Den katolske kirke har godt inntrykk av Fontgombault og vil gjerne at de skal komme til Norge. Også biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin bispedømme ønsker å invitere benediktinerne til Selja.
Fontgombault får i tillegg et rørende brev fra ordfører Ottar Nygård i Selje kommune:
«Gjennom arbeidet tidlegare generasjonars ordensbrør av dykk gjorde i gode 400 år, er benediktinarane alt uløyseleg knytte til den heilage øya Selja. […] Om vi i Selje kommune skulle bli vertskommune for det fyrste norske benediktinarklosteret i nyare tid, vil vi sjå det som ei stor ære og samstundes som ei naturleg vidareføring av den utviklinga vi har vore vitne til dei siste åra, der ruinane rister av seg støvet og vinn tilbake til sin gamle status som levande heilagstad» skriver ordføreren til abbeden i Frankrike.
Fontgombault svarer ikke nei. De sier «kanskje». Det siste, avgjørende tegnet som abbeden trenger, er at de får norske munkekall fra Norge.
- Det vil si at norske menn ønsker å bli munker på Selja, etter å ha fått sin åndelige utdannelse hos Fontgombault, forklarer Ragnhild.
Senere på våren reiser hun tilbake til Selja for å undersøke hvor det er mulig å legge klosteret.
Annonse
Opplysningsvesenets Fond (OVF) eier jorden som opprinnelig tilhørte Selja kloster. De vil gjerne gi tomt til nytt kloster. Problemet er at den gamle klosterjorda er underlagt spesialvern. Jorda er proppfull av fornminner. Det vil bli altfor dyrt å gjennomføre de nødvendige, arkeologiske utgravningene før klosteret må bygges.
Løsningen må bli å kjøpe jord av private, men er det mulig? Fem av de seks gårdene på østsiden av øya har vært i familienes eie i generasjoner. Ingen har gitt tegn til at de ønsker å selge.
- Det virket veldig stengt, men jeg har hele tiden følt en veldig ro for at klosteret kommer. Ingen ting er umulig for Gud. Alle de andre store ordenene fra middelalderen har etablert seg på nytt i Norge, nær sine gamle klosterruiner. Det er bare benediktinerne som mangler - og her på Selja er den suverent best bevarte ruinen etter et benediktinerkloster.
- Og så har jo Gud tross alt spesialdesignet denne munken i Frankrike, ler hun.
I desember 2012 får Ragnhild nyss om at den sjette gården på Selja, Tunold-gården, er til salgs. Eieren vil gjerne at det skal komme et kloster der, og er villig til å tenke kreativt om hvordan betalingen kan skje.
Han foreslår at Den katolske kirke kan fordele summen over fem år. Likevel blir investeringen for krevende for kirken. Tilstrømmingen av katolikker har vært så stor, de akutte behovene er så svære.
Det må bygges skoler og kirker - og gjerne også klostre. Men siden Fontgombault ikke kan binde seg, tør ikke biskop Eidsvig investere en stor sum i et kloster som kanskje kommer om ti eller tyve år.
Den eneste utveien er at privatpersoner kjøper gården. Ragnhild ser for seg at det kan skje som et spleiselag, men snart går det opp for henne og ektemannen at Gud er i ferd med å svare på begge deres to bønner samtidig: At det skal komme kloster til Selja, og at de selv skal få ny plass å bo.
Gjennom arbeidet i interimstyret for pilegrimssenteret har Ragnhild fått gode kontakter på Bjørgvin bispedømmekontor. Første søndag etter påske, på søndagen kalt «Den guddommelige barmhjertighets søndag», får de vite at familien kan få leie en ledig prestebolig i Bergen. Dermed kan de selge leiligheten og få frigjort kapital til å kjøpe den 60 mål store Tunold-gården.
Ragnhild og Hans har sett for seg at salget skulle gå raskt. De forventet at den ville bli solgt etter første visning, slik det har vært vanlig i Bergen de siste årene. Men det kommer bare tre personer på den første visningen. På de neste visningene kommer én eller to. Underveis er Ragnhild nervøs for at selgeren av Tunold-gården skal miste tålmodigheten.
Annonse
Ukene går. Først i slutten av september får de solgt leiligheten, til lavere pris enn de hadde håpet. Hele overskuddet skal gå inn i Tunold-gården, pluss maks av det banken vil gi dem i lån. Men fordi banken krever 40 prosent egenkapital på fritidsboliger, er de ennå ikke i mål. Med innskudd fra to andre familier, har de til slutt nok penger til å overta.
- Vi vet ikke veien videre. Vi vet ikke hvor lenge vi får bo i presteboligen, eller om vi får pengene våre tilbake. Men når Gud klarer å gi oss et sted å bo i Bergen, som er større enn vi håpet å drømme om, og som er nær Bybanen slik at barna lett kommer seg til den katolske skolen, da klarer han resten også, sier Ragnhild.
Den ene familien som har kjøpt seg inn i Tunold-gården, er Knut og Theresa Robberstad. Han er til stede på gården på overtakelsesdagen denne uken.
- Hvorfor jeg gjør dette? Først og fremst fordi jeg er katolikk. Men også fordi jeg er fascinert av stedet og har vært her mange ganger. Dette er en god sak, sier Knut, mens han strever med å få fyr i peisen på huset som han nå eier en tolvdel av.
Ragnhild viser rundt. Hun lar fingrene gli over tømmervegger, fyllingsdører og gelenderet på trappen opp til andre etasje, som hun er sikker på at Sigrid Undset holdt seg fast i også. Og selvsagt viser hun frem Undset-stuen, der Sigrid Undset bodde når hun var på besøk på gården. Så krøller hun beina opp under seg i sofaen og gir seg til å tenke høyt om alt huset kan brukes til.
- Vi kan holde retretter, reise hit med ungdommer fra menigheten og gi rom til pilegrimer. Og selv vil vi være her så ofte vi kan.
- Men det viktigste for oss heretter blir å føde munkekall hos unge, norske menn. Det er viktig at det kommer unge menn hit, som søker Guds kall for livet sitt. Og en dag kan det bygges kloster på Tunold-jorda. Kanskje kan det ligge rett oppe i lia bak huset her. Eller kanskje nesten på toppen av fjellet, med utsikt over havet.
For at Selja igjen skal bli det kraftfulle sentrumet for kristen tro som det en gang var, er hun overbevist om at vi trenger at benediktinerne vender tilbake til øya.
Annonse
«Vi trenger at de arbeider, ber og tilber døgnet rundt på Selja, slik at turistene og pilegrimene kan få møte den oppstandne Herren Jesus Kristus, slik at de kan bli trukket inn mot gravitasjonsfeltet som oppstår rundt dem som elsker og tilber ham,» skriver hun på bloggen sin.
Senere på dagen skal Pilegrimsfellesskapet Sankta Sunniva ha stiftelsesmøte på gården. Målet for det økumeniske fellesskapet er å arbeide for at enda flere skal legge ut på pilegrimsferd langs Sunniva-leia mellom Bergen, Kinn og Selja.
Men før medlemmene i fellesskapet kommer med skyssbåt fra fastlandet, rekker Ragnhild Aadland Høen og Knut Robberstad en rask tur ut til det gamle klosteret.
- Kelterne snakker om «thin places», steder der hinnen mellom himmel og jord er tynnere enn ellers. Selja er et slikt sted. Stedets hellighet er så lett å merke at endatil ateister kjenner det.
- Norges hjerte ligger og banker inne i fjellet her.
Ragnhild og Knut rydder bort visne blomster fra alteret innerst i Sunniva-hulen, retter på et par rosenkranser, tenner lys og ber. Begge stopper opp ved de gamle kirkemurene like under hulen, der skrinet med Sunnivas levninger sto før det ble ført til Bergen. Så går de forsiktig ned de sleipe trappetrinnene til klosteranlegget på flaten under fjellet.
- Hva betyr helgenen Sunniva for deg?
- Hun er forbilde og forbeder, svarer Ragnhild.
- Hun var en sterk, fri og modig kvinne som var villig til å ofre alt. Det betyr også mye for meg at hun ble martyr. Kirkefader Tertullian sa at martyrenes blod er kirkens såkorn. Dette såkornet har vært fruktbart. Jeg er utrolig glad for at Sunniva og troen kom til oss.
Annonse
Plutselig forsvinner Ragnhild inn i klostertårnet. Hun klyver raskt opp den bratte vindeltrappen, tar tak i klokketauet og gir seg til å hale og dra av all sin makt. I yr glede over dørene Gud har åpnet, og over klosteret hun tror vil komme, lar hun kirkeklokken ljome over øya.
- Det gamle klosteret ringer det nye klosteret inn. En ny tid har begynt for klosterøya Selja, jubler hun.
