Rakel (25) var flink pike i Jehovas vitner – så begynte det å rakne

Rakel Fjelltvedt steg opp av dåpsbassenget under sommerstevnet til Jehovas vitner i Bergen i 2015. Den radmagre kroppen var synlig for alle.

Fjelltvedt tilhørte en kjent familie i Jehovas vitner i Norge.

– Vi ble regnet som en bauta i trossamfunnet, sier hun.

Selv følte hun seg mer som et aspeløv. Hun var 17 år gammel og slet med alvorlige spiseforstyrrelser. Året etter skulle alt bli mye verre.

Stevner staten

Dagen møtet Rakel Fjelltvedt i boligen hennes på Jæren. Hun har vokst opp i Jehovas vitner, et religiøst trossamfunn med 8,6 millioner medlemmer på verdensbasis.

Det siste året har trossamfunnet fått mye negativ oppmerksomhet i Norge etter at de ble nektet statsstøtte for sin eksklusjonspraksis.

De har svart med å stevne staten for retten.

Stod på scenen med egne taler

Fjelltvedt forteller derimot at oppveksten i Jehovas vitner var positiv – de første årene.

Hun var bare åtte år gammel da hun meldte seg på den teokratiske tjenesteskolen.

– Jeg sto på scenen i Rikets Sal med mine egne taler. Det var veldig kjekt, sier hun.

Under stevnene kunne hun våkne på morgenen til lyden av Rikets sanger, som er sanger skrevet av medlemmer i Jehovas vitner. Hun tuslet ned på kjøkkenet der moren sto og laget niste til hele familien.

Hun beskriver det som «fine minner».

– En stor familie

Vennegjengen var som en eneste stor familie.

– Den var helt enorm. Jeg hadde venner i Jehovas vitner fra hele Skandinavia.

Foreldrene stolte på henne og lot henne dra på lengre turer til venner allerede på barneskolen.

– Så lenge foreldrene til vennene mine var Jehovas vitner, var det greit. Da kunne jeg bare dra dit på overnatting, forteller hun.

Det var få fremmede i det store nettverket. Hennes foreldre var bestevenner med hennes venners foreldre, og besteforeldrene var venner med hennes venners besteforeldre.

– Vi var en eneste stor familie.

– Ville være Jehovas venn

De fleste ukedagene gikk til aktiviteter i trossamfunnet.

Da hun var liten, fikk hun leke med såkalt «verdslige venner» i nabolaget, som ikke var medlemmer i Jehovas vitner.

Men etter hvert som Fjelltvedt ble eldre, endret det seg. Hun fikk høre at de som ville være Jehova sin venn, ikke burde utsette seg for verdslig påvirkning ved å ha venner som ikke trodde på Jehova.

– Jeg hadde kjempelyst å være Jehova sin venn og ville ikke stå på feil side.

Flink til alt

Fjelltvedt beskriver seg selv om en flink pike. Hun ga alt for å blidgjøre Jehova og den store familien.

– Jeg ville være flink i menigheten, flink med talene, flink til å kommentere, studere og lese i Bibelen.

Jakten på anerkjennelse skulle snart få alvorlige følger. For hun følte seg aldri flink nok.

12 år gammel, utviklet Fjelltvedt anoreksi, som er en intens frykt for å gå opp i vekt.

I tillegg begynte hun å skade seg selv.

Det tok lang tid før folk rundt henne reagerte, noe som endte med et drastisk tiltak: Fjelltvedt ble tvangsinnlagt på Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling i Stavanger.

Hun var da 17 år gammel.

For syk for dåpen

Spiseforstyrrelsen fikk også andre følger innenfor trossamfunnet. Hun var for syk til å gjennomføre dåpen samtidig som venninnene og tvillingsøsteren sin.

Fjelltvedt følte at tiden var inne for å få det gjort. Og da måtte det skje under det årlige sommerstevnet, som er den eneste anledningen for medlemmene å bli døpt.

– Jeg orket nesten ingenting, men tenkte at hvis dette kunne gjøre både familien og Jehova glad, så ville jeg jo det. Jeg hadde studert Bibelen lenge og grundig og følte at det jeg hadde lært ga mening.

– Vondt å se på

Fjelltvedt fikk permisjon i noen dager, mot legens anbefaling, for å reise til Bergen og la seg døpe under det store sommerstevnet.

Hun viser fram et bilde.

– Det er vondt å se på. Mange tusen personer er til stede, og jeg var ganske avkledd. Man ser jo på bildet at jeg er veldig syk.

Selv om Fjelltvedt var tvangsinnlagt og dermed ikke regnet som kompetent til å gi sitt samtykke til innleggelsen, besluttet hun likevel å la seg døpe.

– Det var mitt valg. Ingen sa at jeg måtte døpe meg. Men slik omstendighetene var, opplevde jeg at det var vanskelig å utsette det. Jeg følte at jeg hadde skuffet familien min ved å ikke få spisevegringen under kontroll, sier hun.

Den høsten ble Fjelltvedt frisk nok til å bli skrevet ut, og hun fikk komme hjem.

Men så skjedde det noe som skulle få henne til å tvile på trossamfunnet.

Satte dype spor

Hun var 18 år gammel og hadde blitt utsatt for det hun kaller «en hendelse». Fjelltvedt ønsker ikke å gå nærmere inn på hva som skjedde, men sier at det «satte dype spor».

Flere venninner hadde fått med seg hva som hadde skjedd. De rådet henne til å gå til de eldste i menigheten og fortelle om det.

Å bekjenne for de eldste er en vanlig praksis i Jehovas vitner. Ifølge veiledningen til trossamfunnet er de eldste åndelig modne menn «som er satt til å hjelpe dem som ønsker å oppnå Guds tilgivelse.»

Trossamfunnet er tydelig på at bare Gud tilgir synder.

Likevel har de eldste i menigheten en helt spesiell rolle som « … åndelig kvalifisert til å irettesette og korrigere en person som har gjort seg skyldig i en alvorlig synd, og hjelpe vedkommende til å forstå alvoret i sin synd og nødvendigheten av å angre,» ifølge veiledningen.

Fikk intime spørsmål

Men da Fjelltvedt oppsøkte de eldste, fikk hun spørsmål hun ikke hadde ventet.

Foran henne satt to voksne menn på alder med hennes egen far. De satt i b-salen, som er et eget rom i Rikets Sal, hvor slike samtaler ofte finner sted.

– De hadde kjent meg siden jeg ble født. Og nå stilte de intime spørsmål på et nivå jeg ikke hadde ventet meg, sier Fjelltvedt og fortsetter:

– Det var veldig skamfullt. Jeg forstod ikke hvordan dette kunne være en sunn måte å gi veiledning på.

I tillegg til skam, kjente hun også på frykt.

– Jeg var redd for å bli ekskludert.

Hendelsen plantet det første frøet av tvil i sjelen til Fjelltvedt.

– Jeg begynte å tvile på de eldste sin rolle, og om det fantes dekning i Bibelen for den praksisen de hadde.

Fjelltvedt fikk psykologhjelp og forsøkte å legge episoden bak seg.

Dagen har vært spurt Jehovas vitner om de eldstes funksjon og hvorfor de stiller intime og deltajerte spørsmål. Se svaret i faktaboksen.

Ble syk igjen

Senere det året ble hun nok en gang alvorlig syk med spiseforstyrrelser.

Behandlingstilbudet i Stavanger var ikke tilstrekkelig, og Fjelltvedt ble lagt inn ved Regional Avdeling Spiseforstyrrelser ved Haukeland universitetssykehus i Bergen.

Avdelingen har ansvar for de mest alvorlig syke med spiseforstyrrelser i Helse Vest.

Innleggelsen skulle gi Fjelltvedt tid til å tenke.

– Jeg var for syk til å komme meg ut og besøke Rikets sal, og jeg orket sjelden å følge møtene digitalt.

Hun tok dermed en pause fra aktivitetene i trossamfunnet.

Så kom den forbudte høytiden – julen.

Protesterte mot julebrus

Det var bare Fjelltvedt og en annen pasient som var for syke til å reise hjem i julehøytiden. De skulle derfor feire jul på avdelingen for spiseforstyrrelser.

Gjennom hele oppveksten hadde Fjelltvedt bare observert julen på avstand, i likhet med alle medlemmene i Jehovas vitner.

Da legen helte julebrus i glasset på lillejulaften, protesterte hun. Dels på grunn av sukkeret, men også på grunn av sin bakgrunn.

– Jeg feirer ikke jul, sa jeg.

– Rare greier

Hun husker godt formiddagen på julaften. Det var første gang hun så filmen Tre nøtter til Askepott.

– Jeg konkluderte med at filmen var både gammel og dårlig.

Deretter kom julefilmene på rekke og rad, og Fjelltvedt ble sittende og se.

– Jeg syntes det var rare greier, samtidig var det noe fint der. Det var litt stas med treet og pynten.

På kvelden fikk hun en julegave.

– Først sa jeg at jeg ikke ville ha noen gave, fordi jeg ikke feiret jul, men så tok jeg imot likevel.

For første gang åpnet hun en julegave. Inni lå det en glassengel og en tegnebok.

Det føltes feil, men hun valgte likevel å henge engelen på treet.

Fyrverkeri utenfor vinduet

Uken etter kom nyttårsaften. Nå var hun den eneste pasienten på avdelingen.

– Jeg satte meg ved vinduet og så ut på fyrverkeriet. Tankene mine seilte av gårde, og jeg så for meg hva de andre pasientene gjorde.

Fjelltvedt ble frisk nok til å forlate behandlingen ved senteret.

Så skjedde det som skulle bli et avgjørende vendepunkt.

Hun var 21 år gammel og gravid.

Fødte en gutt

Det var høsten 2019 og Fjelltvedt ble lagt inn på samme fødestue som moren hadde ligget på mange år tidligere.

Nå satt moren der sammen med henne.

Fødselen ble langvarig og dramatisk.

Da lille Matteo endelig kom ut, fikk hun sin nyfødte sønn på brystet. En ro senket seg i rommet da han klynget seg til henne.

– Noe av det første jeg tenkte var; hvordan kan man velge bort dette barnet?

– Det stakk i hjertet

21-åringen så på sin mor som satt der i rommet og tenkte:

– Hun må jo ha tenkt det samme da hun fødte meg. Hun må jo ha tenkt at hun kanskje måtte komme til å velge meg bort.

Fjelltvedt kjente det stakk i hjertet ved tanken på en gang å måtte forlate Matteo, hvis han skulle bli ekskludert fra trossamfunnet.

– Jeg tror alle i Jehovas vitner elsker barna sine. Samtidig tror jeg det finnes en erkjennelse i dem som må være veldig vond, at de kanskje på et tidspunkt må se en annen vei og bryte all kontakt.

Det var en situasjon 21-åringen aldri ønsket å komme opp i.

– Der og da bestemte jeg meg for å melde meg ut.

Men den nybakte moren, fortalte det ikke til noen.

– Ville trenge en ny familie

Da koronaepidemien traff verden i 2020, ble det innført strenge restriksjoner på fysiske samlinger.

Nå kunne Fjelltvedt holde seg unna møter i Rikets Sal, uten at det ble lagt merke til på samme måte som før pandemien. Etter en stund ble hun oppført som «inaktiv».

De neste månedene ble en mental forberedelse på alt som snart skulle forsvinne.

– Jeg begynte nærmest å samle på nye, trygge voksenpersoner. Jeg visste at jeg ville trenge en ny familie, forteller hun.

Ble invitert i selskap

Spesielt én familie ble viktigere og viktigere denne perioden. De delte den samme interessen for hester, og snart ble hun invitert på kaffe og familieselskaper.

– Vi hadde mange gode samtaler. De var helt sentrale i det å finne min egen vei, uavhengig av det trossamfunnet jeg hadde vokst opp i.

Så kom høsten 2020.

Fjelltvedt var klar til å sende tekstmeldingen som skulle føre til det endelige bruddet med trossamfunnet hun hadde vokst opp i.

Den avgjørende tekstmeldingen

Det var en stormfull høstdag.

Fjelltvedt hadde oppsøkt sine foreldre og fortalt det som det var. De hadde forsøkt å komme med noen argumenter for at hun skulle bli, men 22-åringen var fast bestemt.

Hun kom til å melde seg ut.

Da hun kom ut i bilen, sendte hun tekstmeldingen.

– Jeg skrev at jeg ikke lenger ønsket å være medlem i Jehovas vitner. At jeg trodde på en Gud som var større og romsligere enn det jeg opplevde i dette trossamfunnet. Jeg skrev at jeg var klar over at denne avgjørelsen kom til medføre at jeg ble ekskludert og at jeg ville ha alle personopplysningene mine slettet, forteller Fjelltvedt.

Etter at meldingen var sendt, kom panikken:

– Det føltes som om hele familien døde på en kveld.

– Veldig tungt

Fjelltvedt tok hunden med seg ut på en lang tur i Saltskogen på Jæren. Mens regnet og vinden pisket mot ansiktet, raste tankene i hodet.

Hun hadde ikke fått sagt farvel til sine besteforeldre. Det hadde ikke vært rom for å forklare. Relasjonen hadde blitt brutt i et øyeblikk.

– Det var veldig tungt.

Så kom det nye spørsmål:

Hvordan skulle troen se ut nå? Ville hun noen gang finne en ny menighet utenfor Jehovas vitner?

Hørte Hillsong for første gang

Som medlem i Jehovas vitner hadde hun aldri hørt på kristen musikk laget av artister fra andre trossamfunn.

Da hun søkte på kristen musikk, kom navnet «Hillsong» opp flere ganger.

– Jeg syntes musikken var fin og trøstende.

Så ble hun fortalt at det fantes en Hillsong-menighet i Sandnes.

Skulle hun gå dit? Hun var i tvil.

– Jeg hadde blitt lært opp til at deler av det som er forbundet med pinsekarismatikk var direkte i strid med «den rene tilbedelse».

– En uvanlig ro

Hun valgte likevel å dra og fikk med seg en venninne. Det første som slo henne var hvor mye folk det var der. Mange var på hennes egen alder.

– Jeg elsker musikk, og den var fantastisk.

Fremme ved scenen stod teksten «Velkommen hjem».

Samtidig hadde hun garden oppe.

– Jeg var skeptisk og også litt redd for at det var krefter i sving her som ikke hadde noe med Gud å gjøre.

Men frykten skulle snart bli erstattet med en uvanlig ro.

Knakk sammen i gråt

Hun husker lovsangen. En dame, som stod på plattformen, fikk et budskap.

– Hun sa at det var noen i rommet som bar på dype sår og trengte noe nytt, forteller Fjelltvedt.

Hun tenkte at dette var noe de sikkert sa i hvert eneste møte og fikk lyst til å gå ut.

Men så kom budskapet en gang til.

– Da knakk jeg sammen og gråt.

Så kom det en ro over henne.

– Det var en følelse jeg aldri hadde hatt før, en merkelig opplevelse. Jeg hadde forlatt Jehovas vitner og betalt en så høy pris for å kunne praktisere troen min. Jeg hadde vært så redd for å måtte finne den på ny. Og så var det dette jeg møtte.

Ny oppdagelse

På slutten av møtet sa pastoren noe som sto i sterk kontrast til alt hun hadde lært tidligere.

– Han sa: Hvis du synes det er fint å være her og lovsynge med oss, så er du velkommen tilbake. Men du trenger ikke å være her, men vi har mange flotte kirker i denne byen. Finn den plassen du trives best.

Det ble en ny oppdagelse for henne.

Fra hodet til hjertet

Hendelsen i menigheten, som i dag heter Puls, ga en helt ny livskurs.

– Jeg vet det høres ut som en klisjé, men troen gikk fra hodet til hjertet.

Hun opplever at troen har endret seg.

– Helt ærlig. Det er helt annerledes nå. Det er ikke så mye stress og kav knyttet til troen. Vi går til gudstjeneste fordi vi synes det er fint. Det er en mer positiv greie rundt det, sier hun.

Hun beskriver den nye troen som «deilig».

– Før handlet mye i livet om å være god nok. Men etter at jeg forlot Jehovas vitner, har jeg hørt et annet budskap. At jeg er frelst hvis jeg har tatt imot Jesus. Ikke at jeg er frelst hvis jeg tar imot troen, døper meg til en organisasjon, følger Jehovas vitners lære i alle ting og bekjenner alle syndene mine til de eldste.

– Aldri «forlatt Jehova»

Samtidig synes Fjelltvedt det er tungt å se tilbake på alt som er borte. Selv om hun ikke lenger er medlem i Jehovas vitner, tror hun fortsatt på mye av det hun lærte som barn.

– Slik jeg ser det har jeg aldri «forlatt Jehova». Det jeg lærte som liten står fremdeles sterkt. Jeg deler det samme fremtidshåpet som min biologiske familie, selv om vi ser noe ulikt. Troen er en viktig del av mitt liv, akkurat som de ønsket og lærte meg. Men den er i stadig endring, og den er personlig. Den har større plass for tvil og spørsmål. Og så er den er ikke avhengig av at alle svar er gitt.

I dag jobber Fjelltvedt som sykepleier innen rus og psykiatri. Hun tar en master i helsevitenskap og har fått en ny hjertesak:

– Jeg vil forske på psykisk helse i lukkede trossamfunn.