Rita og Egil fikk se hva Jesu oppstandelse gjorde med et folk
– De var nesten ikke til å kjenne igjen. De kastet seg i armene våre og sa: Hvordan kan vi dele dette med andre?
Publisert
Sist oppdatert
Rita og Egil Gammelsæter er i dag pensjonister, men de er fortsatt engasjert i Ethnos 360, misjonsorganisasjonen de arbeidet for tidlig på 2000-tallet.
Organisasjonen, som den gang het New Tribe Mission, arbeider blant unådde folkegrupper, ofte på «utilgjengelige» steder.
Annonse
Fem timer på motorsykkel
Ekteparet Gammelsæter dro til øya Palawa på Filippinene. For å komme dit, måtte de kjøre fem timer på motorsykkel i til dels ulendt terreng.
Da representanter fra organisasjonen dro for å «speide ut» øya, endte de opp i landsbyen Lumambong. De som bodde der hadde hørt om Bibelen, og de hadde en oversettelse av et nytestamente som var rundt 20 år gammelt.
– Det kunne vi faktisk ikke bruke. Det var en form for over oversettelse som var uforståelig for folket, forteller Egil.
Møtt med velvilje
Da teamet fortalte at de ønsket å undervise dem i Bibelen fra begynnelse til slutt, ble det møtt med velvilje.
– Ethnos går aldri inn på steder uten at folk vil ha oss. I Lumamgong fikk vi en god velkomst, og kanskje tenkte de også at vi kunne bidra med medisinsk hjelp, legger han til.
Animister
Annonse
I fire år forberedte de seg på å undervise Bibelen for det unådde folkeslaget. I løpet av de årene bygde de flystripe, slik at det skulle bli lettere å komme inn med nødvendige varer, de bygde hus og lærte seg språket. Ikke minst trengte de tiden til å bli kjent med deres tro og verdensbilde.
De fastboende var et blandingsfolk. De hadde hørt ordene Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Det var alt. Men de hadde ingen kjennskap til den kristne tro.
De var animister som trodde at mennesker, dyr, trær, planter, steder og objekter i naturen hadde en sjel, og de levde i frykt for åndene.
– Levde i frykt
– For å blidgjøre åndene, måtte de ofre ting. Det var mye tabuer, og de levde i frykt døgnet rundt. Når mørket kom, tente de bål rundt hyttene for å skremme åndene vekk. Jeg husker at de stusset over den friheten vi hadde, forteller Rita.
Ekteparet opplevde at de var nysgjerrige på dem. Etter hvert som de lærte seg det lokale språket, utviklet de gode relasjoner til hverandre.
– Det hendte at det var geriljaaktivitet ikke så langt fra der vi bodde. Da gjemte de seg rundt husene våre og passet på oss. Vi kjente oss veldig trygge sammen med dem, forteller de.
«Han som Gud hadde lovet»
Annonse
Da teamet begynte å undervise fra Bibelen, startet de først med skapelsen og gikk kronologisk gjennom «Guds historie» og videre til Jesu fødsel og liv.
– Allerede fra 1. Mosebok snakket vi som han som Gud hadde lovet skulle komme. Det gikk som en rød tråd gjennom alt, forteller Egil.
Da de kom til Det nye testamentet og til fortellingen om Jesus, skapte det stor begeistring.
– De forsto at han var den Gud hadde gitt løfter om og var spente på hva Jesus ville gjøre. Skuffelsen var derfor enorm da han ble korsfestet. Da reagerte de med sorg, sier han.
Oppstandelsen
Da de hadde utarbeidet alle bibel-leksjonene, var det deres kollega, Ray Pollock som underviste, blant annet fordi han behersket det lokalet språket bedre.
Da de kom til oppstandelsen, sto Egil og hørte på.
– Jeg følte at det som ble undervist ikke var godt nok. Jeg var ganske fortvilet egentlig, men midt i mitt indre kaos og skuffelse så jeg «lyset komme på».
Annonse
– Hva mener du med det?
– Jeg så mørke, tunge øyne som strålte av glede og smil som bredte seg. Til slutt kom de springende fram og klemte oss, helt ulikt deres vanlige væremåte. Før den hendelsen hadde jeg aldri fått en klem fra noen av dem, forteller han.
– En levende Gud i arbeid
Undervisningen om oppstandelsen ble gjort tre ganger samme dag, til tre ulike grupper, og hver gang var reaksjonen den samme.
– Den første responsen gjorde sterkt inntrykk. De spurte oss: «hvordan kan vi bidra, og hvordan kan vi hjelpe dere?»
– De som hadde hørt undervisningen nevnte flere i landsbyen som fortsatt ikke hadde hørt.
«De må jo få høre om dette,» sa de. «De må bli frelst.»
Egil forteller at deres reaksjon på oppstandelsen har fulgt ham i ettertid.
Annonse
– Det var nesten uvirkelig. Vi fikk se en levende Gud i arbeid like foran ansiktene våre. De var nesten ikke til å kjenne igjen, sier han.
Dåpsdag
En tid senere ble det arrangert dåpssøndag på øya Palawa. Da hadde Egil og Rita reist videre. Halve landsbyen deltok den dagen, og misjonærene som var der har siden fortalt om hvordan de først døpte mennene. Like etter døpte mennene sine koner.
Historien om en 80 år gammel kvinne gjorde spesielt inntrykk på ekteparet Gammelsæter.
– Hun hadde aldri vært i sjøen tidligere, fordi det var tabu. På dåpsdagen lekte hun seg som et barn. Vi fikk se bilder av det i ettertid.
– De trodde og handlet på det de leste
For ekteparet var det spesielt å se hvordan livene til folk på øya ble forvandlet.
– Som nyfrelste hadde de ingenting å henge troen på. Ingen Luther, ingen Calvin og ingen Barratt. Men de hadde en enorm tillit til Guds Ord på grunn av den undervisningen de hadde fått. De trodde og handlet på det de leste, forteller Egil.
Annonse
Etter første gjennomgang startet de på nytt. I stedet for å snakke om «den lovede» eller «han som skulle komme», ble Kristus plassert inn i hele den store fortellingen.
– De hadde fått et nytt bibelsk verdensbilde, men likevel annerledes enn det vi hadde. Det gjorde at de så ting i Skriften som vi aldri hadde sett.
Egil forteller at da han ble kristen, så levde han lenge med teorier. For folket i Lumambong ble troen omsatt i praktisk kristendom med en gang.
– Gud hadde andre tanker
I de fire årene de levde sammen med folket, snakket ekteparet sammen om hvem de så for seg som ledere i det som en gang skulle bli en kirke. Men da evangeliet ble forkynt og folk kom til tro, så de at Gud hadde helt andre tanker.
– Han som vi trodde skulle bli en god leder, forlot øya. Det ble for mye for ham, rett og slett, men han kom senere tilbake.
– Så har du han som var periodedranker. Han hadde vi ikke tro på. Han har senere vist seg å være solid som bare det, sier Rita.
Hun nevner også en annen som flere ganger prøvde å ta livet sitt. I dag er han en av musikerne i menigheten.
Annonse
– Det har vært fantastisk å se hvordan Gud tok tak i dem vi så på som «utskudd» og være vitne til at de har blitt ledere i forsamlingen, sier hun.
Det skulle komme noen «hvite»
I dag finnes det en menighet på øya Palawi. Den har rundt 60-70 medlemmer. Ekteparet forteller at det drives mye ungdomsarbeid ut fra menigheten. Stadig vekk ser de bilder på Facebook av ungdommer som samles.
Da ekteparet forlot øya i 2007 for å arbeide et annet sted på Filippinene, var det to familier som ble igjen. De var der i rundt ti år.
Før representanter for misjonsorganisasjonen dro dit første gang, hadde en av de eldre på øya en drøm. Han drømte om at det skulle komme noen «hvite» til øya, og at de måtte høre på det de hadde å si.
– Så allerede før vi kom, var det en forventning blant dem, sier Rita.
