Sandra (34): – Gud har tilgitt meg aborten

Det begynner å bli en del år siden Sandra Lauvrak (34) tok abort. Folk rundt henne sa at det ikke var et liv. Hun var ung, hadde fremtiden foran seg og så ingen annen utvei.

Hun husker bruddstykker fra dagen da aborten skjedde. Det var tidlig høst, og hun sto en stund på parkeringsplassen før hun gikk inn på sykehuset. Dagen før, eller var det to?

Hun husker ikke helt. Da hadde hun tatt den første tabletten som satte i gang aborten. I valget mellom å abortere hjemme eller på sykehuset, valgte hun det siste.

Hun fikk en tykk dyne over seg, men var likevel iskald. Kroppen reagerte sterkt på morfinen hun fikk. Da alt var over, skyllet tomheten over henne.

– Jeg er glad jeg hadde noen som var der sammen med meg både på sykehuset og hjemme, sier hun i dag.

«Eg trudde»

I et innlegg her i Dagen som hun har kalt «Eg trudde abort var den beste og lettaste løysinga» skriver Sandra Lauvrak om valget hun tok i starten av 20-årene og om troen på Gud som gjorde at hun kunne legge det vonde bak seg.

– Jeg har skrevet innlegget i håp om at det skal redde liv, sier hun.

Hun er nygift og bosatt i Rogaland. Der er hun og ektemannen engasjert i en huskirke.

Sandra deler gjerne sin historie, og hun har ikke behov for å være anonym. Men hun ønsker ikke bilde av seg selv på trykk og det har Dagen valgt å etterkomme.

Lauvrak studerte i Bergen da hun ble gravid. Hun var fortvilet og gråt mye, minnes hun.

De eneste hun opplevde at hun kunne snakke med var fastlegen og de som jobbet på det lokale sykehuset. Hun fortalte seg selv at abort var den beste og enkleste løsningen, og de hun snakket med beroliget henne med at det ikke var et liv - ikke ennå i hvert fall.

– Det er lett å tro en løgn når den blir fortalt ofte nok, og jeg valgte å tro på den, sier hun i dag.

Ta sitt eget liv

For Lauvrak kom graviditeten på et ubeleilig tidspunkt, og hun fryktet at hun ikke skulle klare å ta seg av barnet. Kort tid etter aborten kom tanken om å ta sitt eget liv.

– Var det helt nye tanker for deg?

– Ja, i hvert fall så langt jeg kan huske. I ettertid har jeg koblet det som skjedde med at jeg valgte å fjerne barnet.

I starten tenkte hun ikke så mye på aborten, men hun tror at den likevel lå der i underbevisstheten.

– Jeg prøvde å undertrykke den dårlige samvittigheten. Det er mye du kan undertrykke, sier hun ettertenksomt.

Da hun først hadde tatt abort, var hun ikke redd for å fortelle om det til andre som sto henne nær.

– Den gang sa jeg at det var greit og at folk bør få gjøre det de tenker er rett. Kanskje var det mest for å overbevise meg selv? spør hun.

– Når begynte du å tenke at det kunne være en sammenheng mellom selvmordstankene og aborten?

– Det skjedde først da jeg ble kristen. Da så jeg på livet med et nytt blikk. Det var som om øynene mine var åpnet.

Å være elsket

De fleste drømmer om å gifte seg og få barn når de kommer et stykke opp i 20-årene. Slik var det ikke for Lauvrak. Men da hun ble kristen i 2016, ble drømmen vekket til live.

– Da kjente jeg at jeg hadde kjærlighet og omsorg i meg, forteller hun.

Et møte med Jesus skulle forandre på mye, men ikke alt. Det startet med at hun dro på et retreat i fire dager, før hun visste om hun trodde på en Gud.

– Jeg sa fra at jeg var søkende og at hvis Jesus var på ordentlig, så ville jeg få et møte med ham, minnes hun.

Kvelden før hun skulle dra hjem, stilte hun Jesus et spørsmål. Hun ønsker ikke å gi ytterligere detaljer, men neste dag opplevde hun at svaret kom gjennom et menneske som ikke hadde noen forutsetning for å vite noe om hennes situasjon.

– Det ble en erfaring av å være elsket. Er det ikke det vi alle lengter etter? spør hun.

– Hva var det som skjedde i det øyeblikket?

– Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Det opplevdes som et brøl som jeg ikke visste eksisterte, fra dypt inni meg.

«Du visste ikke hva du gjorde»

– Fra det øyeblikket gikk det fra å være vanskelig å tro til full visshet om at Jesus hadde gitt livet sitt på korset for meg.

For Lauvrak ble det et tydelig før og etter. Hun hadde fått et møte med Jesus og trodde på ordene om å være tilgitt og elsket. Likevel plaget det henne at hun hadde tatt abort.

– Det jeg hadde gjort, ble så alvorlig for meg. Men når jeg snakket med andre kristne om det, fikk jeg høre at «du visste ikke hva du gjorde».

– Hjalp det?

– Nei, for jeg trengte å omvende meg fra det jeg hadde gjort.

– Så ingen kristne nevnte at du kunne bekjenne det du hadde gjort som synd?

– Ikke som jeg kan huske. «Du er blitt en kristen nå», kunne de si. «Du er tilgitt.»

Av omsorg

I ettertid tenker hun at de gjorde det av omsorg.

– Det koster nok å si til et menneske at du har tatt et liv, og at du kan bekjenne det som synd. Jeg tror folk er redde for det. Med bakgrunn i min erfaring ville jeg nok ha utfordret dem på å omvende seg og bekjenne det som synd, og jeg gjør det også i innlegget mitt. Sannheten kan være ubehagelig, men den setter fri. Vi må snakke sant om synd og ikke frykte ubehaget ved å ta det opp. Det handler om å gi mennesker det de faktisk trenger, sier Lauvrak.

Hun viser til et bibelvers fra Johannes 16 hvor det står at talsmannen skal gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er og hva dom er. Selv opplevde hun å bli ledet til å ta et oppgjør med det hun hadde gjort.

– Selv om jeg var en kristen, var det fortsatt nødvendig å bekjenne aborten som en synd mot Gud, sier hun.

Kjøpt og betalt

Fordi hun var blitt så glad i Jesus, syntes hun det var fælt å skulle gi Han «noe så fælt som en abort».

– I mitt hode betydde det at han måtte lide enda mer, utdyper hun.

Som et svar på det, opplevde hun å få et bilde der hun så Jesus stå med en gave i hendene - den kjøpt og betalt. Tanken om at hun måtte belemre ham med egen synd ble byttet ut med en tanke om at det var hun som skulle ta imot det han hadde kjøpt og betalt.

Lauvrak opplevde at omvendelsen tok henne et stort steg videre, men fortsatt kunne hun anklage seg selv for å være et monster fordi hun hadde tatt et liv.

En tid etter oppsøkte hun forbønn i forbindelse med et møte hun var på. Hun husker at hun gråt og at hun bebreidet seg selv: «Hvordan kunne jeg være så fæl?»

– Idet jeg tenker den tanken, kjenner jeg en liten hånd ta tak i min hånd, og jeg ser ned i øynene på en nydelig, liten jente som går i menigheten. Der og da kommer Jesus med sin legedom, forteller hun.

Tilgi seg selv

– I innlegget skriver du at du har tilgitt deg selv. Hvor vanskelig var det?

– Det var veldig vanskelig, og jeg tenkte lenge at «dette blir jeg aldri ferdig med». Men så møtte Gud meg. Det resulterte i at jeg ikke lenger trenger å bære på sorg og dårlig samvittighet, forteller hun.

Lenge tenkte hun også at hun ikke fortjente å bli mor, hun som hadde valgt å ta vekk et liv. Også de tankene har sluppet taket.

– Jeg giftet meg i mai i fjor, og jeg tror at jeg kommer til å bli en god mor, sier hun.

I innlegget skriver hun at barn er en gave fra Gud og at det ikke er så viktig om hun får egne, biologiske barn.

– Du oppfordrer folk til å søke hjelp om de blir uplanlagt, gravide. Hva ville du selv gjort om du kunne endret på valget du tok?

– Jeg skulle ønske at jeg hadde noen som kunne fortalt meg at abort ikke er en god løsning, og at det er snakk om liv. Så skulle jeg ønske at jeg hadde noen rundt meg som jeg var trygg på, og som jeg visste ville stilt opp og hjulpet meg på veien. I dag skulle jeg ønske at jeg hadde båret fram barnet, selv om det kanskje var noen andre som skulle oppdra det.

Gjør det av godhet

– Hvorfor tar du opp dette nå?

– Jeg har delt vitnesbyrdet mitt i sammenhenger der abort har kommet opp som tema. Jeg opplever at kristne jeg møter er imot abort og synes det er fælt at det skjer. Kanskje kan det være lett å dømme de som tar valget? Når jeg gir dem et «ansikt» på noen som har gjort det, dømmer man ikke så lett, tror hun.

Da hun nylig satte seg ned for å skrive ned sine egne tanker om temaet, festet de seg raskt på papiret.

– Tiden var inne for å gjøre det, konstaterer hun.

Lauvrak kjenner seg trygg på at hun skulle publisere det hun hadde skrevet. Det siste hun vil er at noen skal lese innlegget og kjenne seg dømt.

– Jeg gjør det av godhet, for hvem er vel jeg til å dømme andre? Jeg har jo selv tatt abort. Det eneste jeg tenker på er det ufødte livet og kvinnens liv, for det er hun som må leve videre med konsekvensene, sier hun.

Birgitte takket nei til gjentatte tilbud om abort

Eg trudde abort var den beste og lettaste løysinga

– Jeg vil snakke om alle sidene av en abort, også de ubehageligeIda Rydeng (32)