Seks av barna tror på Jesus – disse grepene tror ekteparet var avgjørende

– Det er Gud som må få «kred» for dette. Det er litt viktig at det kommer igjennom, sier Åse og Geir Øystein Andersen.

De har takket ja til å fortelle hvordan de har «skapt kristne barn».

Ryktet vil nemlig ha det til at ekteparet har 100 prosent uttelling; seks av seks barn er troende kristne.

Selv mener de at det er for tidlig å konkludere.

– Det er først når ens egne barn lykkes i å gi troen videre til sine barn igjen, at vi kan sies å ha nådd helt fram, sier Geir Øystein.

Ekteparet setter av god tid til å fortelle om grepene de har tatt for å gi kristentroen videre.

– Til tross for uendelig mye ufullkommenhet, har barna våre sett at vi virkelig tror på Jesus, sier Geir Øystein.

Begge er født og oppvokst i Kongsberg.

– Det er her vi har hatt vårt kall og vår sendelse, sier Åse, som forklarer at de alltid har bodd der selv om både utdanning og jobb i perioder har vært i Oslo.

Hun er sosionom og jobber nå i kommunen, mens Geir Øystein er daglig leder i Frikirken.

– Som menneske har man med seg masse sår som man dessverre overfører til barna sine. Jeg siterer ofte Bjørn Eidsvåg på at barneoppdragelse handler om å skade barna minst mulig, legger Åse til.

Har «alltid» jobbet redusert

Som regel er de motpoler, forteller de, Åse og Geir Øystein, men her er de samstemt:

– Vi bringer våre «ugreier» videre til egne barn, dessverre. Men det er jo derfor vi trenger Jesus, kort sagt, sier Geir Øystein.

I forkant av intervjuet spurte de de eldste barna om det er i orden at de uttaler seg om tematikken.

– Man kan ikke unngå å legge merke til Jesus i hjemmet deres, bemerket det ene barnet, og fulgte søsknene i å gi tommel opp.

De to yngste bor ennå hjemme, og underveis i praten sitter yngstedatteren Sunniva i bakgrunnen og jobber med skole.

Da familien fikk to døtre en god del år etter at de fire første kom, fant de ut at de skulle søke kommunen om å delvis hjemmeskole.

Søknaden ble godkjent.

Åse har «alltid» jobbet redusert for å ha tid til barn og familie.

– Er det for å gi dem mer kristendomsfag dere holder dem hjemme?

– Nei, det er et valg ut ifra en helhet, og jentene er med og bestemmer hvor mye det skal være, altså, ler ekteparet.

De har jevnlige evalueringer og tilpasninger av opplegget.

– Det handler ikke så mye om tro. Det handler mer om trygghet og nærhet. Vi synes det er barskere oppvekstvilkår nå enn det var med de eldste barna, forklarer Geir Øystein.

«Fellesskap og grenser»

Mellom leksehjelp, middagslaging, fritidsaktiviteter og lokalpolitisk engasjement, har ekteparet de siste tretti årene plantet og drevet menighet i ulike former.

Stort sett har det fungert som en huskirke.

Ekteparet Andersen mener det viktigste en kan gjøre i menighet og samfunn er å forsøke å gi troen videre som en del av dannelsen.

– Vi drømmer om at våre barn tar ansvar for å leve som kristne og multiplisere seg der de er. Det er det mest effektive vi kan bidra med på lang sikt. Det er vårt fremste kall, sier familiefaren.

Andersen-barna har vokst opp med foreldre som hver morgen bruker tid på bibel og bønn.

– Det har vært viktig at Guds ord har vært med oss i hverdagen, sier Geir Øystein.

Jevnlig har de også feiret nattverd i hjemmet, som oftest i tilknytning til huskirken.

– Men kanskje enda viktigere er det at vi har hatt «livsnær-gruppe» i kjernefamilien fra den eldste var 10 år, og siden har vi hatt det, forklarer Geir Øystein.

Samles i bønn

Én kveld i uka har familien samlet seg og delt oppmuntringer, takket Gud, lest i Bibelen og bedt sammen.

– Hvordan har dere fått barna til å bli med på det?

– De har hatt lyst selv. For de yngre barna har det vært stas å fylle 10 år, for da kan en være med på livsnær-gruppe, forklarer Åse.

Hun legger til at hun har satt fram snacks og drikke som vanligvis er forbeholdt helgene.

– Det motiverer litt, skyter Sunniva inn fra bakgrunner og ler.

Geir Øystein peker på at også foreldrene har kunnet være sårbare i slike samlinger.

Han mener foreldre og barn først og fremst skal være søsken.

– Akkurat nå er vi foresatte for de to yngste, men i den store sammenhengen er vi søsken i troen, sier han.

I tillegg til livsnær-gruppa har bordvers og aftenbønn vært naturlige regelmessigheter i familien.

«Et sikkert vern»

Men ekteparet Andersen skildrer at spontane samtaler om tro også har vært en naturlig del av samtalen i hjemmet.

– Ganske ofte har et måltid endt opp med at vi tar fram Bibelen og forklarer et eller annet, ler Geir Øystein.

Åse tar fram Bibelen og leser fra ordspråkene:

«Å frykte Herren er et sikkert vern, der kan barna søke tilflukt».

– Guds ord og de verdiene vi har i det vi tror på er det beste vi kan tilby barna våre, sier hun.

– Om alt annet skulle briste, så er det det viktigste for oss, fortsetter familiemoren.

De har også hatt tydelige grenser hva gjelder innhold i TV-programmer og musikk, forklarer de.

– Ja, veldig tydelige grenser, ler Sunniva.

Fellesskap med kjernefamilien har blitt prioritert over det meste.

– Våre barn har ofte fått «nei» til å spise middag hos andre, forklarer Geir Øystein.

«Vær hjemme til middag», har vært en gjenganger.

– Vi har vært veldig bevisst på å si nei, for vi tror at vi må si «nei» ganske mange ganger for å kunne nå fram med «ja» til noe som er viktig.

Geir Øystein gjentar at det er for tidlig å gjøre opp status.

– Nå er vi midt i livet, og gleder oss over alt vi har fått. Det at barna våre har en interesse for og kjærlighet til Jesus, gir oss motivasjon til å fullføre løpet.

– Det er ikke sånn at man sitter og håper at barna skal bli til professorer eller rike. Vi vil at de skal ha Jesus, avslutter Åse.

Les flere saker om samme tematikk:

Hvilken kirke er tryggest for å oppdra et barn i kristen tro? – Ingen, ifølge professor

Slik legger ekteparet til rette for at sønnen skal bli luthersk kristen

Forskere: Disse faktorene er avgjørende for at barn får en egen tro

Jan Petter har forsket på hvorfor noen mister troen: – Vel så mye emosjonelt og kroppslig