Selv om han satt i fengsel, hadde Olle Petter aldri følt seg så fri

Denne saken ble først publisert i 2021. Vi tar den fram igjen til glede for nye lesere. Dette er del 2 av Olle Petters historie. Her leser dudel 1 og her finner dudel 3.

--------

Olle Petter fra Fredrikstad står på bakrommet på en Shell bensinstasjon og tømmer pengeskapet. Han har finlandshette over hodet og våpen i hånden. Det gjelder å komme seg inn og ut raskest mulig.

– Det er ikke slik at man ber folk løfte hendene og sier: «Dette er et ran», sier Olle Petter.

Han og kameratene fikk med seg omkring 6000 kroner før de sprang ut i bilen.

Olle Petter kjente adrenalin og glede over å ha lyktes da de kjørte av gårde. Grønne jorder og hus fløy forbi utenfor vinduene. Plutselig fikk de øye på to personer som haiket langs veien. De senket farten og stoppet.

– Vi slapp dem inn i bilen, men de kom ikke ut igjen, sier Olle Petter.

Blålys i speilet

To unge gutter, litt yngre enn dem selv, hadde vært på kino, men mistet det siste toget hjem. De satt seg inn, men likte ikke stemningen i bilen. Olle Petter og kameraten hvisket til hverandre i forsetet.

– Dere kan bare slippe oss av på busstoppet her, sa de.

I dommen fra Asker og Bærum tingrett står det beskrevet hvordan bilen stoppet på en bussholdeplass i Heggedal. Før guttene kom seg unna ble de ranet, slått og forlatt på bussholdeplassen.

Etter ranet kjørte Olle Petter og kameratene i retning Fredrikstad. De skulle hjem med tyvgodset og pengene. Plutselig så de blålys i bakspeilet.

– Da visste jeg at løpet var kjørt. Kameraten min var ganske ruset og kjørte i sikksakk på veien, derfor ble vi stoppet. Da de fant pengene og våpen i bilen, hadde de alt de trengte, sier Olle Petter.

De ble pågrepet og tiltalt. I Norge kan ran straffes med opptil fem år fengsel, mens grove tilfeller av frihetsberøvelse kan straffes med inntil ti år.

Olle Petter skammer seg fortsatt over det som skjedde. Han husker følelsen av å se frykt i andre menneskers øyne.

– Det er ikke gøy å tenke på at man har forårsaket det i menneskers liv, sier han.

Enda er det håp

Olle Petter ville ikke mer. Kort tid etter ranet oppsøkte han Evangeliesenteret. Han hadde vært der flere ganger før for å kjempe mot rusen. Til tross for tilbakefall gjorde de frivillige på senteret at han fortsatte å komme dit.

– De endret livet mitt. Uansett hva jeg gjorde så var det håp hos dem. De gav meg alltid en ny sjanse. Jeg var gitt opp av sosialkontoret, ruskonsulenten, politiet og alle instanser, men de så potensialet i meg, sier Olle Petter.

Han var ikke vant til å bli møtt på denne måten.

– For første gang følte jeg meg akseptert, ikke fordi de ville ha noe av meg, men for den jeg var.

Telefonen

Mens han var på Evangeliesenteret fikk Olle Petter en telefon. Det som ble sagt fikk han til å ville kjempe hardere mot rusen.

Den bekjente som ringte fortalte at søskenbarnet til Olle Petter, som også var rusmisbruker, var død.

– Han betydde noe helt spesielt og var et stort forbilde for meg, som en storebror. Det var et sjokk.

De hadde snakket om å bli nyktre sammen, begynne på nytt og ta tak i livet. Nå var han borte.

– Jeg tror det var en av tingene som gjorde at jeg ikke vendte tilbake til rusen. Det preget meg, sier Olle Petter.

Faller på kne

Han ender opp med å reise til Evangeliesenteret i Karasjok i Finnmark. Han tror han vil ha bedre sjanser der enn på senteret i Østfold, fordi det er lenger borte fra vennene i rusmiljøet.

– Det var ikke lenge før jeg fikk et gjennombrudd, forteller han.

Olle Petter har hatt rusmidler i blodet i åtte år, de har dempet bitterheten og sinnet han kjente på etter farens død. På Evangeliesenteret må han møte alt ansikt til ansikt. Avrusningen blir en skrekkopplevelse for Olle Petter. Han så syner som gjorde at soveromsveggene beveget seg.

– Jeg kom inn i en heftig psykose og var en plage for dem som jobbet på senteret.

De ansatte visste ikke hva de skulle gjøre med ham, og vurderte å sende ham bort.

19 år gammel falt Olle Petter på kne inne på rommet sitt. Han tenkte på de andre ved senteret som hadde blitt bedre. Han tenkte på Gud og Jesus, som han hadde hørt så mye om.

På det harde gulvet foran sengen ba han sin første oppriktige bønn: «Gud hvis du finnes, hvorfor har du ikke gjort noe?».

– Jeg kjente en indre røst som sa: «Olle, du har ikke søkt meg en gang. Bare kom, jeg elsker deg». I det øyeblikket kjenner jeg fysisk hvordan trykket av synd, mørke, rus-sug og bitterhet ble vasket bort. Det var som om en bølge skylte over meg.

Fra da av er Olle Petter aldri den samme igjen. Den bitre 11-åringen, kriminelle 16-åringen og ukontrollerbare 18-åringen er borte. Nå vet han at han er Guds barn.

– Det er den villeste opplevelsen jeg har hatt i mitt liv.

– Utilgivelig

Stemningen i Asker og Bærum tingrett har endret seg. Olle Petters historie har gjort inntrykk på retten. Det er helt stille i rommet.

Olle Petter tør ikke se på de fornærmede eller deres pårørende som sitter på bakerste rad.

– Jeg sa til dem at Jesus hadde fått ta tak i livet mitt og forandret meg. Og at det jeg hadde gjort var utilgivelig.

I pausen kom en person bort til Olle Petter. «Hva skjer nå?», tenkte han da vedkommende stoppet rett foran han. Sist de så hverandre var den augustnatten, hvor Olle Petter slo, og han lå på bakken.

– Så tar han armene rundt meg og sier: «Alt er tilgitt. Lykke til videre på den veien du er på».

Det er vanskelig for Olle Petter å beskrive hvordan det føltes.

– Der og da tenkte jeg at uansett hva denne dommen blir, så er det helt greit.

Det er første gang han virkelig forstår hva nåde er.

– Ikke bare var jeg tilgitt av Gud, men jeg kunne starte på nytt å vite at jeg var tilgitt av mennesker også, sier han.

Fengselet

Olle Petter ble dømt til å sone et og et halvt år på Havnås Fengsel i Østfold, en mild straff. I tillegg måtte han betale erstatning til de to guttene.

Retten la til grunn at han hadde ADHD, en vanskelig oppvekst, og at han få dager etter ranet henvendte seg til Evangeliesenteret, fordi han var rystet over volden han kunne påføre andre i ruset tilstand. «Retten legger til grunn at han angrer dypt og har tatt grep for å endre sitt liv», står det i dommen.

På vei inn i fengselet noen måneder senere hadde Olle Petter på seg en svart fleece-jakke med ordene «Jesus is King» på ryggen.

– Jeg bestemte meg for at nå skulle jeg løfte flagget høyt og ikke være flau over troen min. Friheten min ble tatt bort, men jeg var fri på en helt annen måte. Fri fra livet jeg hadde levd, sier han.

Les del 3 av Ole Petters historieHER.

Fra kaoset til korset

– Jeg kunne bli redd, som da jeg visste at folk var ute etter meg