Ser Betlehemsstjerna når han lukker øynene

De min­ner litt om Josef og Maria, og de vet hva det vil si å lete etter et her­ber­ge. For Sig­vart Dags­land og Ka­ro­li­ne Krüger er jule­for­tel­lin­gen den vik­tigs­te for­tel­lin­gen ak­ku­rat nå. Så vik­tig at den er ner­ven i deres førs­te fel­les plate­ut­gi­vel­se «Jul».

Men man­nen bak en av våre mest kjære salme­pla­ter, «Det er makt i de fol­de­de hen­der», var nær ved å miste troen for fem år siden. Da han fant den igjen ble hans kone al­vor­lig syk.

I andre eta­sje på Bøl­gen og Moi i Ber­gen, i en rød sofa, glir Sig­vart ned. Den ene foten er litt stiv etter en ope­ra­sjon, men slip­set er løst og smi­let er på plass. Det er mind­re enn ett år siden han fikk en aha-opp­le­vel­se sam­men med sin kone. De skul­le lage jule­pla­te. Da hadde de for­søkt å skri­ve noen nors­ke san­ger sam­men, og de hadde for­søkt seg på en­gels­ke cover­lå­ter. Men det var som å star­te en kald motor. Da en venn fore­slo at de burde lage en jule­pla­te viss­te de at det var det de skul­le.

- Jule­pla­ten sier noe om oss. Lå­te­ne hand­ler om de næ­res­te øye­blik­ke­ne i stal­len, og om lyset som kom­mer til ver­den. Lys i mør­ket er te­ma­et for lå­te­ne vi har valgt ut, for­tel­ler Dags­land.

- Dere opp­lev­de et mørke som fa­mi­lie da din kone Ka­ro­li­ne fikk kreft for tre år siden. Dere kom igjen­nom det og hun er frisk i dag. Hvor­dan opp­lev­de dere det?

- Jeg med min krist­ne tra­di­sjon er over­be­vist om at livet går vi­de­re etter døden, og Ka­ro­li­ne også, selv om hun ikke kal­ler seg kris­ten. Det har vært håpet i håp­løs­he­ten for oss. Dette livet er et kort opp­hold i en stor evig­het. Dess­uten viss­te vi jo at uan­sett hvor­dan dette hadde gått, så ville den andre klart seg, barna ville vært tryg­ge. Noen av ven­ne­ne våre syn­tes det var tøft å høre. Men jeg synes ikke at det er pro­vo­se­ren­de å vite at hvis Ka­ro­li­ne hadde for­svun­net hadde jeg visst at jeg hadde klart meg, selv om hun er min sjele­venn. Det er godt å vite for begge. En ting jeg har lært meg er at uan­sett hva du opp­le­ver vil det gå over, enten det er glede eller sorg.

- Nå har dere holdt sam­men i 25 år, og vært gift i 20 år. Hva har vært nøk­ke­len til å holde sam­men?

- Da Ka­ro­li­ne opp­lev­de denne syk­dom­men og jeg viss­te at jeg kunne miste henne, var det som om jeg valg­te henne på ny. Jeg tenk­te: Nå kan det gå galt, men jeg ville ha mer av dette. Jeg gjor­de et ak­tivt valg. Jeg ville ha henne. Gjen­nom årene har det vært vik­tig for oss å jobbe med for­hol­det. Det er opp­skrytt å for­tie ting. Det skal man ikke. Ek­te­ska­pet er hard job­bing, man må tro på det. Men mest av alt er det glede. Vi har nok en grunn­leg­gen­de venn­lig­het over­for hver­and­re. Den er vik­tig. Vi lar det ikke gå så langt at vi er styg­ge og slem­me mot hver­and­re. Den grunn­leg­gen­de re­spek­ten har vært der hele veien.

- Hvor­dan vil du be­skri­ve hjem­met til Krüger og Dags­land?

- Hjem­met vårt er åpent og ty­de­lig, og gans­ke le­kent, tror jeg. Vi er opp­tatt av at døt­re­ne våre skal tenke selv. Så lenge de re­flek­te­rer får de lov til å kon­klu­de­re hvor de vil. Vi har vært vel­dig opp­tatt av å ikke lyge når vi blir spurt om kom­pli­ser­te ting, som for ek­sem­pel barn­dom­men vår og ung­dom­men. Vi er ær­li­ge. Ka­ro­li­ne har vel­dig få lik i las­ten, mens jeg har prøvd mer. Det er jeg ærlig på, og det tak­ler de. Men jeg blir jo litt engste­lig når døt­re­ne ser på «crappy» tv-pro­gram som Svens­ke Hol­ly­wood-­fru­er. Mange for­eld­re vil kan­skje tenke om sine barn; tror de vir­ke­lig at svens­ke Hol­ly­wood­-fru­er opp­le­ver top­pen av lyk­ken? Men så skjøn­ner vi jo at de re­flek­te­rer selv og ser på det litt an­ner­le­des enn oss. Jeg vil be­skri­ve hjem­met vårt som ty­de­lig, venn­lig og åpent. Vi har mange mang­ler, men de er vi åpne med.

- Dere gir nå ut en plate som hand­ler om en for­tel­ling, et under, et mi­ra­kel - Gud som blir men­nes­ke. Har du selv opp­levd under?

- Gans­ke mye. Jeg tror egent­lig at vi ofte sten­ger av den mu­lig­he­ten fordi vi vil gjøre ting ra­sjo­nelt. Men vi­ten­ska­pen er i ferd med å bli mer og mer re­li­giøs. De snak­ker an­ner­le­des nå enn før. Folk også. De er mer åpen for det ån­de­li­ge. Og da må de krist­ne følge etter, for den uån­de­li­ge kris­ten­dom­men er ikke så fa­sci­ne­ren­de.

- Kan du gi ek­semp­ler på under du har opp­levd?

- Det jeg har opp­levd er å få svar på noe dypt inni meg som plut­se­lig skjer. Gans­ke jevn­lig får jeg slike aha-opp­le­vel­ser. Det hen­der gans­ke ofte at jeg får be­skje­der som har en klar me­ning og hen­sikt. Jeg er vel­dig åpen for slikt.

- I san­gen «Josef» på pla­ten din har dere satt me­lo­di til en tekst av André Bjerk­heim. Han skri­ver om Josef at han ikke er «se­er­ga­ven gitt». Men du mener altså at du har fått en slags se­er­gave?

- Ja, det vil jeg si. Og det tror jeg alle men­nes­ker kan opp­le­ve på et visst nivå. Det hand­ler ofte om å se litt mer enn det som bare kan sees. Kunst­ner­ga­ven opp­le­ver jeg som noe spi­ri­tu­ell. Jeg hus­ker at Egil Hov­land for­tal­te meg at da han kom­po­ner­te inn­set­tel­ses­mu­sik­ken til Ha­rald og Sonja våk­net han midt på nat­ten og så to­ne­ne i luf­ten, fem note­lin­jer. Så bare skrev han de ned. Så tenk­te han: Dette er for en­kelt. Men han bruk­te me­lo­di­en li­ke­vel. Den fø­lel­sen har jeg har hatt mange gan­ger. Man ser ting, det er ty­de­lig, og da ten­ker jeg: Denne in­tui­sjo­nen må jeg ta vare på.

- Din mest solg­te sol­o­pla­te er salme­pla­ten «Det er makt i de fol­de­de hen­der». Hvor­for tror du at så mange har om­fav­net den?

- Jeg tror jeg var rett mann på rett plass. Den har en vel­dig kraft, og sal­me­ne for­mid­les på en ny måte. Jeg vet at vel­dig mange har brukt den i svært sen­tra­le si­tua­sjo­ner i sine liv. Men for å finne for­kla­rin­gen på det må du nok se på det nors­ke folk, hvor sterk Guds­tro­en og kir­ken er for­ank­ret i fol­ket. Det er en vel­dig kraft når denne «lys i mørke» -his­to­ri­en for­tel­les. Vi ser jo etter 22. juli, at kir­ke­ne fyl­les igjen. Fordi det er da kir­ken for­tel­ler sitt sanne bud­skap. Når dette bud­ska­pet for­tel­les på en skik­ke­lig måte blir det vel­dig sterkt.

- Du er en av kris­ten­he­tens mest kjen­te krist­ne ar­tis­ter. Hvor­dan har du opp­levd for­vent­nings­pres­set?

- Det har lagt på meg som en klamp om foten. Før opp­lev­de jeg at jeg skul­le være en bjelle­sau, og at jeg skul­le opp­fø­re meg på visse måter iføl­ge noen. Jeg fikk ofte brev og gans­ke mye styr hver gang jeg gikk bort fra det og tenk­te selv. Det ir­ri­ter­te meg gans­ke mye. Så mye at jeg tenk­te at jeg måtte gjøre noe med det. Jeg ble jo tatt til inn­tekt for ting jeg ikke kunne tas til inn­tekt for, for ek­sem­pel homse­kam­pen. Der­for ga jeg et stort in­ter­vju i VG i 1999 hvor jeg satte ska­pet der det hører hjem­me for meg. Der­et­ter fulg­te en de­batt om hva kir­ken skal være og hva guds­tro er. Jeg har aldri sett på for­vent­nings­pres­set som et onde, men det har vært en klamp om foten.

- Har du fort­satt klam­pen om foten?

- Nei, altså, fri fra den blir jeg vel aldri. Jeg har ikke pro­ble­mer med uenig­het. Ikke hjem­me hos oss eller med mu­si­ker­ne mine, eller når det om­hand­ler kir­ke­li­ge ting. Så mot­stand gjør meg klo­ke­re og mer be­visst på at det fins ulike måter å se ting på. Jeg har selv end­ret me­ning på mange om­rå­der og vil fort­set­te med det.

- Sam­ti­dig er det da du sel­ger flest pla­ter, når du møter for­vent­nin­ge­ne hos denne «klam­pen» om foten?

- Vel, jeg gjør bare det jeg selv har lyst til. Når mine teks­ter skal tol­kes må du tolke de på bak­grunn av mange ting, en fa­sci­na­sjon for det li­be­ra­le, det anar­kis­tis­ke, det krist­ne og min opp­vekst. Jeg er jo en del av en kon­tekst. Jeg un­der­slår aldri at jeg er en kris­ten. Det sier jeg hver gang. Jeg ser på Jesus som min frel­ser og Gud som min ska­per. Men noen klam­me hen­der som skal om­fav­ne meg, det har jeg ikke tenkt å ta så mye hen­syn til len­ger.

- Noen blir sure på deg fordi de opp­le­ver at du har for­and­ret deg, blitt mer li­be­ral. Du har sagt tid­li­ge­re at du skjøn­ner deres re­ak­sjon, men at du også synes det er litt gøy.

- Ja, jeg synes det er show at ting lever. At kir­ken lever, og at den ikke er død.

- Går du selv i kir­ken?

- Jeg gjør det av og til, men ikke så ofte. Jeg må være ærlig å si at jeg ikke får så mye ut av det. Jeg medi­te­rer og ber dag­lig, gans­ke mye, opp til en time av og til. I den vek­sel­virk­nin­gen føler jeg at jeg lever. Du kan si at det ri­tu­el­le er kir­kens ster­kes­te kort. Men i pre­ke­ner og i det hver­dags­li­ge føler jeg meg ikke all­tid hjem­me. Jeg må inn­røm­me det. Det gir meg ikke så mye. Jeg ser ikke på det som en plikt å gå i kir­ken, for ver­ken krist­ne eller ån­de­li­ge men­nes­ker. I min egen kirke, Slette­bak­ken kirke, opp­le­ver jeg noen vel­dig bren­nen­de men­nes­ker som ska­per vel­dig varme og en­ga­sje­ment rundt seg. Der har du eng­le­ne på lo­kalt plan. Men selve guds­tje­nes­ten gir meg ikke så mye.

- Du snak­ker om at bønn og medi­ta­sjon er vik­tig for deg. Kan du for­tel­le litt mer om det?

- Det har blitt sagt at når en ber taler en til Gud, når en medi­te­rer snak­ker en med Gud. For meg er medi­ta­sjon en sam­ta­le. Det er godt mulig det er bønn. Men jeg bru­ker ordet medi­ta­sjon fordi det er en sam­ta­le. Det er en aktiv form for kom­mu­ni­ka­sjon inn­over. Jeg luk­ker øyne­ne og hol­der hen­de­ne på hjer­tet og så tøm­mer jeg meg inn for Gud. Det er her jeg fin­ner ro. Å snak­ke slik med Gud er det vik­tigs­te i livet mitt ved siden av fa­mi­li­en.

- Det er ikke mer enn fem år siden du be­stem­te deg for å for­kas­te troen og melde deg ut av kir­ken, men du ble. Hva skjed­de?

- Jeg ring­te Jacob Jer­vell (teo­log, red.anm). Jeg sa til ham at jeg ville skri­ve en bok for å få svar på spørs­mål for min egen del. I 16-17 timer satt jeg sam­men med Jer­vell og spur­te ham om alle spørs­må­le­ne jeg lurte på. Jeg tok alt opp og skrev den ned etter­på. Men det ble aldri en bok. I ste­det ble det svar for meg. Svar som gjor­de at jeg ble væ­ren­de i troen og i kir­ken. Så altså, dette tror jeg på: Jeg er skapt av Gud, frelst av Jesus - med litt hjelp av Jakob Jer­vell.

Sig­vart Dags­land ler. Han lette etter et her­ber­ge og fant det. Men li­ke­vel ikke helt. Når han luk­ker øyne­ne og snak­ker med Gud er det som om han ser Bet­le­hems­stjer­na blin­ke i det fjer­ne Og da begir han seg nok en gang ut på leit.