Sjømannspresten var i Israel da det smalt 7. oktober: – Kjente i magen at her er det krevende å være
Israel, Palestina, Ukraina og Russland. Sjømannsprest Leif Magne Helgesen har sin arbeidsplass på noen av verdens farligste steder akkurat nå.
Publisert
Sist oppdatert
– «Nå må ikke Hamas finne på noe», sa vi et par dager i forveien. Så skjedde det.
Sjømannsprest Leif Magne Helgesen var på jobb i Jerusalem 7. oktober 2023.
Annonse
Det var demonstrasjoner og opptøyer i byen, men livet gikk sin vante gang, da det begynte å tikke inn meldinger om at noe hadde skjedd.
Hjalp nordmenn på flyplassen
Det smalt på himmelen idet raketter ble skutt ned. Folk fikk portforbud. Gudstjenesten, som Helgesen skulle hatt ble avlyst.
I stedet hadde han og en dansk presten en liten fredsgudstjeneste sammen.
De tente lys og ba om fred i den lutherske kirke i Gamlebyen i Jerusalem.
Det var ikke tid til å dvele ved det som hadde skjedd.
Etter noen dager i Jerusalem dro han ned til Tel-Aviv og bisto ambassaden med evakuering.
– Det var masse kaos, men gode samtaler med nordmenn på flyplassen. Det var godt å se gleden mange hadde av å være med på det flyet hjem.
Annonse
Fra avgangshallen på Ben Gurion så han sine norske medborgere fly bort fra krig og terror.
Selv ble han værende i Israel.
Ble værende da de andre dro
– Det var rart å være der igjen alene. Da kjente jeg det i magen, at her er jeg på et sted som er krevende.
I Eilat ventet en ny passasjergruppe på å bli tatt hånd om av sjømannspresten.
Med skuddsikker bil ankom han badebyen på nordspissen av Rødehavet.
Da det siste evakueringsflyet tok av fra Eilat 10. oktober i fjor, var også en sliten Leif Magne Helgesen ombord.
Forbereder seg med Salme 23
Annonse
Dagen treffer den ambulerende sjømannspresten hjemme i Stavanger.
Med byfjorden i bakgrunnen bearbeider han inntrykk med maling og lerret.
Han kom nettopp tilbake fra Kosovo og Hellas. Bare de siste årene har han jobbet i Jerusalem, Gaza, Kyiv og Moskva, for å nevne noen plasser.
Sjømannskirken har en 24 timers beredskapstelefon.
Når telefonvakten kontakter Helgesen, vet han hva som skjer. Ofte får han først en sikkerhetsbrief eller politisk brief, gjennom ambassaden til landet han skal til.
På vei inn i konfliktområder leser han Salme 23.
– Jeg også kan kjenne på frykten. Da er gudsnærværet veldig viktig å ha med seg, sier Helgesen.
Kjenner frykten på kroppen
Annonse
Han har sett hus bli sprengt i filler i Kosovo. Han har drukket morgenkaffen på en solfylt fortauskafé i Makedonia, med skuddvekslinger i nabokvartalet. Og han har jobbet fra et underjordisk i bomberom i Kyiv, mens det smalt utenfor.
– Den frykten merker man på magen, på pusten, på hele seg, sier Helgesen.
Midt i krisene prøver sjømannspresten å skape små pusterom av normalitet.
Han kan holde gudstjeneste og husmøter, ha samtaler med nordmenn, møte lokale religiøse ledere og holde beredskapskurs for private virksomheter ute i felten.
Sjømannskirken har også avtale med utenriksdepartementet.
Han bistår norske ambassader og konsulat, blant annet i å besøke norske fanger i utenlandske fengsler. Ofte er han den eneste som besøker den innsatte.
Møter mange med prestefobi
I konfliktområder kommer ikke folk til Sjømannskirken. Sjømannskirken, i form av Leif Magne Helgesen, kommer til dem.
Annonse
Ikke alle er like begeistret for det.
– Du merker det når du kommer inn i et rom. Antipatien. Det er mange fobier mot kirken og prester.
Likevel må kirken våge å være til stede, mener Helgesen.
Han kan lyse velsignelsen over mennesker og be sammen med dem, men mange trenger bare å snakke om dagligdagse ting.
– Da er min jobb å hjelpe dem til å senke skuldrene, være der sammen med dem, så de skjønner at de ikke er helt forlatt.
På trilletur med automatvåpen
Når frykten råder, må sjømannspresten beholde roen og formidle håp.
Sistnevnte er det lite igjen av i Midtøsten etter 7. oktober.
Annonse
– Det er en mangel på håp blant palestinere i Gaza som kjennes på kroppen.
– Er det mangel på håp blant israelere også?
– Situasjonen preger land og folk på begge sider. Det er for eksempel mye mer våpen blant vanlige folk i Israel etter 7. oktober.
I Tel-Aviv denne våren så han mødre trille barnevogn, med automatvåpen hengende over skulderen.
Krigen har gjort noe med folk, ifølge Helgesen, og det gjør noe med ham.
– Jeg er preget før en komplisert reise, men også etter, medgir han.
Han er glad for at han har familie og venner å komme hjem til og fastholder at det vonde ikke har rokket ved troen.
– Det gir heller en større tyngde å tro på Gud i en urolig verden. Jeg tror på Gud og tror på mennesker, selv om jeg ser at vi mennesker gjør mye djevelskap.
