Skriver bok om bevegelsen som endret livet hennes

Snart 50 år er gått siden Ungdom i Oppdrag ble etablert. Organisasjonen ble sett på som en lettvekter da de begynte å sende ut unge i misjon. I dag er UIO den misjonsbevegelsen i Norge med flest langtidsmisjonærer.

Denne uken lanseres jubileumsboken «Ringer i vann», som er forfattet av Tonje Haugeto Stang.

En ikke utypisk historie

Hun ble engasjert i UIO på slutten av 70-tallet. Planen den gangen var å gå på disippeltreningsskole i tre måneder, men hun ble etter hvert en del av staben og jobbet der i åtte år. En ikke utypisk historie, tror forfatteren.

Siden 1987 har hun fulgt med organisasjonen fra sidelinjen. For et par år siden kontaktet hun Andreas Nordli, øverste leder, for å spørre om det ikke snart var på tide med en bok om bevegelsen.

– Jeg var opptatt av at de som startet UIO begynner å bli gamle, og at det er mye historie som bør tas vare på. Jeg hadde ingen tanker om å skrive boken selv, men takket ja da jeg ble bedt om å skrive en ærlig bok om organisasjonen.

– Sterke og sårbare historier

I arbeidet med boken har hun intervjuet over 100 nåværende og tidligere UIO-ere.

Tormod Engelsviken, misjonær og misjonsforsker, skriver i forordet at «på mange måter er denne historien mer sannferdig enn sekulær vitenskapelig historieskriving fordi den også regner med Gud.»

– Den inneholder sterke og sårbare historier om Guds og menneskers trofasthet. Jeg tenker at den vil påkalle både latter og tårer, sier Haugeto Stang.

Selv har hun ikke-kristen bakgrunn og fikk et møte med den kristne tro som 15-åring. På en folkehøgskole som var eid av Det Vestlandske Indremisjonsforbund kom hun noen år senere i kontakt med lærere som var en del av den karismatiske vekkelsen på 70-tallet.

– Her fikk jeg et møte med Den hellige ånd, forteller hun.

– Ga en retning for livet

Da skolen fikk besøk av et team fra UIO, var hun skeptisk. Likevel dro hun på leir på Grimerud, som er hovedbasen til organisasjonen. Kort tid etter ble hun selv en del av bevegelsen.

– I UIO ble jeg oppmuntret til å ta lederoppgaver. Det har betydd mye for meg. Bevegelsen har fått mye kritikk for sin holdning til kvinner, men selv møtte jeg ledere som hadde tro på meg og ga meg utfordringer. De åtte årene ble formende og ga en retning for livet.

– Hva er det viktigste du tar med deg fra den tiden?

– Jeg pleier å si at for meg har det aldri vært viktig å klatre til toppen. Det viktigste har vært at «stigen står lent mot rett vegg». Det er en verdi jeg har tatt med meg fra de årene. De ga meg en retning. Guds rike er fortsatt veldig viktig for meg, og det å leve som kristen i hverdagen. Jeg tror også tiden i UIO har hatt betydning for mitt forhold til penger. Der lærte jeg å gi tiende. Mange har beskrevet det som at de hadde alt de trengte mens de jobbet der, men at de fant ut at det var en del de ikke trengte. Det kan jeg kjenne meg igjen i.

Sørger for egen lønn

UIO har valgt en modell der den enkelte ansatte sørger for egen lønn med hjelp fra nettverket rundt. For Haugeto Stang var det befriende å oppleve at hun kunne leve på den måten, selv om hun syntes det var flaut å spørre venner og familie om å støtte henne.

– I Mot Målet, som er UIOs eget organ, sto det at hvis to familier ga tiende, så var det nok til å forsørge en familie. Lønnssystemet kan nok virke fremmed her i Norge. Det er mer vanlig i USA, sier hun.

Da hun arbeidet i UIO, hadde de et system der de som bodde på Grimerud skulle betale inn til fellesskapet hver måned og gi i henhold til det de opplevde at «Gud viste dem».

For Haugeto Stang, som omtaler seg selv som «flink pike», ble det røft, fordi hun ofte opplevde at hun ikke ga nok. Samtidig opplevde hun en frihet i det å motta gaver i stedet for lønn.

Forbud mot TV

Hun var heller ikke en som underla seg alle regler og tok gjerne en debatt hvis hun syntes noe var urimelig.

– Noen regler var i overkant teite. For eksempel hadde ledelsen på evangeliseringskurset på Grimerud bestemt at de som var elever ikke skulle få se på TV. Begrunnelsen var at de var redde for at folk skulle bli TV-slaver. Da jeg ble leder for evangeliseringskurset, gjorde jeg om på den regelen fordi jeg mener det er en menneskerett å se på nyheter. Jeg har aldri vært noen tilhenger av å isolere seg fra «denne verden».

Grepet av evangeliet

– Hva kjennetegnet dem som startet UIO for 50 år siden?

– Det fremste kjennetegnet var at de var grepet av evangeliet. Det var dedikerte mennesker som kunne gjort det bra uansett sammenheng, men det var Guds rike som fikk hjertene deres.

En annen ting som preget dem var at de «hadde dårlig tid».

– De var veldig opptatt av at Jesus snart skulle komme tilbake, men det fokuset ble tonet litt ned etter hvert, sier hun.

50 år senere ser Haugeto Stang mye av den samme dedikasjonen hos de som har lederansvar i dag.

– De har greid å holde misjonskallet og visjonen høyt hele tiden. Et viktig kjennetegn er også at de ønsker å høre fra Gud. Jeg har aldri, i UIO-sammenheng, opplevd at man legger planer og ber Gud om å velsigne dem i etterkant. UIO har alltid gått den andre veien. Der starter man med å be og lytte.

På bekostning av familien

I boken forteller Haugeto Stang om ledere som la ned alt sitt eget for Guds sak. For noen av dem gikk det på bekostning av familien. Noen var også sterke, karismatiske ledere som ikke var helt klar over hvor stor makt de hadde over unge mennesker som så opp til dem og var villig til å gi alt. For noen resulterte det i såre, vonde historier. En av dem er omtalt i boken.

Trine Lise Aasheim var 17 år gammel da hun ble en del av UIO. Hun var et sangtalent og fikk reise rundt med «de store».

«Trine Lises erfaring var at når hun stilte spørsmål fordi hun opplevde at det ble gjort valg i teamet som hun ikke forsto, fikk hun ofte ikke svar. Hennes oppgave var å adlyde. Lederne skulle stå til ansvar for Gud og ikke for de som var under dem, forsto hun. Det var et tydelig hierarki,» skriver Haugeto Stang i boken.

Ærlig - ikke utleverende

Underveis har hun hatt kontakt med folk som har hatt negative erfaringer med bevegelsen, men svært få av dem ønsker å bli sitert med navn.

– Mye av det som har kommet fram om både såre og gode opplevelser er tatt med, men for meg har det vært viktig å være ærlig uten å bli utleverende, legger hun til.

Haugeto Stang påpeker at UIO har blitt en mye mer profesjonell bevegelse med årene, og nevner konkret det som går på personalbehandling.

– Det var ikke mye bevissthet om det i starten, men det var det heller ikke i samfunnet forøvrig, sier hun.

Korttidsteam

UIO ble den første organisasjonen som sendte ut korttidsteam i misjon. Det første teamet dro til Bangladesh, i samarbeid med det som den gangen het Santalmisjonen.

De møtte mye skepsis fra andre misjonsorganisasjoner som ikke hadde tro på konseptet. I dag sender alle ut korttidsmisjonærer.

– UIO har fortsatt rykte på seg for å være en lettvekter i misjon, men nå er de den bevegelsen som sender ut flest langtidsmisjonærer, sier hun.

«Guds salvede»

– Du skriver i boken at det tidlig utviklet seg en uskreven regel om at man ikke skulle motsi ledernes beslutninger. Hva gjorde det med organisasjonen på godt og vondt?

– For mange var nok det vanskelig. Lederne ble sett på som «Guds salvede». De forsto nok ikke hvilken respekt andre hadde for dem og hvor mye det de sa og gjorde betydde.

Selv opplevde Haugeto Stang at hun hadde gode ledere.

– De oppmuntret meg til å gå inn i oppgaver, og jeg har aldri opplevd meg undertrykt. Samtidig vet jeg at folk har opplevd å ikke bli sett og regnet med.

Kritisk refleksjon

– Når begynte bevegelsen å reflektere kritisk om seg selv?

– Den første kritiske refleksjonen jeg fant da jeg jobbet med boken, var da de flyttet inn på Grimerud i 1975/76. Det virker som de ikke hadde tatt høyde for den menneskelige faktoren. Øyvind Hofstad sier i et intervju jeg hadde med ham at det ble mye behandling av «sår» og «bagasje» folk hadde med seg. Det var ikke den ferdigtrente soldatrekka som var klar for å gå ut, konstaterer Haugeto Stang.

I debatten som fulgte etter VG-dokumentaren «Frelst» i 2016, var nåværende leder Andreas Nordli en av dem som engasjerte seg i debatten.

Under tittelen «I brann for saken - og jeg sitter i glasshus», skrev han at «det finnes mennesker som har vært engasjert i Ungdom i Oppdrag som har følt seg brukt og fått byrder på sine skuldre som var for tunge å bære.»

Haugeto Stang tror ikke at UIO hadde vært så klare for å stille seg lagelig for hogg om de ikke hadde reflektert mye om organisasjonen på forhånd.

Dårlige kår for herlighetsteologi

– Hvem er premissleverandører for teologien i UIO?

– Organisasjonen har en luthersk bakgrunn, men er i dag tverrkirkelig. I perioder har UIO blitt beskyldt for å bedrive herlighetsteologi, men jeg tror det har vært dårlige kår for det. Formen har nok lignet, men det har vært for mye smerte til at man har kunnet favne en slik teologi helt og fullt, mener hun.

UIOs historie er full av historier om mennesker som har gått «all in». Uttrykket har blitt problematisert i forbindelse med «The Send», et 12 timer langt møtepunkt med god tid til lovsang, bolker med undervisning, appeller, forbønn og tid til personlig respons.

Haugeto Stang er ikke fremmed for uttrykket om å gå «all in». Når hun snakker om overgivelse, understreker hun at det er noe som ikke bare skjer en gang i livet.

– Det er noe vi må gjøre igjen og igjen, fordi vi er så begrenset.

Haugeto understreker at noe av visjonen bak «The Send» er å gi unge hjelp til å ikke bare leve for seg selv.

– Vi trenger det budskapet i et samfunn der det er mye støtte på å «bare leve for seg selv», avslutter hun.