– Skulle egentlig ikke bli kristen før jeg hadde fylt 70 år

Det årlige besøket til Norge er tilbakelagt. Som alltid har Anniken Mori besøkt misjonsvenner i diverse byer og bygder.

– Både min mann og jeg elsker å møte våre støttespillere. Det blir gjerne ferien vår, sier hun.

I tillegg til misjonsmøter har hun hatt kunstutstilling på Bryggen i Bergen.

– I 1991 opplevde jeg det som en klar ledelse fra Gud å lære meg maleteknikker. Det er blitt naturlig for meg å uttrykke min tro også gjennom bilder, forteller hun.

Ble i katastrofen

De siste årene har Dagen flere ganger skrevet om arbeidet til Anniken Mori og ektemannen Akira i Iwaki, 20 mil nord for Tokyo.

Jordskjelvet og tsunamien i 2011 førte til at de brått bodde midt i et katastrofeområde.

Til alt overmål kom redselen for konsekvensene hvis de ødelagte atomkraftverkene i Fukushima skulle bryte fullstendig sammen. Men for ekteparet Mori var det uaktuelt å reise fra området.

Prøveklut

Skrur vi klokken tilbake noen tiår, var det lite som tydet på at Anniken fra Bergen skulle havne i en slik situasjon. I familien var det sterke kristne tradisjoner på morssiden, med en oldefar som hadde vært emissær. Men i hennes eget hjem var forholdet til kristendommen mer preget av respekt enn aktivt engasjement.

– Jeg hadde egentlig tenkt å bli kristen etter at jeg hadde fylt 70 og så kunne gå til himmelen, smiler Mori da vi hadde satt oss på Starbucks og fått mineralvann fra Voss i glasset.

– Men Jean Dixon´s glasskule-profeti om verdenskrig i 1967 gjorde meg til en alvorlig sannhetssøker. Mye grubling pekte klart på kristendommen. Men hvis den var sann, måtte den prøves nå. Jeg måtte selv bli en prøveklut.

Sterkt temperament

Noen venner i klassen inviterte til møter i det kristne gymnasiastforbundet høsten 1967.

– Det var fint å bli med der annenhver tirsdag og ofte kjenne en fredens atmosfære. Men når jeg ba alene, var den ikke der. Jeg prøvde «å bli snill», men temperamentet mitt tok så lett av!

I forbindelse med et diskusjonsmøte om statskirkeordningen ble hun kjent med unge fra Misjonskirken og gjennom dem en tverrkirkelig ungdomsgjeng. Hun beskriver sammenkomstene deres som naturlige kosesamvær i hjem med gitar og bibel. Ingen tenkte på alkohol.

– Lille julaften var jeg endelig klar til å ta imot Jesus og få forbønn av pastoren i Misjonskirken. En uke etter var jeg med ett klar til å hive forfengeligheten min overbord på et konkret område, og inn strømmet fred og glede og balanse i hjertet. Da en venninne ble kristen dagen etter kjente jeg en slik fryd på hennes vegne at jeg forstod noe helt nytt hadde skjedd i meg. Dette kunne jeg aldri miste!

Skrev til Lundby

– Kjente du allerede da noe kall til å bli misjonær?

– Nei, jeg visste bare at jeg alltid måtte være lydig mot Gud og hans ledelse med livet mitt. Da jeg gikk på et lederkurs på Ansgar Bibelskole i Oslo høsten 1968, ba jeg stadig om hva jeg skulle utdanne meg til. Det kristelige syntes jeg måtte være sosionom, lege, lærer eller sykesøster. Da jeg ikke kjente noen spesiell fred for noen av disse yrkene, skrev jeg til dr. Einar Lundby om råd: «Bli der du er inntil Herren viser deg en annen vei», var det raske svaret, sier hun.

Til Japan

Anniken fortsatte på bibelkurset om våren og gjennom flere bønnesvar havnet hun på Det Norske Misjonsforbunds teologiske seminar samme sted. Der opplevde hun også å bli kalt til å bli misjonær.

Bulldoser for Herren

Snart ti år etter at hun hadde reist til Japan på sin første misjonærperiode, møtte hun ham som skulle bli mannen i hennes liv: Akira Mori. Hun var nordmann i Japan, han var japaner i Norge.

– 32 år gammel hadde jeg i utgangspunktet slått fra meg å bli gift. Men jeg tenkte det var greit å be om at hvis jeg skulle finne en mann, måtte det være en som var bra for Gud, ikke bare en som var bra for meg, sier hun.

Derfor ba hun om at en eventuell mann måtte være en «bulldoser for Herren».

Fire ekteskapskrav

At de ble gift, ser hun som et Guds under.

- Jeg ville aldri ta noe initiativ i den retning, og Akira var livredd for å gifte seg. Han kom fra et skilsmissehjem. Men han hadde lovet vår misjonssekretær å snakke med meg, og han var enig med sjefen at han trengte en kone for å bli godkjent i Asia som han snart skulle tilbake til.

Dermed kom Akira til Bergen mens Anniken var på en måneds ferie for å finne ut om de hadde en «felles plattform». Da de snakket sammen, ville han ha avklart fire spørsmål:

Hun kunne ikke være herlighetsteolog, hun måtte forsone seg med at de trolig aldri kom til å eie sitt eget hus, hun måtte være åpen for å ha et misjonskall i flere land enn Japan, og hun måtte dele synet på forholdet mellom mann og kvinne som det blir beskrevet i Paulus brev til efeserne.

– Særlig det siste regnet han med at jeg ikke kunne godta. Men jeg svarte at det sto jo i Bibelen, påpeker Anniken.

Møtet endte med at de tok hverandre i hånden. Noen måneder senere var de gift. Hun ler litt av hvor praktisk og uromantisk det forløp å bli forlovet, men konstaterer at det ble et lykkelig valg.

Overvant mismot

Nå har de 30 års ekteskap bak seg, deler fortsatt samme kall og har de 3 barna sine med på samme veien.

– Hvordan er kallet ditt blitt opprettholdt så lenge?

– Det bærende har vært det personlige fellesskapet med Kristus. Det har fornyet kallet til Japan igjen og igjen. Jeg har noen ganger blitt fristet til motløshet over min manglende kraft til å nå ut med det herlige budskapet. Men da har jeg tenkt at jeg kan ikke annet enn å veie opp med å gi mitt liv og ha min base på misjonsfeltet til min siste dag.

Formelt er hun pensjonist fra slutten av dette året, men kommer til å fortsette som før «så langt Gud gir nåde til det».

– I så måte er Akira på 68 et fint forbilde. På senteret vårt er han som betjener bokhandelen vår 81, likeså vår reserveforkynner pastor Kuroda.

Økt åpenhet

Blant japanere opplever hun i dag en større åpenhet for evangeliet enn tidligere. Hun har forventninger om vekkelse.

– Vi er takknemlige for forbønn og støtte som aldri før.