Slik bevarer unge troen i det digitale Babylon
Også i Skandinavia er nemlig frafallet stort – ikke minst blant våre unge voksne.
Barna Institute er et amerikansk forskningsselskap med forankring i den evangelikale kristenheten. Gjennom årene har de gjennomført en rekke ulike undersøkelser på temaet kirken og kulturen, og noen av de mest omtalte har kretset rundt ungdommer og unge voksne som har valgt å forlate den kristne troen.
Ikke minst gjelder dette for rapporten You Lost Me fra 2011, som bygget på intervjuer med 5.000 personer og som slo fast at mellom 60 og 80 prosent av dem som vokste opp i en kristen sammenheng ikke lenger identifiserte seg med kirkens fellesskap.
Hovedgrunnen til dette var ifølge rapportens forfatter, David Kinnaman, at man som kirke hadde mislyktes med å utruste sine ungdommer til å være i - men ikke av - verden. Eller mer spesifikt:
– Man hadde grodd fast i en teknisk tenkning om barne- og ungdomsvirksomheten, der det i mange tilfeller hadde blitt viktigere med virksomhet enn med ekte relasjoner. Man trodde at man kunne «masseprodusere» disipler for Jesus.
– Man hadde mistet den kristne kallstanken, med dens positive syn både på skapelsen og hverdagen. Fokuset på kirken og «den kristne verden» ble ganske enkelt for ensidig, og forholdet til vitenskap og forskning alt for angstfylt.
– Man hadde gitt den unge generasjonen informasjon, men sjelden visdom og de konkrete redskap som trengs for å gjenkjenne Guds vilje i en foranderlig kultur.
Mye mer kunne vært sagt om dette, og boken er fremdeles lesverdig. Men i høst kom Barna Institute med en oppfølger til You Lost Me, og med både David Kinnaman og Mark Matlock som forfattere.
Det man nå har gjort er at man, i stedet for å fokusere på dem som har valgt å forlate det kristne fellesskapet, har fokusert på dem som har blitt værende - og som til og med kan sies å blomstre i sin kristne tro.
Disse personene, som blir beskrevet som bevisste både om sin tro og sin samtids utfordringer, har ifølge forfatterne og Barna Institutes forskningsresultat en rekke gjennomgående kjennetegn.
For det første har de et nært og levende fellesskap med Jesus. I en tid som stadig fokuserer på identitetsspørsmål har de funnet sin identitet i Herrens selv.
For det andre har de god forståelse av hvordan Bibelen både kan avsløre og veilede til disippelskap i den tiden som er nå, og som forfatterne beskriver med termen «det digitale Babylon».
Når deres jevnaldrende går til sine mobiler (Google og ulike fora på nettet) for å finne svarene på livets spørsmål, har de lært seg å gå direkte til Bibelen.
For det tredje har de en god relasjon ikke bare til sine jevnaldrende, men også til de andre generasjonene i menigheten. Slik utfordrer de den postmoderne kulturens individualisme, isolering og vaklende tillit.
For det fjerde har de en vilje til å være delaktige i misjonsoppdraget. De vil gjøre en forskjell med sine egne liv, for på den måten å være med og utfordre den rådende kulturen.
For det femte praktiserer de et kallsbevisst disippelskap der de betrakter seg selv som misjonærer - uansett hvilken arena de i øyeblikket befinner seg på.
Dermed utfordrer de samtidens selvsentrering og selvopptatthet; de skriver seg inn i en større og mer sammenhengende fortelling enn den som har med deres egen selvrealisering å gjøre.
Også Faith ForExiles fortjener å bli lest i sin helhet, og også å få konsekvenser for hvordan vi i kirken driver vår barne- og ungdomsvirksomhet.
Men allerede i denne komprimerte formen kan punktene fra Barna Institute fungere som en sjekkliste for den kristne menigheten. Hvordan bygger vi fellesskap der disse erfaringene og synspunktene får sette sitt preg på oss hver og en – uansett generasjon?
I mangt og mye kan dette beskrives som et avgjørende spørsmål for vår vestlige kristenhet. Også i Skandinavia er nemlig frafallet stort - ikke minst blant våre unge voksne.